Da Ellen Gould Harmon (senere White) var ni år gammel ble hun utsatt for en ulykke som kom til å prege henne for resten av livet. Konsekvensene av denne ulykken kan være en rimelig forklaring på synene hennes. Nedenfor gjengis i sin helhet artikkelen Visions or Partial Complex Seizures av Dr. Delbert H. Hodder. Artikkelen sto i tidsskriftet Evangelica, november 1981.
Syvendedags-adventist menigheten ble født i tiden like etter 'den store skuffelsen' i 1844. Folk fra alle religiøse samfunn forlot menighetene sine for å slutte seg til 'Miller-bevegelsen', en bevegelse som med en evangelisk glød ingen har sett maken til, forkynte verdens ende og Jesu Kristi komme den 22. oktober 1844. Som forberedelse for denne begivenheten, kvittet man seg med alt jordisk gods, og familie- og sosiale bånd som sto hindrende i veien, ble brutt mens man ventet på Kristi komme. Men Kristus kom ikke som forventet den 22. oktober 1844, og idag kan man bare delvis forestille seg utstrekningen av 'den store skuffelsen'. Det var fra den gruppen som overlevde skuffelsen at Syvendedags-adventist menigheten ble født og vokste til et større protestantisk kirkesamfunn med mer enn to millioner medlemmer [i 1981], og helse- og utdannelsesinstitusjoner over hele verden.
Det er ikke noe enkeltindivid som ene og alene har ansvaret for utviklingen av Syvendedags-adventist menigheten, men det er ingen tvil om at Ellen White var den mest innflytelsesrike person i løpet av denne tiden. Hadde det ikke vært for Ellen White, kan man lure på om det hadde vært noen Syvendedags-adventist menighet i dag. De hundre tusen skrevne sider fortsetter å være en autoritet for Adventistmenigheten nest etter Bibelen. At Bibelen er blitt betraktet gjennom Ellen Whites skrifter har resultert i noen av de unike doktrinene Adventistmenigheten står for. Fru White hevdet å være et 'Guds sendebud', og menigheten aksepterte henne som en 'Guds profet', og fortsetter å tro at Gud ga henne spesiell undervisning og veiledning gjennom synene hennes. Det var disse synenes overnaturlige vesen som i begynnelsen var et av de viktigste bevisene på at hun ble brukt av Gud som en profet, og det er disse samme begivenhetene som for de fleste adventister fortsetter å stå som beviser for hennes inspirasjon.
Da Ellen fikk sitt første 'syn', ble hun urolig og uviss om hva hun skulle gjøre med den informasjon som ble presentert.1 I en tid da det var mange spiritister som 'profeterte', i en tid da den gruppen hun identifiserte seg med var falt i unåde etter 'den store skuffelsen', innså hun risikoen ved å forkynne den 'sannhet' hun følte var blitt åpenbart for henne. Men på grunnlag av sin overbevisning om at Gud ledet, tok hun den nødvendige risiko og offentliggjorde 'synene', for både hun og den gryende Adventistmenighet var oppsatt på å finne 'sannheten'.
For flere måneder siden leste jeg tilfeldigvis Rene Noorbergens bok Ellen G. White, Prophet of Destiny.2 Lesingen skyldtes min generelle interesse i fru White, og behovet for alminnelig opplysning fordi jeg var sabbatsskolelærer i vår menighet. Som barnelege og spesialist i pediatrisk nevrologi, ble jeg forbløffet over å oppdage likheten mellom fru Whites 'syner' og en spesiell type epileptiske anfall som kalles 'psykomotorisk' eller 'partial-complex anfall'. Jeg oppdaget snart likhetene mellom fru Whites personlighet og den nylig omtalte personligheten til dem som har denne lidelsen. Selv om jeg har hele min utdannelse fra barneskole til legestudium i SDA-skoler, hadde jeg aldri før vurdert fru Whites 'syner' på en kritisk måte, men hadde alltid godtatt dem ved tro. Med min interesse for pediatrisk nevrologi, fikk disse 'synene' en betydning ingen ville funnet ut av uten å ha en bakgrunn i medisin og nevrologi. I likhet med fru White, føler jeg et ansvar for å dele denne informasjonen.
Da F.D. Nichol diskuterte epilepsi i sin bok Ellen G. White and Her Critics,3 utelot han dessverre den type anfall som var konsekvente under anfallene hennes. Det er ingen tvil om at 'synene' hennes ikke er konsekvente med grand mal og petit mal-anfall, men som denne artikkelen vil vise, var anfallene konsekvente med 'partial-complex anfall' fordi de inneholdt alle de unike elementene i denne type epilepsi. Siden denne form for epilepsi aldri går i arv, men alltid blir ervervet, må vi først ta et blikk på Ellen før hun fikk sine første 'syner'.
Ellen var ved god helse til hun var ni år gammel, da hun fikk en alvorlig hodeskade. Jeg siterer en beskrivelse av denne begivenheten og dens øyeblikkelige konsekvenser fra Rene Noorbergen og hans bok Ellen G. White, Prophet of Destiny:
'Ellens liv tok en drastisk vending da hun en ettermiddag var på vei hjem fra skolen i Portland, Maine. Hun ble skremt av de rasende ropene til en klassekamerat og virvlet rundt. Et øyeblikk sto hun der som lammet, mens piken løftet hånden og i ondskap kastet en stein mot hodet hennes. Slaget da steinen traff var så kraftig at Ellen ble kastet i bakken. Da hun gjenvant bevisstheten, lå hun i en butikk, dit hun var blitt båret av bekymrede tilskuere. Hun nektet å bli kjørt hjem, karret seg opp og klynget seg til sin tvillingsøster. Mens hun blødde kraftig fra såret i hodet, vaklet hun hjem, støttet av sin søster og en skolekamerat. Men før hun nådde hjemmet, falt hun igjen bevisstløs til bakken.
