I bind ti av Adventistsamfunnets store bibelkommentar finner vi følgende uttalelse om Ellen Whites arbeidsmetoder som i ettertid har vist seg å være en stor overdrivelse:
Nøyaktige regler for å beskytte ektheten av det stoffet de [assistentene] arbeidet med, så vel som en avsluttende, omhyggelig gjennomlesning av fru White selv, sørget for et endelig produkt som virkelig var forfatterens eget (SDA Bible Commentary, bd. 10: Bible Encyclopedia, s. 1592. Uthevelser tilføyd).
Ut fra det man nå vet, og som er behørig dokumentert, kan man trygt si at denne uttalelsen befinner seg på gyngende grunn. Forhåpentlig skyldtes dette forfatterens uvitenhet.
Det er nemlig et uomgjengelig faktum at store deler av Ellen Whites bøker består av lånt stoff. Også EGWs manuskripter og artikler i SDA-samfunnets tidsskrifter benyttet seg av lånt stoff. Ikke rent sjelden dukket det opp artikler under Ellen Whites navn, og dermed et så sier Herren i tidsskriftet Signs of the Times, som besto av hele avsnitt ordrett hentet fra f.eks. Wylies History of the Reformation og andre forfattere. Alt dette er veldokumentert, og hevet over all tvil.
Ellen Whites egne uttalelser om hvordan bøkene hennes ble til, må derfor veies opp de dokumenterbare fakta:
Søster White er ikke opphavet til disse bøkene. De inneholder den undervisning Gud har gitt henne gjennom livet. De inneholder det dyrebare, trøstende lys Gud i sin nåde har gitt sin tjener for at det skal meddeles videre til verden (EGW i Review and Herald, 20. januar 1903. Uthevelser tilføyd).
Denne uttalelsen er derfor ikke sann, i hvert fall ikke slik hun framstiller den. De kalde, nakne fakta står som et vitne mot henne. I en viss betydning kan man likevel si at uttalelsen er riktig: Søster White er ikke opphavet til disse bøkene, da de i større eller mindre grad er kopiert fra andre forfatteres verker. Men det er jo ikke den betydningen hun la i sin uttalelse.
Vi skal analysere en rekke av hennes mest kjente bøker, og også mindre kjente skrifter, for å fastslå den utstrakte kopieringen Ellen White og hennes litterære assistenter drev bak lukkede gardiner.
Mot historiens klimaks
Boken The Great Controversy (Mot historiens klimaks, Den store strid), inneholder hele det adventistiske trossystem. Få bøker er blitt sitert så ofte i adventistkretser som nettopp denne boken.
Det er imidlertid få som er klar over hvordan Historiens klimaks ble til. Boken er kommet ut i tre utgaver (1884, 1888, 1911), hver gang med utallige nye sider og tillegg.
I sin bok The White Lie kommer Walter T. Rea med følgende opplysninger:
En av de uskrevne beretninger i Adventistsamfunnets historie er den innflytelsen James White hadde når det gjaldt å forme de tanker og setninger som kom under Ellens navn og penn. Selv om han ikke var kjent verken som forfatter eller teolog, utga James fire bøker. To av disse var Life Incidents in Connection with the Great Advent Movement, As Illustrated by the Three Angels of Revelation XIV, utgitt i 1868, og i 1875 Sketches of the Christian Life and Public Labors of William Miller: Gathered from his Memoirs by the Late Sylvester Bliss, and from Other Sources. Begge disse bøkene var omtrent i sin helhet kopiert fra andre. Boken om William Miller var hentet fra Sylvester Bliss (som i 1853 hadde skrevet Memoirs of William Miller). Teologien i Life Incidents var i hovedsak kopiert fra Uriah Smith og J.N. Andrews. Ingen av disse bøkene ble, så langt man kjenner til, noen gang utgitt igjen under James Whites navn.
Men de ble trykt på nytt og utgitt under et annet navn -- Ellen White, hans kone, få år etter at han selv døde i 1881 -- og da under en annen tittel: The Great Controversy (1884). Og denne produksjonen ble solgt til de troende og til verden som et produkt av Ellen og englene. Selv om den var blitt doktorert og polstret med annet materiale på vanlig måte, besto den helt klart av materiale som var blitt utgitt tidligere under James Whites navn. Det folk ikke ble fortalt, var at hjertet av denne nye åpenbaringen var blitt trykt seksten år tidligere, og at både tema og synspunkter var blitt hentet både bokstavelig og rikelig inn i Ellens nye Great Controversy.
Det er nå klart at grunnen til at mye av informasjonen i 1884-utgaven av The Great Controversy ikke kunne bli satt inn i tidligere bøker av Ellen om det samme emne (Spiritual Gifts, utgitt i 1858-64), var at James ennå ikke hadde rukket å kopiere fra J.N. Andrews -- det var derfor ikke tilgjengelig for Ellen på den tiden. 1888- og 1911-utgavene av The Great Controversy gikk tilbake til James Whites kompilasjon av doktriner og begivenheter og plukket opp enda mer av funnene og tankene hans. . .
Så slående var kopieringen som ble gjort under Ellens navn, og så følsom er den informasjon at hjertet i adventismens teologi og eskatologi kom -- ikke fra syner og åpenbaringer til Ellen -- men fra pennen til James seksten år før Ellen skrev dem -- at man bør bruke litt tid på å granske bevisene i boken Life Incidents. . . .
Sammenligning viser at ord, setninger, sitater, tanker, ideer, strukturer, avsnitt og til og med hele sider ble hentet fra James Whites bok til Ellens bok under en ny tittel, uten skam, uten å nevne hennes mann, ingen takk til Uriah Smith og J.N. Andrews for det store arbeidet de hadde utført. . . .
Mye av materialet i Life Incidents ble i første rekke hentet fra J.N. Andrews, som hadde utgitt en bok i 1860 -- som interessant nok hadde tittelen The Three Messages of Revelation XIV, 6-12, and particularly The Third Angel's Message and the Two-Horned Beast. I motsetning til sin kone Ellen, brød James seg ikke om å parafrasere -- han bare hentet stoffet fra Andrews rett inn i boken sin.
En undersøkelse viser at boken til Andrews fra 1860 var en direkte kopi av hans egne artikler i Review fra 1851-55. Etter 1855 hadde derfor James og Ellen tilgjengelig til gjennomlesning og bruk både innhold og form slik at de kunne sette det inn i sine egne bøker: Spiritual Gifts (1858-64), Life Incidents (1868), The Spirit of Prophecy (1870-84), Sketches of William Miller (1875) og The Great Controversy (1888) (Walter T. Rea: The White Lie, s. 222-224. Uthevelser tilføyd).
I 1850-årene hadde førstedags-adventisten H.L. Hastings skrevet en bok med tittelen The Great Controversy between God and Man, Its Origin, Progress and End. Ellen White hadde sitt såkalte Lovett's Grove-syn om Den store strid den 14. mars 1858. Fire dager senere skrev James White en glødende anmeldelse av H.L. Hastings bok The Great Controversy. Dette var fire dager etter at EGW hadde sitt Store strid-syn. Det er helt opplagt at James White hadde lest Hastings bok før han anmeldte den. Ekteparet White hadde med andre ord boken liggende i huset før EGW fikk synet om den store strid. Så kan man gjøre seg noen tanker. Seks måneder senere utga EGW sin egen The Great Controversy (satt inn i Spiritual Gifts, bd. 1), angivelig basert på Lovett's Grove-synet.
SDA-historikeren Donald McAdams (Ellen G. White and the Protestant Historians, 1974) påpeker at Hastings bok The Great Controversy og Ellen Whites The Great Controversy er bemerkelsesverdig like. Begge er på rundt 150 sider, begge har samme tittel, omhandler det samme emne, har den samme begynnelse og slutt, og tolker Bibelen omtrent identisk.
Det er hevet over enhver tvil at adventismens grunnpilarer stammer fra andre pionerer og ikke Ellen White -- som bare kopierte tolkningene deres, med feiltakelser og det hele -- inn i bøkene sine, spesielt The Great Controversy, etter at de først hadde vært innom bøkene til James White. Den undersøkende dom stammer fra J.N. Andrews (det er sågar ting som tyder på at læren om en undersøkende dom over de døde før Jesus kommer stammer fra mormonprofeten Joseph Smith), helligdomslæren stammer fra Owen R.L. Crosier og Uriah Smith, læren om USA i profetien, dyrets merke og dyrets bilde stammer også fra Uriah Smith, Sabbaten stammer fra Joseph Bates (man skal også merke seg at andre grupper holdt den syvende dags sabbat på den tiden, f.eks syvendedags-baptistene). All denne teologien finner man i boken The Great Controversy. Den nakne sannhet er at Ellen White ikke formet adventistenes teologi, hun kopierte den fra andre pionerer og påberopte seg himmelske syner for å gi adventdoktrinene det himmelske stempel.
