I sin plagierte bok Patriarchs and Prophets (Patriarker og profeter) sier Ellen White på s. 354-356:
Den viktigste delen av den daglige tjeneste var den som ble utført for det enkelte menneske. Den angrende synder brakte offeret sitt til tabernakelets inngang, la hendene sine på offerets hode og bekjente sine synder. På denne måten overførte han dem symbolsk fra seg selv til det uskyldige offer. Deretter drepte han dyret med sin egen hånd, og presten bar blodet inn i Det hellige og stenket det foran forhenget. Bak dette forhenget sto arken med den lov synderen hadde overtrådt. Ved denne seremoni ble syndene gjennom blodet overført symbolsk til helligdommen. . . .Slik var den tjeneste som pågikk dag etter dag gjennom hele året. . . .Slik ble tjenesten utført 'som et eksempel og en skygge av det himmelske' (Heb. 8,5) (Uthevelser tilføyd).
Denne uttalelsen stemmer ikke med Bibelen. Det står ingen steder at blodet ble båret inn i helligdommen for det enkelte menneske. Dette kan man ved selvsyn undersøke ved å lese 3. Mosebok kap. 4 omhyggelig. For den enkelte israelitt ble blodet helt ut ved brennofferalterets fot og ikke båret inn i helligdommen. Det var bare når den salvede prest eller hele Israels forsamling syndet at blodet skulle bæres inn i helligdommen.
For å redde seg i land fra glattisen, hevdes det av og til at presten spiste av kjøttet, og at blodet på denne måten likevel kom inn i helligdommen. Problemet er at israelittene -- presten ikke unntatt -- hadde fått klar beskjed om ikke å spise kjøtt med blodet i. Den som spiste kjøtt med blodet i, skulle utryddes fra Israel. Blodet skulle vaskes ut før kjøttet ble spist. Denne praksis driver jødene til denne dag, idet de vasker ut blodet fra kjøttet før de spiser det -- kosher-kjøtt.
Det er merkelig at adventister, som påberoper seg helligdomstjenesten som et av sine viktigste læresetninger, lar utgi bøker som bommer så fullstendig på et så viktig punkt i helligdomslæren. Senere utgaver av boken har imidlertid et tillegg med liten skrift bak i boken (s. 761) der de påpeker dette forholdet, dvs. at boken forteller noe som er i strid med Guds Ord.
Hvis ovenstående uttalelse er skrevet av Ellen White, har hun ikke forstått hvordan de gammeltestamentlige syndoffere ble utført, og da er selvfølgelig ikke uttalelsen inspirert. Det er mer sannsynlig at uttalelsen er lånt fra andre forfattere som heller ikke har lest sin Bibel godt nok. I så fall er uttalelsen kopiert rett inn i Patriarker og Profeter med villfarelse og det hele. Dette er noe å tenke på for dem som hevder at Gud viste Ellen White hva som skulle kopieres, og sile ut det som ikke var riktig. Det er en rekke slike tilfeller, ikke minst i boken The Great Controversy (Mot historiens klimaks), men også andre steder.
Her er en uttalelse til der Ellen White motsier både seg selv og Bibelen:
Han [Jesus] står idag ved røkelsesalteret, der han presenterer for Gud bønnene til dem som ønsker hans hjelp (Desire of Ages, s. 568 (1898). Uthevelser tilføyd).
Denne døren [til Det Aller-helligste] ble ikke åpnet før Jesu midlertjeneste i Det hellige var ferdig i 1844. Da reiste Jesus seg opp og lukket døren til Det hellige og åpnet døren til Det Aller-helligste, og gikk gjennom det annet forheng, der han nå står foran arken, og hvor Israels tro nå går. Jeg så at Jesus hadde lukket døren til Det hellige, og ikke noe menneske kan åpne den, og åpnet døren til Det Aller-helligste, og ikke noe menneske kan lukke den (Early Writings, s. 42 (1882). Uthevelser tilføyd. Dette er basert på tidlige syner). På s. 55-56 i samme bok sier EGW at det er Satan som nå tilsynelatende befinner seg i Det hellige (den første avdeling), dit de nytteløse bønnene til dem som ikke fulgte Jesus inn i Det Aller-helligste i 1844, går.