I tre hele uker svevde hun mellom liv og død, og da hun til slutt gjenvant styrke nok til å gå litt rundt, ble hun plaget av et vansiret ansikt og ettervirkningene etter en alvorlig hodeskade.
Dette påvirket helsen hennes i en slik grad. . . .at hun ble tvunget til å avbryte videre skolegang. Faktisk kom hun aldri videre enn tredje klasse. . . .Etter uhellet sitt, ble hun en ivrig bibelgransker, og ble fascinert av den religiøse vekkelse som skjedde rundt henne. Fordi hun var dypt religiøs, ga hun ikke avkall på en eneste mulighet til å assosiere seg med andre som delte hennes interesse, siden de vanlige vennene hennes skydde henne etter ulykken.'4
På grunnlag av denne beskrivelsen er det helt klart at Ellen fikk en alvorlig hodeskade. Jeg bruker den vanlige, medisinske definisjon av uttrykket 'alvorlig'. En alvorlig hodeskade ledsages av en øyeblikkelig bevisstløs tilstand som kan vare en time eller mer under den plutselige eller progressive ødeleggelse av bevissthetsnivået etter at pasienten først var klar. Det kan utvikles abnormale, nevrologiske symptomer som kan vare i timer eller i dager, eller bli permanente. Denne type hodeskade blir vanligvis ledsaget av omfattende hjerneødem (hevelser), kvestelser og skader på hjernen, eller en intra-kraniell blødning.5 Ca. ti prosent av dem som får slike alvorlige hodeskader, utvikler en epileptisk lidelse.6 Hvis det har skjedd en blødning, er prosentdelen betraktelig høyere. At fru White øyeblikkelig mistet bevisstheten, etterfulgt av et klart øyeblikk med en påfølgende, lengre bevisstløs periode, er typisk for kranielle blødninger, spesielt en epidural hematom, men ikke diagnostisk for slike.
Ved fjorten års alder fikk Ellen sin første 'drøm', som lot til å ha en spesiell religiøs betydning for henne.7 Da hun var sytten år, mindre enn to måneder etter 'den store skuffelsen', fikk hun sitt første 'anfall' som ble tolket som et 'syn'. Det blir fortalt at Ellen fikk ca. to tusen slike 'syner' i løpet av livet. I de senere årene av sitt liv fikk hun disse 'synene' hovedsakelig mens hun sov, og de minnet derfor mer om de hun fikk ved fjorten års alder.
Fra Rene Noorbergens bok finner jeg nok en gang følgende beskrivelse av anfallene hennes:
'Plutselig ble røsten hennes klar og velklingende, og vi hørte det klingende ropet: 'Ære være Gud!' Vi så alle opp, og oppdaget at hun var i et syn. Hendene hennes var foldet over brystet. Øynene var rettet ufravendt oppover, og leppene var lukket. Det var ikke antydning til åndedrett, selv om hjertet fortsatte å slå. Mens hun så ufravendt oppover, fikk hun et engstelig uttrykk i ansiktet. Hun kastet av seg teppene, og gikk forover og fram og tilbake i rommet. Hun vred hendene sine og klaget: 'Mørkt! Mørkt! Alt er mørkt! Så mørkt!' Etter noen øyeblikks stillhet, utbrøt hun med ettertrykk mens ansiktet lysnet: 'Et lys! Et lite lys! Mer lys! Mye lys!'
Under synene var øynene hennes åpne. Det var ikke noe åndedrett. . .men skuldrene, armene og hendene utførte grasiøse bevegelser for å uttrykke det hun så. Det var umulig for andre å bevege hendene eller armene hennes. Ofte gjenga hun ordene enkeltvis, og enkelte ganger setninger som skildret for dem som befant seg rundt henne, det syn hun hadde -- enten av himmelen eller jorden.
Hennes første ord i et syn var 'Ære', som først lød like ved, men døde deretter ut på avstand; det virket som det var langt borte. Dette ordet ble noen ganger gjentatt. . . .
Da synet var slutt. . .utbrøt hun gjerne med et dypt åndedrag, som om hun tok sitt første naturlige åndedrag: 'M-ø-r-k-t!' Hun var da haltende og kraftløs.
Hun trakk sitt første dype åndedrag, langt og fullt, på en måte som viste at lungene var blitt tømt fullstendig for luft. Etter å ha trukket det første åndedraget, gikk det flere minutter før hun trakk det andre, som fylte lungene nøyaktig som det første. Deretter var det en pause i to minutter, og et tredje åndedrag. Etter det pustet hun normalt.
Tiden fru White befant seg i denne tilstanden varierte fra femten minutter til tre timer. I løpet av denne tiden fortsatte hjertet og pulsen å slå, øynene var alltid åpne, og lot til å stirre på et fjerntliggende objekt, og aldri fiksert på noen person eller ting i rommet. De var alltid rettet oppover. De hadde et behagelig uttrykk. . . .Det går ofte timer og noen ganger dager etter at hun er kommet ut av denne tilstanden før hun får sitt naturlige syn tilbake. Hun sier at det virker som hun kommer tilbake til en mørk verden, likevel blir ikke synet svekket av disse erfaringene.'8
Ut fra disse og andre beskrivelser i boken Ellen G. White: Prophet of Destiny, kan det lages følgende sammendrag av det som skjedde under 'synet'. Fru White kunne av og til føle at hun var i ferd med å få et 'syn'. De begynte brått, og hun var uoppmerksom på omgivelsene og det som skjedde rundt henne mens hun hadde 'synet'. Øynene var åpne, og hun stirret oppover uten å blunke. Åndedrettet var umerkelig, men ofte gjentok hun visse ord eller setninger mens hun var i et 'syn', og hun ble aldri cyanotisk [blå i ansiktet]. Hjerteslagene var normale. Under 'synene' kunne hun av og til virke svært engstelig. Hun hadde forskjellige motoriske bevegelser som var automatiske, f.eks. å vri hendene. 'Synene' ble avsluttet med dype åndedrag, og ble etterfulgt av en lengre, letargisk fase der hun ofte verken kunne se eller høre, og vanligvis hadde hun en depressiv mental status over kortere eller lengre tid.