I det intervju som tre av Generalkonferensens menn hadde med Dr. John Harvey Kellogg i 1907, kort før han ble utstøtt av menigheten, sier doktoren:
Da boken 'The Great Controversy' kom ut, og kapitlene om Valdensernes historie, festet jeg meg ved dette med det samme. Jeg måtte jo kjenne til det, fordi vi hadde denne lille boken 'History of the Waldenses' av Wylie stående i bokhylla i Review and Herald. Og her kom 'The Great Controversy' med utdrag fra boken som knapt var kamuflert. Men det var likevel en kamuflasje, fordi ord var forandret. Det ville ikke vært riktig å bruke gåseøyne fordi ordene var forandret i avsnittet slik at de ikke var ordrette sitater, men like fullt var de lånt (Kellogg-intervjuet, s. 32).
Walter Rea fortsetter:
Hele intervjuet viser at den gode doktor var høyst bekymret over hva han og andre visste var et bedrag som ble gitt til folket av Ellen, hennes sønn Will og andre (The White Lie, s. 136).
Under den bibelkonferens Generalkonferensen holdt i 1919, kom følgende opplysninger for dagen:
. . . W.W. Prescott: Hvis jeg skulle snakke åpent ut, ville jeg si at jeg i mange år har ment at det er blitt begått store feilgrep hver gang skriftene hennes er blitt håndtert for kommersielle formål.
C.M. Sorenson: Av hvem?
W.W. Prescott: Jeg ønsker ikke å legge skylden på noen, men jeg tror det ble begått store feilgrep på denne måten. Det er derfor jeg har gjort dette skillet. Da jeg snakket med W.C. White om dette (og jeg er klar over at han ikke er noen ufeilbarlig autoritet), fortalte han meg rett ut at da de utga 'The Great Controversy' [Mot historiens klimaks], og ikke fant noe i hennes skrifter om visse kapitler for å få den nødvendige historiske sammenheng, tok de andre bøker, som f.eks. [Uriah Smiths] 'Daniel og Åpenbaringen' og brukte deler av disse bøkene, og enkelte ganger var det sekretærene hennes, og av og til henne selv, som laget i stand et kapittel for å fylle gapet. . . . (1919-referatene. Uthevelser tilføyd.)
Her innrømmet Ellen Whites yngste sønn Willie (William Clarence) at de, dvs. Ellen White og hennes hjelpere, plagierte stoff fra andre forfattere for å fylle gapet, uten engang å komme med kildehenvisninger.
Kapitler i boken The Great Controversy som ble til på denne måten innbefatter bl.a.:
Kapitlet om William Miller ('En Amerikansk Reformator') i The Great Controversy (og tidligere som kapittel 13 i The Spirit of Prophecy, bd. 4, 1884), ble hentet, i mange tilfeller ord for ord, fra en liten bok James hadde latt trykke i 1875 som Sketches of the Christian Life and Public Labors of William Miller (James innrømmet, både på tittelsiden og ved gåseøyne i teksten, at han hadde gjort bruk av Sylvester Bliss' Memoirs of William Miller (1853) og 'andre kilder'). Derfor var ikke Ellens versjon noen 'selektiv åpenbaring'. Det var ikke som detaljist. Det var engros-stjeling som ble satt inn som kamuflert materiale i The Great Controversy.
På denne tiden hadde Uriah Smith sluttet seg til moroa. Hans stoff om helligdommen (først utgitt som artikler i Review i årene 1851-1855, og deretter i bokform i 1877), skaffet materiale for kapittel 23: 'Hva er helligdommen?' i The Great Controversy. Hans ord for ord-beskrivelser av gammeltestamentlige tekster og begivenheter ble overført -- heller ikke denne gangen som detaljist, men engros -- inn i bildet av kampen for seier på denne jord som om det var skrevet av Ellen og hjelperne hennes.
En av de andre pioner-granskere og -oppdagere var også med på ekspedisjonen -- J.N. Andrews, som også var en kunnskapsrik forfatter. Hans skrifter, som innbefattet 'The Prophecy of Daniel', 'The Four Kingdoms', 'The Sanctuary' og 'The Twenty-three Hundred Days', ble lastet inn. Gjennom lang tid har adventister sitert som Ellens ufeilbarlige ord hans stoff om de tre englebudskap (Walter Rea: The White Lie, s. 136-137).
Da 1911-utgaven av The Great Controversy så dagens lys, ble det hevdet at slitte trykkplater var foranledningen til den nye utgaven. Men ifølge W.C. White var det kanskje en helt annen årsak til at den nye utgaven så dagens lys:
Den mest synlige forbedring i bokens brødtekst er at det er tilføyd historiske kildehenvisninger. I den gamle utgaven [1888] ble det gitt over syv hundre henvisninger til Bibelen, men bare i noen få tilfeller ble det angitt kildehenvisninger til det historiske stoffet. I denne nye utgaven vil leseren finne mer enn fire hundre henvisninger til åtte og åtti forfattere og autoriteter (W.C. White i Selected Messages, bd. 3, s. Appendix A, s. 434. Uthevelser tilføyd. Sitert i The White Lie, s. 139).
Walter Rea fortsetter:
Adventist-teologer som mener at det også var en god del stjeling i Bibelens kanon bør legge merke til dette punktet. Hvis man skulle sammenligne de fire evangelier med The Great Controversy, ville det bli slik: Blandet man de fire hundre referansene med de syv hundre bibeltekstene -- ifølge Willie Whites tall -- ville de fire evangelister (ved å kopiere i samme grad Ellen gjorde), bli nødt til å kopiere hvert eneste vers de skrev! Det Don McAdams sa under Glendale-komiteens møte -- og dette er tatt opp på bånd -- om Ellens Great Controversy, er bare en annen måte å si det på. Han sa at hvis det ble tilføyd fotnoter i samsvar med vanlig praksis i hvert eneste avsnitt, og gitt kredit der det hørte hjemme, ville omtrent hvert eneste avsnitt hatt fotnoter (Rea, s. 139-140. Uthevelser tilføyd).
På 1970-tallet ønsket adventist-historikeren Donald McAdams å gjøre en undersøkelse over ett enkelt kapittel i boken The Great Controversy. Som ledd i denne undersøkelsen ønsket han å få låne de originale manuskriptene fra The White Estate. Han kjempet i fire år med hvelvenes fyrste før ønsket hans ble innvilget. Han fikk til slutt aller nådigst låne originalmanuskriptet til kapitlet om Johan Huss på betingelse at han ikke delte det med noen, og ikke offentliggjorde resultatene. (Hvorfor dette hemmelighetsskremmeriet rundt skriftene til en Guds profet? Dette bør jo fortelle noen og enhver at en eller annen ikke hadde rent mel i posen.) Resultatene av undersøkelsen var forbløffende. Han fant at i hele dette kapitlet på 36 avsnitt var det bare fire avsnitt som var originalt av Ellen White. Resten var hentet fra J.A. Wylies The History of Protestantism. Men da boken ble utgitt, var disse fire avsnittene fjernet!
Også de historiske feilene Wylie hadde gjort seg skyldig i, ble kopiert over i The Great Controversy. Hun ordnet også begivenhetenes rekkefølge og deres betydning etter Wylie.
Donald McAdams forteller videre:
Ellen White lånte ikke bare avsnitt her og der som hun kom over i sin lesning, men fulgte faktisk historikerne side opp og side ned, utelot mye stoff, men brukte deres rekkefølge, noen av deres ideer, og av og til deres egne ord. I de eksempler jeg har undersøkt, har jeg ikke funnet noen historiske fakta i hennes tekst som ikke også er i deres tekst. De håndskrevne manuskriptene om Johan Huss følger historikerne så nøye at det ikke engang ser ut til å ha gått gjennom noe mellomtrinn, men heller direkte fra historikernes skrevne sider til fru Whites manuskript -- historiske feil og moralske formaninger innbefattet (McAdams: Shifting View of Inspiration. Spectrum, mars 1980. Uthevelser tilføyd).
Tidligere sekretær for The White state, Robert Olson forteller:
Fordi hun fulgte Wylie, lot fru White til å ha kommet med flere feilaktige historiske uttalelser om Huss i boken The Great Controversy, uttalelser som nå blir regnet som historisk feilaktige. . . .
Jeg godtar det faktum at fru White fulgte Wylie nøye -- meget nøye -- på sidene 97 til 110.
Det er vanskelig for meg å tro at Herren ga fru White et syn eller en rekke syner som gjennom fjorten sider falt sammen med så mange detaljer hos Wylie (Olson: Questions and Problems Pertaining to Mrs. White's Writings on John Huss, 1975. Sitert i Rea, s. 255. Uthevelser tilføyd).
En annen sak er at også bildene i Wylies History of the Reformation ble plagiert rett inn i The Great Controversy. Kunstnerens signatur nederst til venstre på disse bildene ble retusjert bort, og i stedet ble adventistforlagets navn satt inn: 'Pacific Press, Oakland, Cal.'