Her har man en selvmotsigelse. I 1898 sier EGW at Jesus idag står foran røkelsesalteret og formidler bønnene til de hellige. Alle informerte adventister vet at røkelsesalteret sto i den første avdeling, Det hellige, foran forhenget som skilte de to avdelingene i den jordiske helligdom. I 1882, basert på tidligere syner, sier EGW at Jesus idag står foran arken og har forlatt den første avdeling og lukket til, og ingen kan åpne. Alle informerte adventister vet at arken sto i den annen avdeling, Det Aller-helligste, bak det annet forheng. EGW sier med andre ord at Jesus står i begge avdelinger etter 1844, til tross for at hun i Early Writings sier at Jesus har forlatt og stengt den første avdeling, der røkelseskaret sto.
Bortsett fra at læren om 1844 etc. er ubibelsk, motsier Ellen White seg selv i disse to uttalelsene. Utsagnet i Desire of Ages er ganske sikkert lånt fra andre forfattere, og det gjør ikke forvirringen mindre, men hun godkjente likevel det litterære tyvegods.
Ellen White sier at hun gikk inn i tempelet i Det nye Jerusalem:
Jeg så en engel fly raskt bort til meg. Han bar meg fra jorden til Den hellige stad. I Staden så jeg et tempel, der jeg gikk inn (Early Writings, s. 32. Uthevelser tilføyd).
Men Bibelen sier:
Noe tempel så jeg ikke i staden, for dens tempel er Gud Herren, Den Allmektige, og Lammet (Åp 21,22).
Ellen White så et tempel i Staden, Johannes så ikke noe tempel i Staden. Hvem hadde rett?
Det er mange lignende selvmotsigelser og uttalelser som går på tvers av Bibelen i Ellen Whites skrifter. Det er heller ikke til å undres over, når man vet at disse skriftene i stor grad er sammensatt av stoff fra en hærskare av forfattere med ulik tro.
Ellen White så i et syn at både Faderen og Sønnen satt på en trone i den første avdeling i den himmelske helligdom. Ifølge adventistlæren hadde Jesus stått og gjort tjeneste etter Arons vis der i 1800 år, fram til 1844. Men Ellen White lærer at også Faderen satt på tronen der:
I februar 1845 hadde jeg et syn om de begivenheter som begynte med Midnattsropet. Jeg så en trone, og på den satt Faderen og Sønnen. . . .Og jeg så Faderen reise seg fra tronen, og i en ildvogn dra inn i Det Aller-helligste, innenfor forhenget, og satte seg ned. Der så jeg troner jeg aldri før hadde sett. Deretter reiste Jesus seg fra tronen. . . .Og jeg så en skyvogn med hjul som flammende ild, og det var engler rundt den idet den kom dit Jesus satt. Han gikk inn i vognen, og ble ført inn i Det Aller-helligste der Faderen satt (fra skrivet To the Little Remnant Scattered Abroad. Uthevelser tilføyd).
Dette synet kan på ingen måte forsvares ut fra Bibelen. Se kapitlet om Ballenger.
Gud elsker ikke uærlige barn:
Herren elsker de små barn som prøver å gjøre det som er rett, og han har lovt at de skal få være i hans rike. Men de ugudelige barna elsker Gud ikke (Appeal to Youth, s. 61. Uthevelser tilføyd).
Gud elsker sannferdige barn som har et oppriktig hjerte, men han kan ikke elske de som er uærlige (Appeal to Youth, s. 41. Uthevelser tilføyd).
Hvordan kan det ha seg at Gud elsker sine fiender men ikke uærlige barn?
Ellen White sier at Gud vil ha et folk på jorden som holder seg til Bibelen og Bibelen alene som grunnlag for alle doktriner (Spirit of Prophecy, bd. 4, s. 413). Følger vi dette rådet, blir det umulig å forsvare ovenstående syn (og mange andre syner) fra Bibelen alene.
Dermed kommer man i den umulige situasjon, adventistisk sett, at støtter man ovenstående syn, kommer man i konflikt med Bibelen. Støtter man ikke ovenstående syn, kommer man i konflikt med Profetiens ånd, som adventister hevder er Ellen White og hennes skrifter. Uttalelsen fra bind fire av Spirit of Prophecy er i strid med Ellen Whites syner. Hun er i strid med seg selv, som så mange ganger før.
Man blir stilt på valget mellom Bibelen og Ellen White -- et kompromiss er umulig. Hva skal man velge?
Man skal velge det menneskene har hatt som sin rettesnor til alle tider -- Guds ord, Bibelen.