Etter at elektroencefalogrammet (EEG) ble oppfunnet i 1929, er det kommet en flom av ny informasjon om vår forståelse av 'epilepsi' og behandlingen av denne. Før de siste tyve årene ble epilepsi ofte klassifisert i to kategorier: Store anfall (grand mal) og små anfall (petit mal). Idag utgjør generelle grand mal-anfall bare tyve prosent av alle anfall, mens en type anfall som kalles psykomotoriske anfall, omdøpt i 1970 til partial-complex anfall,9 nå later til å være den vanligste form for epilepsi, som utgjør 42 prosent av alle fokale anfall og 26 prosent av alle typer anfall.10 Den eldre betegnelsen 'psykomotorisk' ble først brukt i 1902 som betegnelse på anfall som kombinerte psykiske og motoriske hendelser.11 Den nyere betegnelsen er basert på det faktum at anfallet omfatter et fokalt område i hjernen i stedet for hele hjernen, og viser seg ved komplekse symptomer. Anfallets sammensatte natur avhenger av hvilket område av hjernen som er involvert -- den temporære hjernelapp og det underliggende system -- de deler av hjernen som er involvert i hjerneaktivitet på høyt nivå.
Partial-complex anfall forekommer bare i en hjerne som har fått en skade, og er derfor ikke familiebetont eller arvelig som andre typer anfall.12 I kontrast til grand mal-anfall, skjer disse anfallene ganske ofte hos en person, de er vanligvis ikke assosiert med en progressiv nevrologisk svekket funksjon, og forkorter ikke den forventede levealder. Selv om partial-complex anfall vanligvis bare varer fra noen sekunder til noen minutter, kan de i sjeldne tilfeller vare lenger, og kalles da 'complex partial status epilepticus'.13
Disse anfallene begynner vanligvis i ungdomstiden og fortsetter gjennom livet. De opptrer vanligvis spontant, men stressforhold kan framkalle anfall. Slik stress kan være av psykologisk art, skyldes hormon-endringer, døsighet, sykdom og søvn. En annen faktor som gjør disse anfallene 'komplekse', er evnen hos enkelte pasienter til ikke bare å føle at et anfall er i anmarsj, men at de til tider kan avbryte eller utløse dem. Jeg hadde en pasient med anfall som besto i en endret bevissthet, men ikke ubevissthet, og en generell 'god følelse' som bredte seg gjennom kroppen. Ofte kunne han utløse disse anfallene ved å 'konsentrere' seg. Han unngikk så vidt en bilulykke som nesten kunne blitt alvorlig, på grunn av et anfall som han framkalte mens han kjørte. Denne nesten-ulykken var nok til at denne ungdommen sluttet å framkalle slike anfall, fordi gleden ved å kjøre bil var større enn 'gleden' under anfallene.
Grand mal og partial-complex anfall blir etterfulgt av en periode med svekket nevrologisk funksjon som typisk viser seg ved hodepine, letargi eller søvn. Dette kalles 'post-iktal'-perioden. Denne perioden varer vanligvis i samsvar med anfallets varighet, og skyldes utmattelsen som skjedde i deler av hjernen som var involvert i anfallet.
Grand mal-anfall assosieres ofte med umerkelig åndedrett på grunn av at respirasjonssenteret i hjernen og åndedretts-musklene er involvert i anfallet. Disse pasientene blir vanligvis noe cyanotiske [blå]. Under partial-complex anfall fortsetter vanligvis åndedrettet hos pasienten, men det kan være umerkelig. De som har observert fru White i 'syner', påpekte gang på gang at ved å benytte det utstyr de hadde til rådighet, dvs. et speil og et stearinlys, så pustet hun ikke. Likevel blir det beskrevet at hun gjentatte ganger uttalte ord eller setninger under 'synene', som bare kan tilskrives luft som passerer stemmebåndene, og dette antyder at hun var nødt til å inhalere luft for å få uthalert en tilstrekkelig luftmengde til å kunne snakke. Pulsen og hjerteslag var normale, så hjertet fortsatte å pumpe blod gjennom lungene til resten av kroppen som normalt. Selv om muligheten er til stede for at noe 'overnaturlig' skjedde med lufttilførselen via kanaler utenfor lungene, så viste den normale oksygentilførselen til vevene, som ble dokumentert ved hennes normale hudfarge og puls, at det var lungene som var kilden til oksygentilførselen, og at det det var et svakt, umerkelig åndedrett, noe som er typisk for et partial-complex anfall.
Felles for alle typer anfall er den endring av bevissthetsnivået som finner sted under partial-complex anfall. Det er flere unike kjennetegn på partial-complex anfall som finner sted under den endrede bevissthet, og disse omfatter åpne øyne, stirring -- ofte oppover -- automatbevegelser, hallusinasjoner og forskjellige psykiske fenomen. Alle disse unike kjennetegnene var til stede under fru Whites 'syner'.