Adventist-teologen Raymond F. Cottrell utførte i 1977 en undersøkelse der han sammenlignet stoff i The Great Controversy med historikeren Merle d'Aubigne. Han oppdaget at Ellen White og assistentene hennes hadde parafrasert d'Aubigne svært nøye. Han oppdaget også til sin forbauselse at stoffet var hentet fra en popularisert versjon av d'Aubignes verk History of the Reformation. Denne populariserte utgaven ble utgitt for unge lesere av Charles Adams. Cottrell oppdaget at stoffet i dette verket var først blitt utgitt -- ikke i boken The Great Controversy -- men under Ellen Whites navn i Signs of the Times (11. oktober 1883) under tittelen 'Luther i Wartburg!' Dette burde fortelle litt om utstrekningen av plagiert stoff som ble utgitt som et så sier Herren under Ellen Whites navn.
Men hva med de andre kapitlene i boken, om de siste begivenhetene, dyrets merke, søndagslover etc? Er ikke dette originalt av Ellen White? Viste ikke Gud Ellen White hva som skulle kopieres og hva som skulle utelates? Walter Rea forteller:
Det kan likevel være nyttig å kommentere et av adventistenes døende håp. Adventister liker å tro at de siste kapitlene i The Great Controversy ble strukturert i deres teologiske favør, og at det var lite eller ingen kopiering når det gjaldt de siste tiders begivenheter. Men en sammenligning av bind fire av The Spirit of Prophecy (forløperen til The Great Controversy), viser at dette bare er ønsketenkning. De siste kapitlene i den forøkede 1911-utgaven av Controversy viser et lignende mønster.
Selv om det er smertefullt å innrømme det, har Ford-striden og striden om Ellen White og plagiat gjort boken The Great Controversy suspekt. Nyere granskning viser at det også ble kopiert over store biter historiske feil. Selv herrene i The White Estate har innrømmet at boken ikke lenger kan betraktes som en nøyaktig beskrivelse av begivenhetene i det nittende århundre, og at den derfor mer må betraktes som evangelisk (Rea, s. 142. Uthevelser tilføyd).
Professor i engelsk ved Andrews University, William S. Peterson, foretok en nøyere gransking av kapitlet om den franske revolusjon i boken The Great Controversy, og oppdaget at hennes beskrivelse av denne hendelsen ganske sikkert ikke stammet fra syner, men fra dårlige historikere som hun brukte på dårlig vis. En sammenligning av dette kapitlet med 1884-utgaven av Uriah Smiths bok Daniel og Åpenbaringen, viste at EGW ikke siterte historikerne Scott, Thiers, Gleig eller Alison direkte fra originalkildene, men at hun hentet sitatene direkte fra Uriah Smiths bok, som igjen hadde hentet dem fra nevnte historikere.
Om dette forteller Ronald Graybill:
Smith hadde faktisk brukt alle disse sitatene i 1873-utgaven av Thoughts on Daniel -- og han kan igjen ha hentet dem fra sekundære kilder.
Hvis man sammenligner The Great Controversy, s. 269-270 og 273-276 med 1873-utgaven av Thoughts on Daniel, s. 314-325, eller 1884-utgaven av Daniel og Åpenbaringen, s. 270-279 (Ellen White kunne brukt en av disse i sin 1888-utgave), oppdager man at hun ikke brukte noen ting av Scott, Gleig, Thiers eller Alison som Smith ikke hadde. Hver gang Smith hadde utelatt stoff, utelot hun det samme stoffet, selv om hun av og til utelot mer. Hun brukte til og med sitatene i den samme rekkefølgen på s. 275 og 276. Det er ingen tvil om at hun hentet de historiske sitatene fra Smith, og ikke fra originalkildene (Ronald Graybill: How Did Ellen White Choose and Use Historical Sources? The French Revolution Chapter of The Great Controversy. Spectrum, summer 1972. Uthevelser tilføyd).
SDA-historikeren Donald McAdams forteller:
Når man gransker de historiske delene i The Great Controversy (begivenhetene fra Jerusalems fall i år 70 og fram til Den franske revolusjon, finner man at hele kapitler til tider ikke er annet enn utvalgte forkortinger av stoff fra protestant-historikere. . . .I de prøvene jeg har gransket, er det ikke et eneste historisk faktum i hennes tekst som ikke er i deres tekst (Donald McAdams: Ellen G. White and the Protestant Historians, s. 16-17. Uthevelser tilføyd).
Vi kan nå trekke følgende konklusjoner om boken The Great Controversy (Mot historiens klimaks):
1. Boken inneholder hjertet av adventismens doktriner.
2. Svært lite av stoffet i boken er originalt av Ellen White. Undersøkelser har vist at den består av materiale fra minst 88 forfattere.
4. Boken er kommet ut i tre utgaver: 1884, 1888 og 1911. 1884-utgaven var doktorerte nyutgaver av James Whites bøker Life Incidents og Sketches of William Miller. James White hadde selv hentet stoffet til disse bøkene fra bøker av J.N. Andrews, Sylvester Bliss og andre.
5. 1888-utgaven var forøket med mange sider historisk materiale hentet fra forskjellige historikere og fra Uriah Smith -- som på sin side hadde hentet stoffet fra diverse kilder. Det var ikke kildehenvisninger til disse forfatterne.
6. Hele kapitler er hentet fra andre forfattere.
7. Også historiske feil disse forfatterne hadde gjort seg skyldig i, ble kopiert direkte over i The Great Controversy. Dette tilbakeviser påstanden enkelte kommer med, at Gud viste Ellen White hva som skulle kopieres.
8. Teologien i boken, og derved adventismens sentrale doktriner, som de 2300 år, 1844, helligdomslæren, dyrets merke, USA i profetiene, den undersøkende dom etc. var hentet fra bøker av J.N. Andrews, James White og Uriah Smith.
Disse kalde, nakne, veldokumenterte fakta, stiller Ellen Whites ord om hvordan The Great Controversy ble til, i et suspekt lys:
Mens jeg skrev manuskriptet til The Great Controversy, merket jeg ofte at Guds engler var til stede. Og mange ganger ble de scener jeg skrev om presentert for meg i nattens syner, slik at de sto klare og levende i mitt sinn (Brev 56, 1911, utgitt i Colporteur Ministry, s. 128. Uthevelser tilføyd). Ellen White hadde svært lite med 1911-utgaven å gjøre, så hun refererer antakelig til 1888-utgaven.
Men fakta er: De håndskrevne manuskriptene om Johan Huss følger historikerne så nøye at det ikke engang ser ut til å ha gått gjennom noe mellomtrinn, men heller direkte fra historikernes skrevne sider til fru Whites manuskript -- historiske feil og moralske formaninger innbefattet (McAdams: Shifting Views of Inspiration, Spectrum, mars 1980. Uthevelser tilføyd). Slik var det også med resten av boken. Stoffet ble ikke presentert i himmelske syner, men plagiert fra andre forfattere uten å nevne deres navn, og utgitt under EGWs navn som syner fra himmelen. Nok en gang forteller Ellen White ikke sannheten, men fører sine lesere bak lyset.
Enkelte hevder at fordi Ellen White godkjente 1911-utgaven av Great Controversy, så er alt bra:
For noen dager siden mottok jeg et eksemplar av den nye utgaven av boken The Great Controversy, som nylig er trykt ved Mountain View, og også et lignende eksemplar trykt i Washington. Jeg er fornøyd med boken. Jeg har tilbrakt mange timer med å bla gjennom sidene, og jeg ser at forlagshusene har gjort en bra jobb (EGW, brev 56, 1911).
Selvfølgelig var hun fornøyd. Hun var like fornøyd med 1911-utgaven som med 1888-utgaven som med 1884-utgaven som med James Whites kopierte bøker. At Ellen White var fornøyd, endrer ikke saken det aller minste. Det er det samme som en bankraner som i ettertid kommer med en offentlig godkjennelse av ranet. Fordi han godkjenner ranet, er ranet plutselig ikke et ran lenger, men en velgjerning.
At Ellen White i 1911 godkjente sitt litterære tyvegods, gjør ikke tyvegodset automatisk til et så sier Herren. The Great Controversy er og blir et formidabelt litterært tyvegods til denne dag. Dokumentasjonen på dette er så overveldende at det ikke lenger bør være diskusjon om denne saken. Men i motsetning til bankraneren, har Ellen White drevet sine litterære tyverier i Herrens navn, og gjort Gud medskyldig i overtredelse av det åttende bud i Guds lov: Du skal ikke stjele.
Slektenes håp
Slektenes håp (Desire of Ages)er en annen kjent og kjær bok som figurerer under Ellen Whites navn. Denne boken ble til mens hun oppholdt seg i Australia, og ble utgitt i 1898. Vi lar Generalkonferensens formann fra 1901 til 1922 uttale seg:
I Australia var jeg vitne til hvordan 'Slektenes håp' ble til, og jeg så hvordan kapitler ble omskrevet, flere av dem om og om igjen. Jeg la merke til dette, og da jeg snakket med Str. Davis om det, kan jeg fortelle dere at jeg måtte innstille meg på denne situasjonen og begynne å fastslå saker og ting om Profetiens ånd. Hvis vi aldri hadde hatt denne feilaktige innstillingen, ville saken vært langt enklere enn den er i dag. Anklagen om plagiat ville vært enklere å hanskes med, og jeg tror personer ville vært reddet for saken hvis vi helt fra begynnelsen hadde forstått tingene på riktig måte. Men på grunn av at vi har hatt slike gale synspunkter, står vi nå foran problemer vi må ordne opp i. Vi vil ikke kunne hanskes med disse problemene ved å ty til falske påstander (A.G. Daniells, fra 1919-konferensen. Uthevelser tilføyd).
Undersøkelser har vist at mesteparten av boken Slektenes håp er hentet fra forfattere som Daniel March, John Harris, William Hanna og Alfred Edersheim. Dette er dokumentert til fulle. I et brev til Leroy E. Froom, 8. januar 1928, skriver W.C. White at Ellen på den tiden hun var i ferd med å skrive Slektenes håp, leste bøker av Hanna, Geikie, Fleetwood og Farrar. Hun hadde nok også lest bøker av andre forfattere, da stoff av disse i stor grad ble satt inn i boken.
Nærmere gransking viser at Alfred Edersheim har bidratt med rikelig stoff fra sin bok The Life and Times of Jesus the Messiah (1883). John Fleetwood har bidratt med stoff fra sin bok The Life of Our Lord and Saviour Jesus Christ (1844), William Hanna fra sin bok The Life of Christ (1863) og John Harris fra sin bok The Great Teacher (1836). Også andre forfattere har bidratt med stoff til Slektenes Håp.
Adventist-teologen Walter Specht innrømmet etter å ha foretatt undersøkelser, at Ellen White hadde gjort rikelig bruk av stoff fra William Hannas bøker i Spirit of Prophecy bd. 2-3 og i Slektenes håp. Han oppdaget at denne plagieringen hadde begynt med begynnelsen og sluttet med slutten. Adventist-historikeren Donald McAdams innrømmet at det er avsnitt som er nøye gjengitt, og andre avsnitt der det er helt klart at hun fulgte Hannas tanker, selv om hun brukte enkelte andre ord (Mc Adams: Shifting View, Spectrum, vol. 10 nr. 4, høsten 1971).
I 1982 ba Adventistsamfunnet Dr. Fred Veltman, som da var leder for religionsfakultetet ved Pacific Union College, om å analysere de anklagene om plagiat Walter T. Rea og andre var kommet med mot Ellen White. Dr. Veltman arbeidet med saken i åtte år, til en kostnad av 500 000 dollar, og resultatene av hans arbeid ble trykt i Ministry (november 1990). Resultatene var forbløffende:
Det er først og fremst viktig å bite seg merke i at det var Ellen White selv, og ikke hennes litterære assistenter som komponerte det grunnleggende innholdet i teksten i Slektenes håp. Ved å gjøre det, var det hun som hentet de litterære uttrykkene [kopierte] fra andre forfatteres verker uten å henvise til disse ved hjelp av kildehenvisninger, for på den måten å angi dem som hennes kilder. For det andre må man forstå at Ellen White og andre brukte andres verker bevisst og med hensikt. . . .underforstått eller med rene ord innrømmet verken Ellen White eller andre som talte hennes sak, at det forelå noen litterær avhengighet [kopiering] fra hennes side, og både hun og andre nektet til og med for slikt (s. 11. Uthevelser tilføyd).
Jeg må innrømme at etter min vurdering er dette det alvorligste problem man blir stilt overfor i forbindelse med Ellen Whites litterære avhengighet [kopiering]. Det rører ved hjertet av hennes integritet, og derfor hennes troverdighet (s. 14. Uthevelser tilføyd).
Innholdet av Ellen Whites kommentar over Kristi liv og tjeneste, Slektenes håp, er for det aller meste avledet [kopiert] i stedet for å være originalt. . . .Denne konklusjon betyr i praksis at man i Ellen Whites skrifter om Kristi liv ikke er i stand til å finne noe generelt innhold eller ideer som er unike for henne (s. 12. Uthevelser tilføyd).
Konklusjonen er derfor klar når det gjelder boken Slektenes håp:
1. Det aller meste av stoffet i boken er kopiert fra bøker av Alfred Edersheim, William Hanna, John Fleetwood, John Harris og Daniel March.
2. Generalkonferensens formann, A.G. Daniells måtte revurdere sitt syn på en del ting da han så hvordan Slektenes håp ble til.
3. I Slektenes håp finner man ikke tanker og ideer som er unike for Ellen White, noe som er forståelig, da stoffet var hentet fra andre.
4. Ellen White og hennes assistenter nektet for at de drev med plagiering.
Alt dette rører, som Fred Veltman sa, ved hjertet av Ellen Whites integritet og stiller alvorlige spørsmål ved hennes troverdighet. Det er bevist til fulle og hevet over enhver tvil at Ellen White og hennes hjelpere plagierte, og det i stor stil. Dette er et uomgjengelig faktum. De som nekter for dette -- og det er de som fremdeles gjør det -- vet ikke hva de snakker om i det hele tatt.
Pastor Henry F. Brown forteller at han i sin tid var sammen med Arthur S. Maxwell (onkel Arthur) i en bokhandel for brukte bøker:
Jeg var i en bokhandel med Eldste Maxwell, et prektig menneske jeg satte stor pris på. Han var betraktelig eldre enn meg, og vi så på noen bøker i en bruktbokhandel. Han tok ned fra hyllen en bok med tittelen Evening Scenes in the Bible av Daniel March. Han sa: Fra denne boken hentet fru White mange av sine vakreste sider i en rekke av sine bøker. Jeg ble både forbauset og nærmest lamslått. Jeg våget ikke å kjøpe denne boken mens han så på forat han skulle få greie på at jeg leste den, men jeg kjøpte den senere. Og da oppdaget jeg at Walter Rea hadde hentet en rekke uttalelser fra nettopp den boken for å sammenligne med Ellen White (H.F. Brown's Personal Testimony, 5. desember 1984. Uthevelser tilføyd).
Det var med andre ord informerte adventister som kjente til dette også den gangen.
Profeter og konger
Bind to av Konfliktserien, Profeter og konger, er ikke bedre stilt enn Slektenes håp og Mot historiens klimaks. Sammenligninger viser at mye av stoffet i boken er hentet fra Edersheims Bible History: Old Testament, Night Scenes in the Bible av Daniel March og andre.
Det som er verre, er at Ellen White personlig hadde lite å gjøre med denne boken, som ble utgitt i 1916, året etter hennes død. I et brev, datert 27. desember 1907 skrev Ellen Whites sekretær, Clarence C. Crisler, et brev til William W. Prescott, der han ba Prescott om å hjelpe dem med å lage til en bok som hadde å gjøre med . . .de periodene av gammeltestamentlig historie som ennå ikke var beskrevet i noen av Str. Whites utgitte skrifter. Det er her snakk om det som senere ble til boken Profeter og konger.
I 1914, året før EGW døde, hadde C.C. Crisler flere samtaler med henne. Av disse går det fram hvordan arbeidet med Profeter og konger skred framover -- uten for mye innblanding av EGW. I sitt manuskript Did the Prophet See Kings?, forteller Walter Rea:
Crisler var klar over at Ellen var døende, og at hennes bok om denne gammeltestamentlige perioden ikke var ferdig. Hvis den i det hele tatt skulle komme ut under hennes navn, måtte den bli ferdig ganske snart. Samtalene viser klart hvordan boken ble gjort ferdig, og viser også at bare det å få Ellen til å 'gjennomgå' eller 'overvåke' det endelige manuskriptet var helt meningsløst, men bare var et mekanisk påfunn til å opprettholde den hvite løgnen om at Ellen -- og dermed Gud -- var involvert i hele prosessen. I samtalene, som strakte seg over flere dager, sier han [Crisler]:
Onsdag kveld, 22. juli 1914: Jeg beskrev for EGW hovedpunktene i artikkelen om Elisa om 'helbredelsen ved vannet', samt artikkelen om 'befrielsen fra Assyria', og hun ga uttrykk for glede over å vite at disse kapitlene snart var ferdige. Hun uttrykte også håp om at hun kunne bli styrket til å gå over dem for siste gang slik at arbeidet kunne bli avsluttet korrekt. Men hun tilføyde at hun måtte ha vår hjelp til dette arbeidet, at vi måtte gjøre vår del trofast, og at dette ville oppmuntre de andre arbeiderne.