Under partial-complex anfall endres bevisstheten, men går ikke alltid helt tapt. Det er helt klart fra de foregående beskrivelsene av fru Whites 'syner' at hun hadde mistet bevisstheten under disse anfallene. Hun reagerte ikke på forskjellige ytre stimuli, og var ubevisst om begivenheter som skjedde i omgivelsene i den tiden hun var i et 'syn'. Det må vektlegges at de hallusinasjoner som blir sett eller opplevd under et partial-complex anfall, kan huskes etter anfallet, og ofte kan beskrives i levende detalj. Den ubevisste tilstand som er karakteristisk for anfallene, gjelder begivenheter utenfor selve anfallet. Karakteristisk for partial-complex anfall, var fru Whites åpne øyne, stirringen, som noen beskrev som 'rullet oppover'.14
En av de mest interessante og konsekvente hendelser under partial-complex anfall, er forskjellige automatiske bevegelser, enten de har mening eller ikke. Disse kalles automatismer. Automatismene omfatter ofte fordøyelseskanalen og innbefatter tyggebevegelser, smatting med tungen, tungebevegelser eller svelgebevegelser. De andre kjennetegnene til automatismer innbefatter det motoriske system og blir kalt 'gestus-automatismer'. De mest typiske for disse er å vri hendene, fomle med en knapp eller en annen gjenstand, lukke hendene, klø seg i hodet, gni nesen, eller andre formålsløse men grasiøse bevegelser.15 Det er beskrevet at fru White vred hendene, og utførte langsomme, grasiøse bevegelser med skuldrene, armer og hender, og at hun gikk fram og tilbake.
Automatismene under denne form for epilepsi kan være både komplekse og enkle, som beskrevet ovenfor. Det er beskrevet et utall av komplekse handlinger. En oljegeolog kunne fortsette å tegne ved tegnebordet eller spise et måltid, men langsommere, under et anfall. 'Under julegudstjenesten kunne han [en organist] gå over fra å spille en salme til å spille jazz, og gå tilbake til salmen idet anfallet sluttet. En ung kvinne resiterte alltid Ave Maria under sine automatismer. En vaktmester ved et sykehus duppet lyspærer opp og ned i en bøtte vann, og ved en anledning helte han skittent vann over hendene til noen kirurger som sto og gjorde rent ved en steril oppvaskkum.16
En annen typisk automatisme innbefatter tale, og viser seg ved utholdende snakking -- å gjenta de samme ordene eller setningene om og om igjen. Eksempler på slikt i min praksis har vært: 'Mamma, løft meg opp' og 'jeg vil ha en kake'. Disse to pasientene ville begynne å si disse setningene og gjenta dem hele tiden selv etter at de hadde fått ønsket oppfylt. Denne unormale snakkingen var assosiert med annen typisk aktivitet under anfallene. De ordene fru White på karakteristisk måte gjentok var: 'Herlighet', 'Ære være Gud', 'lys' og 'mørke'.
Hallusinasjoner er et annet typisk element under partial-complex anfall, og kan omfatte alle sansene, men er typisk enten hørselsbetont eller synsbetont.
'Et viktig punkt når det gjelder beskaffenheten av dette endrede bevissthets-nivået, er at det utgjør en inntrenger i pasientens pågående bevissthets-strøm. Uansett hvor levende, kompleks eller 'virkelig' den iktale erfaringen er, oppfatter pasienten det som en erfaring som er lagt på ham. Bevisstheten hans blir 'splittet', og han kan fortsatt være den objektive tilskuer som bivånet disse pussige begivenhetene.'17
Illusjoner (forvrengt sansing av pågående stimuli), så vel som hallusinasjoner (sanseoppfattelser under fravær av stimuli), kan være til stede.
'Anfall som oppstår i den primære synsbark forårsaker sterke følelser av lys eller mørke -- f.eks. sirkler eller ellipser av hvitt og farget lys. I kontrast kan formbetonte hallusinasjoner spenne fra enkle, statiske, fargeløse men identifiserbare gjenstander, til intrikate, mangefargede, progressive scener. . . .Av og til kan et anfall oppstå i den primære synsbark og spre seg til den assosierte bark, med et ledsagende skifte fra formløse til formbetonte hallusinasjoner.'18
Fordi det er pasientens egen hjerne som 'kortslutter' og skaper illusjonen eller hallusinasjonen, er innholdet av disse ofte manifestasjoner av tidligere lagret informasjon, eller blir gitt mening på grunnlag av pasientens bevissthet. Fordi pasienter som har partial-complex anfall ofte er religiøse, har hallusinasjonene ikke rent sjelden religiøs betydning for dem.
En tretten år gammel ungdom jeg hadde under observasjon for hans partial-complex anfall, kikket nylig i en bok hans søster hadde tatt med hjem. Den var om satanisme og det okkulte. Kort etter at han hadde sett i boken, gikk hallusinasjonen under anfallet hans ut på at han så en ring av ild i levende farger med flere menneskelignende skikkelser utenfor ringen. De menneskelignende skikkelsene hadde ikke ansikter. Disse skikkelsene begynte å gå mot ham gjennom ringen av ild mens de gradvis løftet armene som om de ville slå ham og drepe ham når de kom nær nok. Pasienten fortalte at han kunne føle varmen fra ilden, og moren hans fortalte at han skrek av frykt med svettedråper over hele kroppen da anfallet var over. Da han beskrev hallusinasjonen for meg på kontoret mitt, kunne han gjenkalle hele episoden på levende vis, og var overbevist om at djevelen 'var etter ham'. Jeg måtte lese for ham beskrivelser av andre menneskers hallusinasjoner som skjedde under anfall før jeg var i stand til å overbevise ham om at fenomenet ikke hadde vært virkelig, men var en del av anfallet.