Kvelden, 27. juli 1914: Str. White spurte hvordan arbeidet gikk, og jeg fortalte henne på nytt om de gammeltestamentlige manuskriptene -- hvordan alt nå var gjort, og at det bare gjensto ni kapitler. Jeg skisserte ganske omfattende profetiene til Esaias, som vi håpet å sette inn i kapitlet om synene om den framtidige herlighet, og om noe av det andre stoffet vi håpet å sette inn i kapitlet. Hun uttrykte glede over at vi var i stand til å gå til Ordet for så mye av stoffet i dette kapitlet.
31. juli 1914: Jeg fortalte henne om hvordan det gikk med mitt arbeide om gammeltestamentlig historie, spesielt kapitlet om Josias/Manasse, og hvordan vi arrangerte bibelversene og stoffet (samtaler med Ellen White, juli/august 1914, sitert i Reas manuskript. Uthevelser tilføyd).
Det er derfor helt klart at Profeter og konger ikke ble skrevet av Ellen White personlig, men ble satt sammen av hennes mange og flittige assistenter som samlet stoff fra mange kilder.
En gransking av boken viser at en rekke kapitler (1-5, 9-11, 14, 17-18, 34, 39, 43, 47) har hentet stoff fra andre av EGWs tidligere bøker: Christ's Object Lessons, Spiritual Gifts bd. 4, Fundamentals of Education, Education, Review and Herald-artikler, Testimonies bd. 3 og 5, Slektenes håp, Mount of Blessing, og Ministry of Healing. De siste to kapitlene av Profeter og konger ble tatt i sin helhet fra Slektenes håp og The Great Controversy -- som igjen hadde hentet hovedmassen av stoffet fra andre kilder!
Walter Rea kommenterer videre i sitt manuskript Did the Prophet See Kings?:
. . .de to siste kapitlene ble hentet i sin helhet fra Desire of Ages og The Great Controversy. Sammen med menneskeskildringer fra boken Night Scenes from the Bible av March og enkelte verker av Harris som Prescott hadde benyttet da han hjalp til med å sette sammen Slektenes håp. I de første fem kapitler som ikke var skrevet før, samt over to tusen bibelvers, bidro dette til å veve et flettverk av bedrag som aldri ble oppdaget før i vår tid, da det i sannhet kan sies at Profeter og konger ble den største kompilasjon under Ellen Whites navn som noen gang ble utgitt både under og etter hennes død.
Det kan forøvrig stilles spørsmål ved EGWs åndelige helse i 1914, da ovenstående intervju fant sted. Etter sigende var hun på det tidspunkt ganske dement:
Vi er blitt informert av hennes nære slektninger at hun i de siste årene av sitt liv, da disse viktige bøkene ble laget, ofte ikke kjente sine nærmeste venner, ikke engang sine egne hjelpere som hun så omtrent daglig. Da hun prøvde å tale i sin hjemlige menighet, gjentok hun seg til stadighet, og de måtte be henne å stoppe. Ingen av disse svakhetene kommer til syne i bøkene hennes fra den tiden, fordi de -- i likhet med de fleste av hennes tidligere verker -- ble laget av andre (D.M. Canright: The Life of Mrs. E.G. White, s. 84-85. Uthevelser tilføyd).
Men dette får ikke adventister vite. Glansbildet må for enhver pris opprettholdes.
Patriarker og profeter
Boken Patriarker og profeter (1890, 1913) utgjør det første bindet i Konfliktserien, og er tungt belesset med plagiert stoff fra andre forfattere.
Det er særlig Alfred Edersheims verk Bible History: Old Testament, bd. 1-4 som har dannet grunnlaget for Patriarker og profeter. I tillegg er det hentet stoff og tanker fra John Miltons verk Paradise Lost (1667). Det er meget slående å lese kapitteloversikten i Edersheims verk, og sammenligne med kapitteloversikten i Patriarker og profeter. De er identiske, og i samme rekkefølge! Slikt beror ikke på tilfeldigheter.
Beretningen i Patriarker og profeter om Satans fall i himmelen etc. viser slående likhet med John Miltons verk fra 1667: Paradise Lost. Ellen White fikk et eksemplar av Miltons verk av J.N. Andrews, men la den på den øverste hyllen. Hadde hun lest den før?
Det er også hentet stoff fra Daniel March, Frederick W. Farrar, F.W. Krummacher og andre. Videre finner man stoff fra Jashers bok, en bok som er nevnt i Bibelen (Den Rettskafnes bok, Josva 10,13; 2 Sam 1,18), men som ikke er en del av den. Jashers bok ble utgitt på engelsk i New York i 1840. I EGWs skrifter er det funnet atten paralleller til Jashers bok.
Apostlenes liv og virksomhet
Apostlenes liv og virksomhet (Acts of the Apostles, 1911) er den nest siste boken i Konfliktserien. Beretningen om hvordan denne boken ble til, utgjør et av de etter hvert tallrike mørke kapitler i Adventistsamfunnets historie.
I 1883 utga Adventistsamfunnet boken Sketches from the Life of Paul av Ellen G. White. Det ble problemer omtrent fra begynnelsen, da det fra flere hold ble pekt på de slående likhetene mellom denne boken og boken The Life and Epistles of St. Paul av de britiske forfatterne W.J. Conybeare og J.S. Howson (1852). Så slående var likhetene at Conybeare og Howson truet Adventistsamfunnet med rettssak hvis ikke Sketches ble trukket tilbake. Etter flere benektelser ble dette omsider gjort.
Men i innledningen til Sketches kunne man lese følgende:
Etter å ha fått spesiell hjelp fra Guds Ånd, er forfatteren av denne boken i stand til å kaste lys over Paulus' forkynnelse og deres anvendelse i vår egen tid, på en måte som ingen annen forfatter er i stand til. Hun har ikke latt seg avspore til å diskutere teorier eller ta del i spekulasjoner. Det er ikke blandet inn eksternt stoff. Følgelig er mye av det man finner i andre bøker, som er interessant nok for den nysgjerrige, og som har en viss verdi, men som tross alt ikke er annet enn teorier, ikke funnet plass i denne boken (Uthevelser tilføyd). Dette var sterke saker, som var fjernt fra all sannhet.
Vel kan man hevde at Ellen White ikke skrev innledningen selv. Dette kan være riktig nok, men likevel er det alltid blitt hevdet at hun hadde det siste ordet i utgivelsen av alle sine bøker, og at hun alltid leste nøye gjennom manuskriptet før det ble sendt til utgivelse. Derfor kan man trygt konkludere med at enten godkjente hun ovenstående innledning, eller hun godkjente den ikke. Siden boken ble trykt og utgitt under hennes navn, må man ta for gitt at innledningen ble godkjent.
Det er et uomgjengelig faktum at store deler av boken ble hentet og doktorert fra Conybeares og Howsons verk. Likevel sier innledningen at det er ikke blandet inn eksternt stoff!
Sannheten er at Ellen hadde brukt stoff fra de andre forfatterne fra begynnelse til ende med få utelatelser. Nyere sammenligninger viser at parafraseringen fra Conybeare og Howson er synbar i struktur, ord, avsnitt og hele sider med materiale (Walter Rea: The White Lie, s. 110).
Under Bibelkonferensen i 1919 uttalte A.G. Daniells seg om denne saken:
A.G. Daniells: Ja, og la oss nå ta denne boken Life of Paul. Jeg antar at dere kjenner til både boken og de påstander hun fikk servert -- anklager om plagiat -- selv fra bokens forfattere, Coneybeare og Howson. Dette ville kunne skape problemer for samfunnet fordi så mye stoff fra boken deres ble satt inn i The Life of Paul uten verken gåseøyne eller kildehenvisning. Enkelte personer med streng logikk ville spore av på grunn av dette, men jeg er ikke slik. Jeg oppdaget det og leste det sammen med Br. Palmer da han fant ut av det, og vi fikk tak i boken til Coneybeare og Howson, og vi fikk tak i Wylies History of the Reformation, og vi leste ord for ord, side etter side, og det var verken gåseøyne eller kildehenvisninger. Jeg så faktisk ingen forskjell før jeg begynte å sammenligne. Jeg antar det var Str. Whites verk. Vår stakkars søster sa: 'Å, jeg visste ikke noe om gåseøyne og kildehenvisninger. Sekretæren min burde ha sett etter det, og forlagshuset burde gjort det samme'.
Men Ellen White lærte tydeligvis ikke, for både hun og sekretærene og forlagshusene fortsatte i samme spor, og i større grad enn noen gang.
I boken Life Sketches innrømmer Adventistsamfunnet at --
I slutten av 1910 hadde fru White vurdert alle problemene i forbindelse med den nye utgaven av The Great Controversy. Denne oppgaven var nå ferdig, og hun fant derfor tid til å overvåke revisjonen av Sketches from the Life of Paul, og tilføye flere kapitler om livsgjerningen og skriftene til apostlene i den første kristne menighet. Dette stoffet ble utgitt i 1911 under tittelen The Acts of the Apostles (s. 434. Uthevelser tilføyd). Boken som ble trukket tilbake i 1883 skulle altså gjenoppvekkes og dukke opp enda mer doktorert og under en ny tittel.