Det andre unike kjennetegnet på partial-complex anfall, er de forskjellige psykiske fenomen som kan oppstå under anfallet. Alle former for bisarr oppførsel er i det vesentlige blitt sporet tilbake til partial-complex anfall.
'Frykt var det første iktale følelsessymptom som ble observert, og som tydeligvis opptrer hyppigst. I enkelte tilfeller er frykten intens, og pasienten bruker uttrykk som 'terror', 'panikk', 'en følelse av overhengende ulykke. . .en følelse av at jeg blir splitter pine gal' . . .Enkelte pasienter gir uttrykk for frykt for å dø. . . .Andre pasienter erfarer mindre intense følelser, som kan spenne fra å føle seg engstelige og nervøse til ren frykt.'19
Nytelse, depresjon, erotiske følelser og raseri er andre psykiske fenomen som kan oppstå under anfallene.
'I enkelte tilfeller kan hallusinasjons-erfaringene anta en følelsesbetont farge. MacLean (1952) har beskrevet en mann 'som føler i sin mage en fryktfornemmelse som fører med seg en overbevisning om at noen står bak ham. Hvis han snur på hodet for å se hvem det er, blir fryktfornemmelsen forsterket.' Williams (1956) beskrev en arkitekt med en enda mer kompleks, hallusinatorisk effekt. Han ser en mann og to mindre skikkelser på et frossent vann han skøyter rundt på. Han merker en frykt mht. til disse skikkelsene, og føler han er 'fanget av en kraft jeg ikke kan unnslippe'. Skikkelsene snakker stille sammen om denne frykten, og han føler han burde gå nærmere for å få en løsning på problemet, men kan ikke fordi han skøyter i en sirkel. Deretter får han et større anfall.
I andre tilfeller vil den iktale følelse knytte seg til en ellers nøytral sanseoppfattelse, som gir erfaringen en helt annerledes, subjektiv egenskap. To pasienter sa at når anfallene deres begynte, ville en hvilket som helst gjenstand de så på, f.eks. en telefonstolpe eller en stol, plutselig anta en truende eller ond egenskap som hver av dem forsto var helt ufornuftig. Hvis de vendte blikket til en annen gjenstand i omgivelsene, ville ikke denne virke truende, og fryktfornemmelsen avtok. Men hvis de på nytt vendte blikket til den opprinnelige gjenstanden, ble frykten igjen forsterket, og for hver av pasientene ville den kulminere med ubevisste automatismer.20
Ut fra den foregående diskusjon kan man ikke unngå å trekke den slutning at fru Whites 'syner' i det minste var konsekvente med hva man nå kaller partial-complex anfall, eller psykomotoriske anfall. Jeg tror de siterte eksemplene på de unike egenskapene til disse anfallene vektlegger disse anfallenes komplekse natur, og den forvirring og bekymring de ville ført til hvis pasienten ikke var klar over at det dreide seg om anfall. Det som er like viktig når det gjelder likhetene mellom 'synene' hennes og slike anfall, er at fru Whites personlighetstrekk var til stede, noe som er typisk hos pasienter med denne form for lidelse.
Blant de nevrologiske sykdommer som har en klar, anatomisk lokalisasjon, er epilepsi i den temporære hjernelapp oftest assosiert med funksjonelle, psykiske lidelser. Selv om psykiske lidelser er mer hyppige hos slike pasienter enn hos den normale befolkning21, er de ennå forholdsvis sjeldne hos disse pasientene. Det som er av større interesse, er den ferske dokumentasjon om en spesiell profil av de psykososiale atferds-aspekter som ofte blir observert hos disse pasientene. I en fersk undersøkelse som ble gjort ved avdelingen for klinisk nevrovitenskap ved the National Institutes of Neurological and Communicative Disorders and Stroke ved the National Institute of Health,22 ble 48 pasienter undersøkt, og det viste seg at pasienter med epileptiske anfall fra den temporære hjernelapp ikke bare viste karakteristiske personlighetstrekk, men at det også var mulig å skjelne mellom visse personlighetstrekk som var karakteristiske for en svekket funksjon i den høyre temporære hjernelapp fra svekkede funksjoner i den venstre hjernelapp. Her følger en liste over alle de trekkene som ofte blir observert hos pasienter med partial-complex anfall, men alle pasientene har nok ikke alle kjennetegnene:
1. Emosjonelt -- en forsterkning av alle følelser, vedvarende, intens affekt.
2. Opprømthet -- eufori, storslåtthet, opprømt stemning.
3. Sorg -- nedtrykthet, tårefylt, selvforringelse.
4. Sinne -- forsterket temperament, irritabilitet.
5. Aggresjon -- utilslørt fiendtlighet, raserianfall, voldsforbrytelser.
6. Endret seksuell interesse -- hyposeksualitet, tap av libido etc.
7. Skyld -- tendens til selvransakelse og selvanklage.
8. Hypermoralisme -- alt dreier seg om regler uten evne til å skjelne det vesentlige fra det uvesentlige.
9. Tvangsforestillinger -- ritualisme, sykelig ordenssans, tvangspedanteri overfor detaljer.
10. Detaljbesatt -- snakkesalighet, pedantisk, sykelig oppmerksomhet overfor detaljer.
11. Sendrektighet -- treghet, tendens til gjentakelser.
12. Personlig følelse -- begivenheter blir ladet med personlig betydning, guddommelig ledelse blir tilskrevet mange trekk i pasientens liv.