Det var egentlig ikke så mye å overvåke. I enkelte tilfeller ble det originale stoffet omarrangert, noen flere forfattere ble tilføyd, og noe av den mest åpenbare kopieringen ble tonet ned med flere bibelvers (Walter Rea: The White Lie, s. 122).
Blant de nye forfatterne som fant veien inn i den nye boken Apostlenes liv og virksomhet, var Farrar, March og McDuff. John Harris var en annen forfatter som både Ellen White og hennes litterære asistenter tydeligvis likte svært godt. Harris' bok fra 1836, The Great Teacher, ble kilde til en haug av nytt stoff i Apostlenes liv og virksomhet.
Enkelte EGW-apologister har påpekt at boken til Conybeare og Howson ikke var kopirettighets-beskyttet, og underforstått: derfor var det hele orden. Men var det det? Er det hederlig -- copyright eller ikke -- å bruke andres stoff på denne måten, uten å nevne deres navn, og utgi det som Profetiens ånd? Slikt er rett og slett uhederlighet.
Konklusjonen er uunngåelig: Hele Konfliktserien er hovedsakelig plagiert fra andre forfattere.
Veien til Kristus
Veien til Kristus er en dypt åndelig bok som har vært til hjelp for mange mennesker. Det er ikke bokens verdi og åndelige innhold det stilles spørsmål ved, men heller forfatterskapet. Siden boken bærer Ellen Whites navn, går man automatisk ut fra at det er Ellen White som er inspirert forfatter, men etter det vi nå vet om både Konfliktserien og andre bøker av EGW, må det være lov å stille et lite spørsmålstegn. Er Ellen White den virkelige forfatter av Veien til Kristus?
Boken kom ut i 1892, mens EGW oppholdt seg i Australia. Merkelig nok ble førsteutgaven ikke utgitt på Adventistsamfunnets eget forlag, men på et verdslig forlag: Rand McNally i New York.
Boken solgte bra, og Adventistsamfunnet, som øynet business, søkte å få overtatt kopirettighetene, noe de til slutt greide. Da den omsider ble trykt og utgitt av Adventistsamfunnets eget forlag, hadde boken fått et helt nytt førstekapittel. Ingen vet hvem som har skrevet dette førstekapitlet. Det er i hvert fall ikke EGW.
Men hvem har skrevet resten av boken? Robert K. Sanders forteller:
Den 8. januar 1997 skrev jeg et brev til Tim Poirier, som er arkivar og en av direktørene ved the White Estate. Spørsmålet mitt var: 'Hvorfor hevdet Fannie Bolton at hun hadde skrevet Veien til Kristus? Kan du sende meg en kopi av en side i Veien til Kristus, håndskrevet av Ellen White?
I et brev datert 20. januar 1997 svarte Poirier: Fannie Boltons krav mht. Veien til Kristus: Fannie Bolton hevdet aldri noe slikt, så langt jeg kjenner til. Det var andre som hevdet det etter hennes død. Ellen White skrev heller ikke boken for hånd, så jeg er ikke i stand til sende en håndskrevet side. Assistentene satte sammen boken av hennes eldre skrifter. Jeg oversender et eksempel du kan bruke til sammenligning, som viser strukturen på side 83. (Fannie møtte Ellen White først i 1887) (Uthevelser tilføyd).
Fakta:
1. Fannie begynte å arbeide for fru White i 1888. Veien til Kristus ble utgitt i 1892.
2. Den sammenligningen Tim Poirier sendte meg er fra Veien til Kristus, s. 83: 'The humblest and poorest of the disciples of Jesus can be a blessing to others. They may not know they are doing any special good, but by their unconscious influence they may start waves of blessings that will widen and deepen, and the blessed results they may never know until the day of final reward.' Dette blir sammenlignet med Testimonies, bd. 3, s. 246, utgitt i 1872: 'The humblest and poorest of the disciples of Jesus can be a blessing to others. They may not realize they are doing any special good, but by their unconscious influence they may start waves of blessings that will widen and deepen, and the happy results of their words and consistent deportment they may never know until the day of final distribution of rewards.'
3. På grunn av likheten i ordbruken fra en tidligere uttalelse i Testimonies, når den blir sammenlignet med Veien til Kristus fra 1892, vil Tim Poirier ha oss til å tro at Fannie aldri kunne ha skrevet Veien til Kristus.
4. Poirier sier: 'Ellen White skrev heller ikke boken for hånd, så jeg er ikke i stand til sende en håndskrevet side. Assistentene satte sammen boken av hennes eldre skrifter' (Uthevelser tilføyd). Disse litterære assistentene innbefattet Fannie Bolton. Vi vet at Veien til Kristus heller ikke ble håndskrevet av Ellen White, men av hennes litterære assistenter.
5. Overfor Edward S. Ballenger, med Charles D. Willis som vitne, hevdet Fannie faktisk å ha skrevet Veien til Kristus. Denne erklæringen lyder:
'Riverside, California, 26. juni 1952.
Til den det måtte gjelde:
Dette er for å bekrefte at jeg, undertegnede, Edward S. Ballenger, var en personlig bekjent av Fannie Bolton, som var en av fru E.G. Whites litterære assistenter, og for videre å bekrefte at i tiden fra 1895-97 fortalte Miss Bolton meg personlig at hun hadde skrevet boken Veien til Kristus, og at fru White hadde tatt manuskriptet og utgitt det under sitt eget navn.'
Edward S. Ballenger (sign)
4138 Mulberry St.
Vitne:
Charles D. Willis (sign).
6. The White Estate innrømmer at Ellen White ikke skrev denne boken, og de innrømmer også at assistentene hennes kompilerte den. Hvor fikk de det nødvendige stoffet fra? The White Estate forteller oss at det var fra Ellens tidligere skrifter. Men er dette helt riktig?
7. Vi vet nå at Veien til Kristus ble plagiert fra andre forfattere av Ellens assistenter. Fannie hadde for vane å plagiere for Ellen i denne tiden.
I et brev til Ballenger sier Fannie Bolton: 'Fru White har tatt manuskriptet og utgitt det under sitt eget navn.'
8. Ut fra de bevisene vi har kommet med, er det lett å forstå hvorfor Fannie hevdet å ha skrevet Veien til Kristus (Robert K. Sanders: Truth or Fables, Who Wrote Steps to Christ? Uthevelser tilføyd).
Her har vi den samme prosedyren på nytt: Ellen Whites litterære assistenter henter stoff fra andre forfattere, setter det sammen i bokform og utgir det under Ellen Whites navn som et så sier Herren. Vi husker også tildragelsen i Australia, da Fannie Bolton avslørte EGWs arbeidsmetoder og klaget over at Ellen tok Fannies artikler og utga dem som sine egne. Derfor er det lett å forstå at hun godt kunne tatt Fannies eventuelle bokmanuskript og gitt det ut som sitt eget. Fannie Bolton hadde forøvrig hentet stoffet til boken fra andre forfattere.
En sammenligning viser at stoffet i Veien til Kristus bl.a. er hentet fra boken Night Scenes in the Bible av Daniel March (1868-70) og God's Will Known and Done av Almon Underwood (1860). Noe av stoffet er hentet fra EGWs tidligere bøker, og hvor mye av dette som er originalt av EGW er et åpent spørsmål.
Andre bøker og artikler
Ellen Whites plagiering av stoff begynte tidlig. Allerede i det første skriftet den gryende adventmenighet utga, A Word to the Little Flock (1847), finner man slik plagiering, denne gangen fra de apokryfiske bøker. Eksempler:
Vi gikk alle inn i skyen og brukte syv dager opp til glasshavet, der Jesus brakte kronene, og med sin egen hånd satte dem på hodene våre (A Word to the Little Flock, s. 15. Uthevelser tilføyd).
Jeg, Esra, så en stor folkemengde på Sions fjell, så stor at jeg ikke kunne telle dem. Alle priste de Herren med sang. Midt i mengden stod en ung mann, som var meget høy og skilte seg ut fra de andre. Han satte kroner på hodene til hver og en, men selv raget han opp over alle. Jeg ble slått av undring ved dette syn. Da spurte jeg engelen: Hvem er disse menneskene, Herre? Han svarte: Dette er de som har lagt av sin forgjengelige kledning og iført seg en uforgjengelig drakt, de som bekjente Guds navn. Nå mottar de kroner og palmer. Da spurte jeg engelen: Hvem er den unge mannen som setter kroner på dem og gir dem palmer i hendene? Engelen svarte: Han er Guds Sønn som disse menneskene bekjente seg til mens de levde i verden (2. Esdra (4. Esra), 2,43-47).
Sions fjell lå like foran oss, og på fjellet sto et herlig tempel, og rundt det var det syv andre fjell der det vokste roser og liljer. Og jeg så de små barna klatre, eller hvis de ønsket det, brukte de små vingene sine og fløy til toppene og plukket de uvisnelige blomster (A Word to the Little Flock s. 17. Uthevelser tilføyd).
Jeg vil sende mine tjenere Jesaja og Jeremia for å hjelpe deg. På deres råd har jeg helliget og gjort i stand for deg tolv trær som bugner av all slags frukt, og like mange kilder som flyter med melk og honning, samt sju svære fjell som er dekket av roser og liljer. Der vil jeg fylle dine barn med glede (2. Esdra (4. Esra) 2,18-19).
Det var ingen hemmelighet at elementer i disse synene var å finne i den apokryfiske 2. Esdras bok (4. Esra). Nederst på sidene i A Word to the Little Flock har James White satt fotnoter og referanser til 2. Esdra. Det er også hentet stoff fra andre kapitler i 2. Esdra, med referanser, samt en annen apokryfisk bok: Salomos visdom -- også med referanse. Da dette synet senere ble gjengitt i bøkene Spiritual Gifts og Early Writings, var alle referanser til apokryfene fjernet for å skape inntrykk av at alt i dette første synet var originalt av Ellen White.
Man skal merke seg at kapittel to i 2. Esdra (samt kap. 1, 15 og 16), ikke eksisterer verken i den arabiske eller i den etiopiske grunntekst til denne boken, og at disse kapitlene trolig er satt inn av senere forfattere. Selv de som regner de apokryfiske bøkene som halvt kanoniske eller godtar dem fullt ut, godtar ikke 2. Esdra (4. Esra). Men at EGW hentet stoff fra 2. Esdra til sitt første syn, er helt åpenbart. Det gjenstår å se hvor mye hun hentet fra mormonprofeten Joseph Smith, når denne dokumentasjonen foreligger.
Også i andre av EGWs bøker finner man plagiert stoff uten kildehenvisninger. I boken Education fra 1903 finner man f.eks. stoff fra boken Our Father's House av Daniel March -- uten kildehenvisning. Her er et eksempel:
The Eagle of the Alps is sometimes beaten down by the tempest into the narrow defiles of the mountains (March, s. 254).
The eagle of the Alps is sometimes beaten down by the tempest into the narrow defiles of the mountains (EGW: Education, s. 118).
I Education finnes det tegn på plagiering innenfor omtrent alle emner man kan tenke seg. En annen forfatter som også har funnet veien inn i denne boken, er Horace Mann.
Også boken Counsels to Parents, Teachers and Students (1913) er satt sammen på vanlig vis. På denne tiden var EGW etter sigende ganske dement, og ute av stand til selv å lage bøker. Det er igjen boken til John Harris fra 1836, The Great Teacher, som har skaffet EGWs litterære assistenter det nødvendige stoff til Counsels to Parents, Teachers and Students.
Også i Testimonies for the Church -- Vitnesbyrd for menigheten -- finner man store mengder plagiert stoff uten kildehenvisninger for å gi inntrykk av at dette var originalstoff hentet direkte fra himmelske syner. Undersøkelser har vist at en lang rekke forfattere har funnet veien inn i disse vitnesbyrdene: Larkin Coles, Daniel March, John Harris, James White, Eli Peck Miller, Hannah W. Smith, Henry Melvill og en lang rekke andre forfattere. Her er ett av utallige eksempler fra Testimonies, med den vanlige doktoreringen:
Christ sought for men wherever he could find them -- in the public streets, in private houses, in the synagogues, by the seaside. He toiled all day preaching to the multitude (Testimonies, bd. 3, s. 322. 1885).
He sought for men wherever he could find them -- in the public street, in the private house, in the synagogue or by the seaside. He toiled all day in the work of healing and instruction (Daniel March: Night Scenes in the Bible, s. 334. 1868-1870).
Her er en til:
I testify to my brethren and sisters that the church of Christ, enfeebled and defective as it may be, is the only object on earth on which He bestows His supreme regard (Testimonies to Ministers, bd. 1, s. 15. (1892). Uthevelser tilføyd).
But the church of Christ, enfeebled and defective as it may be, is the only object on earth on which He bestows His supreme regard (John Harris: The Great Teacher, 1842-utgave, s. 158-160).
Legg merke til at EGW har tilføyd noen ord i begynnelsen av det plagierte sitatet, for dermed å understreke at dette er et ord fra Herren: I testify to my brethren and sisters (Jeg vitner for mine brødre og søstre).
Det er ingen ting i veien med stoffet til John Harris. Det er når det dukker opp under Ellen Whites navn som et ord fra Herren at problemet oppstår. Det er uhederlighet, rett og slett -- uhederlighet, eller bedrag, i Guds navn.
Det er ikke en eneste bok av Ellen White utgitt mens hun levde eller etter hennes død, som ikke viser tegn til plagiering fra andre forfattere uten å angi kildehenvisninger, for dermed å skape det inntrykk at stoffet er Ellen Whites eget -- og derfor av guddommelig opphav.
Det er rundt fire tusen artikler som ble utgitt i EGWs levetid i Signs of the Times, Review and Herald og andre av Adventistsamfunnets blader. I disse artiklene finner man store mengder plagiering. Hele artikler er til tider kopiert direkte fra andre forfatteres bøker og utgitt under Ellen Whites navn.
I artikkelen The First Prophecy (Review and Herald, 18. juli 1882 finner man f.eks, store mengder stoff hentet fra Henry Melvills Sermons, bd. 1 (1843). Også tittelen i den aktuelle artikkelen er hentet rett fra Melville. Artikkelen i Review er dermed ikke lenger av Henry Melville, men er plustselig blitt til Profetiens ånd, et så sier Herren. Dette er mer enn betenkelig.
Artikler utgitt i Signs of the Times etter århundreskiftet under Ellen Whites navn er ofte i sin helhet kopiert fra forskjellige historikere, f. eks. Wylie og d'Aubigne.
Det kan neppe være tvil om at Ellen White og hennes assistenter er de største litterære tyver i historien. De 25 millioner ord, 4000 artikler, 66 bøker etc. etc. som angivelig er kommet til EGW som en uavbrutt strøm av inspirasjon og syner fra himmelen, er en adventistmyte som ikke er basert på de nakne fakta.
I 1880 skrev James White disse ordene:
I hennes utgitte bøker er det mange ting som ikke finnes i andre bøker, og likevel er de så klare og vakre at det fordomsfrie sinn straks griper fatt i dem som sannhet. . . .Hvis kommentatorer og teologiske skribenter i sin alminnelighet hadde merket seg disse tankejuveler som griper sinnet med slik kraft, og latt dem trykke, ville alle forkynnere i landet kunnet lese dem. Disse menn samler tanker fra andre bøker, og fordi fru White har skrevet og talt hundrevis av ting som er like sannhetsfylte som de er vakre og harmoniske, og som ikke finnes i andre skrifter, er de derfor nye for de mest intelligente lesere og tilhørere. Og hvis de ikke finnes på trykk, og ikke blir forkynt fra talerstolen, hvor fikk fru White dem fra? Fra hvilken kilde fikk hun disse nye og rike tankene man finner i hennes skrifter og prekener? Hun kunne ikke fått dem fra andre bøker, fordi disse ikke inneholder slike tanker. Og hun lærte dem ganske sikkert ikke fra forkynnere som aldri hadde tenkt i slike baner. Saken er klar. Det kreves hundre ganger større godtroenhet å tro at fru White har lært disse tingene fra andre, og har utgitt dem som syner fra Gud, enn å tro at Guds Ånd har åpenbart det for henne (James White i Life Sketches, 1880-utgave, s. 328-329. Uthevelser tilføyd).
Dette høres bra ut, men er ikke annet enn en myte. James White visste bedre, derfor er ordene hans mer enn betenkelige. Han hadde selv skrevet fire bøker som var kopiert fra andre omtrent i sin helhet. James White var Ellens litterære assistent i denne tiden før sin død i 1881, og det er helt på det rene at han i ikke liten grad bidro til å samle stoff og utgi det under hustruens navn som syner fra Gud. Spesielt gjelder dette de fire bindene Spiritual Gifts (1858-64) som var forløperne til Spirit of Prophecy og eventuelt The Great Controversy. Men noe av jeg så-stoffet i Spiritual Gifts (særlig om helse) forsvant i glemselens mørke, av svært innlysende årsaker.
Ellen White begynner svært mange setninger og avsnitt med uttrykket jeg så, det ble vist meg, min ledsagende engel viste meg, etc. Dette er ment å gi vekt til uttalelsen. Det er da ikke lenger Ellen White som står for ordene, som er blitt til et så sier Herren. Som vi har sett, viser nøyere granskning at det hun så, ikke var himmelske syn, men stoff fra andre forfattere. Det som nok er alvorligere, er at det hun ble vist av engler, og selv Jesu ord til henne under syner, også stammet fra andre forfatteres verker.