13. Skrivekløe -- fører omfattende dagbøker, detaljerte notater, skriver selvbiografier og romaner.
14. Religiøsitet -- har dyp religiøs tro, ofte idiosynkratisk.
15. Filosofisk interesse -- gryende metafysiske eller moralske spekulasjoner, kosmologiske teorier.
16. Avhengighetsfølelse, passivitet -- kosmisk hjelpeløshet, 'i skjebnens hender', bedyrelser om hjelpeløshet.
17. Manglende humør, overdreven alvor -- overgeneralisert, klosset bekymring, manglende eller idiosynkratisk humør.
18. Paranoia -- mistenksomhet, mistolkning av motiver og begivenheter.
De ovenstående symptomer som oftest skilte kontrollgruppen fra epileptikergruppen var paranoia, sinne, avhengighetsfølelse, religiøsitet, sorg, filosofisk interesse og manglende humør. Jeg understreker enda en gang at ikke alle disse tendensene ble observert hos alle pasientene.
Det som er av størst interesse i denne undersøkelsen, er at det ble oppdaget at pasienter med patologi i én temporær hjernelapp, hadde annerledes personlighetstrekk enn pasienter med patologi i den motsatte temporære hjernelapp. Karakteristisk for pasienter med patologi i den høyre temporære hjernelapp var at de la vekt på ytre affekter. 'Dette viste seg ved uvanlig seksuell tiltrekning, bedyrelser om hjelpeløshet, perioder med sorg, emosjonell opphisselse eller moralsk glød. Overdreven bekymring for detaljer og orden kjennetegner også pasienter fra høyre hjernelapp-gruppe fra den venstre.'23
'Pasienter med patologi i venstre temporære hjernelapp kjennetegnes ved sin følelse av personlig skjebne og bekymring for meningen bak begivenheter. Relaterte symptomer la vekt på de mektige kreftene som virket i ens liv (paranoia) og behovet for alvorlig intellektuell og moralsk selvransakelse (manglende humør, samvittighetsfullhet).'24 Det er en slående mangel på mange av de kjennetegnene man generelt ser hos pasienter med partial-complex anfall, og spesielt de man ser hos pasienter med patologi i den høyre temporære hjernelapp. Like slående er likhetene mellom fru Whites personlighet og beskrivelsen av pasienter med patologi i venstre temporære hjernelapp.25
Adventister påpeker til vanlig den store mengden skriftlig materiale fru White etterlot seg som bevis på guddommelig veiledning. Hun manglet den nødvendige utdannelse som tilsynelatende er nødvendig for å skrive så mange artikler og bøker. Men som det er påpekt i denne ferske undersøkelsen, viser det seg at også hennes omfattende skriverier er en karakteristisk atferd hos pasienter med partial-complex anfall.
De siste ti årene har puslespillet av Ellen White blitt satt langsomt sammen. Ron Numbers oppdaget, omtrent på samme måte som jeg gjorde, at fru Whites helsebudskap lot til å være det samme helsebudskap andre på hennes tid forkynte, og som hun trolig var godt kjent med.26 Jonathan Butler oppdaget nylig at fru Whites ideer om eskatologi [de siste dagers begivenheter] var sterkt farget av de protestantiske kirkesamfunnenes oppfatning på hennes tid.27 Med informasjonen i denne artikkelen får puslespillet større helhet og et mer fullstendig bilde. Det virker som det er en klar mulighet for at hjerneskaden Ellen fikk i sin barndom førte til utviklingen av en epileptisk lidelse og en personlighetstype som kjennetegnes ved dyp religiøs interesse. Det var mindre enn to måneder etter 'den store skuffelsen' at hun fikk sitt første nedskrevede 'syn' på dagtid, og de lysene hun så i sitt 'syn' fikk betydning på grunn av sin tilknytning til den lille gruppen som overlevde 'skuffelsen'. Ikke engang legene på hennes tid kjente til denne type epileptisk lidelse, og fordi de visste at 'anfallene' ikke var konsekvente med selvhypnose, mesmerisme, hysteri eller katapleksi [skrekklammelse], ble de tolket som 'overnaturlige'. Fru White var ikke klar over at innholdet i de visuelle hallusinasjonene hun trodde var 'syner', var relatert til dagens begivenheter og oppfatninger på hennes tid. Fordi hun ikke var klar over at skriveimpulsene hun hadde i seg selv var et kjennetegn på hennes sykdom, gjorde hun hva enhver gudfryktig person ville gjort i en lignende situasjon -- hun delte det med andre, og det var disse andre som stemplet henne som 'profet' og gjorde henne til midtpunktet i den voksende Syvendedags-adventist menighet.
Den langsiktige betydningen og konsekvensen av denne informasjonen vil bli avgjort, ikke av medisinsk personell som meg selv, men av teologene i vår menighet. Disse sakene reiser muligheten for at Syvendedags-adventist menigheten kan oppleve en ny 'stor skuffelse'
Kildehenvisninger
1. Rene Noorbergen: Ellen G. White, Prophet of Destiny. Keats, 1972, s. 31).
2. Samme.
3. F.D. Nichol: Ellen G. White and Her Critics. Review & Herald, 1951).
4. Noorbergen, s. 26-27.
5. C.H. Kempe, H.K. Silver, O.D. O'Brien (red): Current Pediatric Diagnosis and Treatment. Lange Medical, 1972, s. 503.
6. Samme, s. 504.
7. Noorbergen, s. 25-27 (EGW: Life Sketches, s. 34-36).
8. Noorbergen, s. 41.
9. H. Gastaut: Clinical and Encephalographical Classification of Epileptic Seizures, Epilepsia, 11:102-103 (1970).
10. W.A. Hauser og L.T. Kurland: The Epidemiology of Epilepsy. Epilepsia, 16:1-66 (1975).
11. Escueta et al: Lapse of Consciousness and Automatisms in Temporary Lobe Epilepsy: A Videotape Analysis. Neurology, 27:144 (1977).
12. J.K. Penny og D.D. Daly (red.): Advances in Neurology. Raven Press, 1975, s. 163.
13. Samme, s. 77.
14. Noorbergen, s. 89.
15. Penny og Dale: Advances in Neurology, vol. 2, 71-75.
16. Samme, s. 75.
17. Samme, s. 57.
18. Samme, s. 59-60.
19. Samme, s. 65.
20. Samme, s. 66, 69.
21. V.R. Adebimpe: Complex Partial Seizures Simulating Schizophrenia. Journal of the American Medical Association, 237:1339-1340. (1977).
22. D.M. Beat og P. Fedio: Quantitative Analysis of Interictal Behaviour in Temporal Lobe Epilepsy. Archives of Neurology, 34:454-465 (1977).
23. Samme, s 459.
24. Samme.
25. D. Blumer: Temporal Lobe Epilepsy and Its Psychiatric Significance, i D.F. Benson og D. Blumer (red.): Psychiatric Aspects of Neurologic Disease. 1975. S.G. Waxman og N. Geschwind: Hypergraphia in Temporal Lobe Epilepsy. Neurology, 21:629-633 (1974). S.G. Waxman og N. Geschwind: The Interictal Behavior Syndrome of Temporal Lobe Epilepsy. Archives of Generic Psychiatry, 32:1580-1586 (1975).
26. R. Numbers: Prophetess of Health: A Study of Ellen G. White. 1976).
27. Jonathan Butler:
unpublished manuscript
Ovenstående artikkel konkluderer altså med at ulykken Ellen White hadde ved ni års alder, førte til en hjerneskade som ga seg utslag som epileptiske anfall av en spesiell type som kalles psykomotoriske anfall (partial-complex anfall). Ellen Whites personlighet og atferd under 'synene' viste mange av kjennetegnene som er karakteristiske for denne type epilepsi. Også skrivemanien er et karakteristisk kjennetegn på denne lidelsen.
Denne informasjon var ikke tilgjengelig den gangen, derfor var det enkelt å stemple anfallene som 'overnaturlige', eller syner fra Gud.
På bakgrunn av den informasjon som nå er tilgjengelig, er det sannsynlig at Ellen Whites 'syner' enten skyldtes psykomotoriske, epileptiske anfall, eller eventuelt en form for hysteri, som vi også skal se litt nærmere på. Denne sistnevnte muligheten kan være mer rimelig. Dette forklarer de mange falske synene som ofte satte Ellen White og andre i forlegenhet, samt en rekke selvmotsigelser, også basert på 'syner'.
Det er hevet over all tvil at Ellen White fikk en alvorlig skade da hun var ni år gammel. Steinen som traff henne i nesepartiet slo henne bevisstløs til bakken. Ifølge Girgis er den temporære hjernelapp spesielt utsatt for skade, da den befinner seg nederst i hjernen, mellom øyenhulene. Det er her kraniet er tynnest, og hvor ytre skader lettest kan penetrere hjernen. Dette forklarer hvorfor epilepsi i den temporære hjernelapp er såpass vanlig (se M. Girgis: Neural Substrates of Limbic Epilepsy).
At Ellen White var bevisstløs i så lang tid -- tre uker -- gir en pekepinn på omfanget av hjerneskaden. Det er ikke vanlig at pasienter med slike skader er bevisstløse i så lang tid. I en rapport over 105 barn med hjerneskader og påfølgende bevisstløshet, var bare fire av pasientene bevisstløse i mer enn 24 timer (se Dr. M. Couperus: The Significance of Ellen White's Head Injury. Adventist Currents, juni 1985).
Pasienter som kommer seg etter alvorlige hodeskader, erfarer depresjoner, svekket konsentrasjon, svimmelhet og hodepine. I tillegg erfarer pasienter med epilepsi i den temporære hjernelapp ofte frykt, lys og mørke. Ellen White hadde alle disse symptomene.
Blomsterduft
Under Maria-apparisjoner og spiritistiske seanser er det vanlig at deltakerne kjenner blomsterduft, gjerne av roser. Dette har vi vært inne på tidligere. Men slike sanseinntrykk er også typiske for 'partial-complex anfall' -- epileptiske anfall fra den temporære hjernelapp, uten at de har noe med seanser og apparisjoner å gjøre. Personer under Maria-apparisjoner er upåvirkelige for ytre stimuli, det samme var Ellen White under synene.
Anfallene begynner gjerne med et såkalt symptom, eller aura, som ofte innbefatter epigastriske sanser eller andre automatismer. Man kan føle frykt, eller innbille seg at man lukter noe. Ellen White erfarte dette en rekke ganger som duften av roser, eller ganske enkelt 'blomster'. Hun kjente duften av fioler, og en annen gang 'samlet hun blomstene og gledet seg over duften.' Ved en annen anledning 'knelte hun ved sengen, og før det første ordet var uttalt, følte hun at rommet ble fylt av duften av roser. Da hun så opp for å se hvor duften kom fra, så hun rommet bli fylt av et sølvgrått lys.'
Da Arthur White beskrev en visjonær erfaring Ellen hadde i 1901, der det forekom en 'søt duft, som av vakre blomster', tilføyde han: 'Hun visste hva det betød.' Tilsynelatende var det en vanlig erfaring at hun kjente denne duften under synene sine. Hun så ofte et klart lys idet synene begynte, et lys som fylte rommet, eller viste seg i forskjellige styrker, farger og fasonger. Det er vanlig at man ser klare lys og forskjellige farger under epileptiske anfall av 'partial-complex-typen. Ellen uttalte:
'Mens jeg ba og sendte opp mine bønner, sirklet et bløtt lys rundt i rommet, slik det har gjort hundre ganger tidligere, eller mer, og jeg kjente duften av blomster, en herlig blomsterduft' [manuscript 43a, 1901].