Ellen Whites plagiering av andres bøker var velkjent av informerte personer på hennes egen tid. Men etter all granskingen som har funnet sted i moderne tid, er det helt på det rene at hovedmassen av Ellen Whites litterære produksjon er hentet fra andre forfattere. James Whites uttalelse fra 1880 må derfor stå som en av mange adventistmyter.
Under generalkonferensen i 1909 -- den siste EGW var til stede ved -- ble en pastor bedt om å lese foran forsamlingen et utvalg fra en samling av hennes upubliserte vitnesbyrd. Mens han leste, oppdaget han til sin forbløffelse at han egentlig leste fra et brev han hadde sendt Ellen White noen år tidligere. Hun hadde tatt store deler av det, uten å nevne hvor hun hadde det fra, og skapt det inntrykk at det var hennes eget vitnesbyrd (D.M. Canright: The Life of Mrs. E.G. White).
Miss Marian Davis var en av Ellen Whites litterære assistenter, en av lånestaben som hadde hatt svært mye å gjøre med å lage til EGWs bøker.
En dag hørte noen av de andre klage og gråt fra rommet hennes. En av dem gikk inn dit, og spurte hva som var i veien. Miss Davis svarte: 'Jeg ønsker jeg kunne dø! Jeg ønsker jeg kunne dø!' 'Hvorfor! Hva er i veien!' spurte den andre. 'Å', svarte Miss Davis, 'denne fryktelige plagieringen'.
Det er blitt fortalt at før hun døde, var Marian Davis svært bekymret over den tilknytning hun hadde hatt med fru Whites plagiering, for hun visste hvor omfattende den hadde vært (samme).
Det er mye som tyder på at Ellen White var en av de største litterære kleptomaner i historien. Likevel var hun påpasselig med at andre ga henne all mulig kredit hvis de skulle sitere fra hennes egne bøker, slik W.C. White gir uttrykk for, da Dr. David Paulson ba om tillatelse til å hente stoff fra EGWs skrifter til sitt månedlige tidsskrift The Life Boat:
Mor har gitt meg beskjed om at du kan hente fra skriftene hennes korte artikler for The Life Boat. Eller du kan lage utdrag fra manuskriptene og fra andre skrifter til artiklene dine, og at du i hvert enkelt tilfelle gir den nødvendige kredit (W.C. White til Dr. David Paulson, 15. februar 1905. Uthevelser tilføyd).
Er det etisk galt å plagiere andres verker? Hvis man med plagiering mener å hente stoff fra andre og utgi det som sitt eget, under eget navn, og uten å komme med kildehenvisninger eller gåseøyne, så må svaret være et ubetinget ja. Det er etisk galt -- et bedrag. Man tar æren for det andre har arbeidet med. Verre er det naturligvis når dette foregår under kristen kappe og man påberoper seg himmelsk sanksjon for bedraget. På denne måten gjør man Gud til en som støtter og godkjenner moralsk forkastelige metoder.
De fleste bøker siterer i større eller mindre grad fra andres verker. Det er ikke noe galt i det. Men kutymen er at det alltid skal settes gåseøyne ( ) rundt det siterte stoffet, og at det alltid skal angis kildehenvisninger som forteller hvor det siterte stoffet er hentet fra. Dette ble aldri gjort i Ellen Whites bøker og artikler. Stoffet ble også utgitt under hennes eget navn. På denne måten ble det skapt det inntrykk at her var det snakk om inspirert stoff direkte fra himmelen -- et så sier Herren. Siden stoffet var hentet fra andre forfattere, var dette naturligvis et bedrag. Og dette bedraget har fortsatt til denne tid.
At så store mengder opplysninger er blitt avdekket om Ellen Whites mangfoldige skrifter, som klargjør uten skygge av tvil at både hun selv, hennes mann og senere hun selv og de mange assistentene hun hadde, hentet stoff fra andre forfattere og flettet det inn i hennes skriftet på snedig vis for å skape det inntrykk at det dreide seg om profetiens ånd, stiller alvorlige spørsmål ved James og Ellen Whites troverdighet og integritet.
Selvfølgelig har Ellen White skrevet mye materiale på egen hånd. Men hadde hun lånt tankene fra andre, eller var de basert på direkte inspirasjon? Dette er et åpent spørsmål enhver får vurdere for seg selv etter å ha fordøyd alle relevante opplysninger om Ellen Whites arbeidsmetoder. Det er mange gode ting, dype ting, åndelige ting i de bøker som er utgitt under Ellen Whites navn. Det er ikke det som er under diskusjon. Men æren for dette tilfaller de forfattere som sto for tankene man finner der. Det skal ikke gjøres overdrevne krav mht. Ellen Whites bøker, slik man opplever i enkelte adventistkretser, spesielt den nidkjære, konservative fløyen. De har skapt en usunn ellenologi som ikke er bygget på fakta, men på myter. Beklageligvis er det så godt som umulig å diskutere fakta med personer av denne kaliber. De ser på slike opplysninger som en oppfyllelse av Ellen Whites ord om at det i den siste tid ville komme slike som ville skape tvil mht. til hennes verker. Dermed blir de enda mer stadfestet i myten om Ellen White.
Vi må se det faktum i øynene at det ikke finnes det menneske her på jord som kunne skrive bøker, artikler og manuskripter i det tempo og i den mengde Ellen White angivelig skulle ha gjort. Det er bare ikke mulig. Hver uke kom en ny artikkel i Review and Herald, i tillegg kom artikler til flere andre tidsskrifter, bøker på løpende bånd, store mengder manuskripter etc. Hun kunne heller ikke greid å kopiere alt dette stoffet fra andre forfattere i den utstrekning det ble gjort. Hun hadde en profesjonell lånestab som gjorde mye av arbeidet for henne. Det er også et faktum at mange av artiklene i tidsskriftene ble satt inn der uten at hun overhodet hadde hatt noe med dem å gjøre, og uten at hun hadde hatt anledning eller tid til å gjennomgå dem før utgivelsen. Men hun godkjente tydeligvis alt som kom på trykk under hennes navn.
Når det gjelder Ellen Whites bøker og skrifter er rådet: La oss prøve alt og holde fast på det gode, det som er i samsvar med Skriften. Men vi må ikke gjøre overdrevne krav når det gjelder disse skriftene. Vi tror at Gud kan inspirere andre personer enn EGW, også de personer som har stått for mye av det gode, åndelige stoffet i de skrifter som er utgitt under hennes navn for å holde pengemaskinen i gang.
I 1906 skrev Ellen White disse ordene:
Disse bøkene, som inneholder den undervisning Gud har gitt meg de siste seksti årene, inneholder lys fra himmelen, og vil bestå prøven hvis de blir gått etter i sømmene (Selected Messages, bd. 1, s. 35. Uthevelser tilføyd).
Vi har nå gått bøkene hennes etter i sømmene, og resultatet er klart: Ellen Whites ord om at de vil bestå prøven holder ikke vann. Disse bøkene har ikke bestått den bibelske prøve for å påvise deres guddommelige opphav. Ovenstående sitat forteller ikke sannheten. Dette burde være klart for enhver ærlig sjel. Seksti år bakover fra 1906 fører oss til 1846. Ellen Whites syner fra denne tiden var fulle av grov vranglære om den lukkede dør. Denne vranglæren kom klart til uttrykk i de tidligste skriftene fra tiden 1846-1851. Hennes senere bøker om helsereform er farget av selsomme myter og overtro. De har heller ikke bestått den bibelske prøve. Konklusjonen er at hovedmassen av hennes litterære produksjon er plagiert fra andre forfattere, og ikke er lys fra himmelen i den betydning Ellen White legger i det.
Lån ikke produktene av andre menneskers hjerner og penner, og sitér dem ikke på belærende måte, men gjør i stedet mest mulig bruk av de talenter, den hjernekapasitet Gud har gitt deg (Ellen White i Review and Herald, 6. april 1886. Uthevelser tilføyd).
Denne formaningen skrev Ellen White i 1886, på en tid da både hun selv og hennes hjelpere var travelt opptatt med å låne produktene av andre menneskers hjerner og penner i en utstrekning man ikke finner maken til i historien.
Se, derfor kommer jeg over de profetene som stjeler mine ord fra hverandre, sier Herren. Se, jeg kommer over de profetene som bruker sin tunge og sier: Så sier Herren! Se, jeg kommer over dem som bærer fram løgndrømmer, sier Herren, som forteller dem og fører mitt folk vill ved sine løgner og ved sitt skryt. Jeg har ikke sendt dem og ikke gitt dem befaling, og de gjør ikke dette folket noe gagn, sier Herren (Jer 23,30-32).