Hvis man tar alvorlig uttalelsen 'hundre ganger tidligere, eller mer,' må dette sirklende lyset og blomsterduften vært til stede i omtrent hvert eneste syn. Musikk-hallusinasjoner (som også er assosiert med klart lys) var også til stede i Ellens erfaringer [Testimonies, bd. 9, s. 66]. Dette finner man også under epileptiske anfall fra den temporære hjernelapp (Dr. M. Couperus: The Significance of Ellen White's Head Injury. Adventist Currents, juni 1985).
Symptomer: Varighet
Epileptiske anfall fra den temporære hjernelapp varer vanligvis fra noen få sekunder til noen minutter. I enkelte tilfeller kan de vare lenger, fra noen timer til noen dager. Det er imidlertid sjeldent at de varer så lenge. I sin bok Messenger to the Remnant, s. 8, forteller Arthur L. White om varigheten av Ellens syner:
Selv om enkelte av synene hadde stor utstrekning, og til tider varte mer enn en time, og ved en anledning i fire timer, var det andre tilfeller der synene var svært korte. . .bare noen få minutter, og i enkelte tilfeller bare i sekunder. (Uthevelser tilføyd.)
Det er blitt rapportert (Lennox) at anfall av denne typen som varer i flere timer opptrer en eller to ganger i året (W.G. Lennox: Epilepsy and Related Disorders. 1:236). Slike anfall kalles gjerne 'partial-complex status epilepticus'. Ofte består de av en rekke korte anfall i så hurtig rekkefølge at de opfattes som ett sammenhengende anfall.
Symptomer: Skrivemani
Det er vanlig at pasienter med denne type epilepsi etter hvert utvikler endringer i atferdsmønster og personlighet etter skaden som førte til lidelsen. Dette var også tilfellet med Ellen White. Et typisk symptom for pasienter med temporær hjernelapp-epilepsi er skrivemani. At Ellen White hadde dette symptomet, er det ingen tvil om. Det er beskrevet mange slike tilfeller. Waxman og Geschwind rapporterte om en 24 år gammel kvinne som begynte å få anfall ved ti års alder, og ved 15 års alder begynte hun å vise et avvikende atferdsmønster. Hun ble dypt religiøs, og erfarte minst fire omvendelser. Hun hadde visuelle hallusinasjoner med blågrønt, blinkende lys. Hun tilbrakte mange timer om dagen med å skrive, særlig dikt med moralske eller filosofiske emner. En sang hun hadde lært, kopierte hun flere hundre ganger, og hadde en ubendig trang til å skrive. Det ble konstatert at hun hadde skade på den høyre temporære hjernelapp (Waxman/Geschwind: Hypergraphia in Temporal Lobe Epilepsy. Neurology, 24 (1974), 929-363).
Geschwind beskriver videre:
Graden av hypergrafi [skrivemani] hos mange av disse pasientene er slående. Pasienter skriver ofte jevnlig stiler og prekener. En pasient hadde en kiste full av skriveriene sine. En nevrolog på New Zealand ble presentert for en pasient med over tyve bind av hennes håndskrevne verker. Jeg har nylig sett en pasient som utviklet temporær hjernelapp-epilepsi etter at deler av den temporære hjernelapp ble fjernet etter en blodkarutvidelse. Han hadde aldri hatt intellektuelle interesser, men etter at han fikk temporær hjernelapp-epilepsi, ble han besatt av tanken på at han hadde som oppgave å skrive noe viktig (N. Geschwind: Pathogenesis of Behavior Change in Temporal Lobe Epilepsy. Epilepsy, Vol. 61).
Ellen White hadde utvilsomt denne trangen til å skrive. Ofte sto hun opp midt på natten for å skrive viktige vitnesbyrd -- som ofte viste seg å være falske.
Kallet om å 'skrive, skrive, skrive', kan lett endres til 'låne, låne, låne'. Under en sterk religiøs tvang, kunne en slik skribent overbevise seg selv om at det var Gud som hjalp henne å finne det stoffet hun ønsket å kopiere, og at hun bare adlød den guddommelige forpliktelse og Åndens tilskyndelser om å kopiere andres skrifter og sette sitt eget navn under (M. Couperus: The Significance of Ellen White's Head Injury. Adventist Currents, juni 1985).
Symptomer: Gjentakelser
Et typisk trekk under anfall av temporær hjernelapp-type, er automatismer av forskjellige slag, ofte stadige gjentakelser av ord og setninger. Dette var også et typisk trekk hos Ellen White.
Ellen måtte skrive, og for å kunne produsere den mengde hun gjorde, hadde hun ikke andre muligheter enn å kopiere fra andre, og det gjorde hun bra, med god hjelp av andre. . . .
Et symptom som er lett å observere hos temporær hjernelapp-epileptikere, er repetisjon, gjentakelser -- en form for automatisme som både gjelder skrift og tale, der personen gjentar ord, fraser, setninger, eller som Fenton uttrykte det: 'En tendens til å klynge seg til hver en tanke, følelse og handling.' Eksempelvis forteller mange som så Ellen White i et syn, at hun ofte utbrøt 'Ære! Ære! Ære!' da synet begynte. Daly beskriver et tilfelle som ble rapportert av Penfield og Jasper, der en gutt hørte en røst som ropte 'Sylvere, Sylvere, Sylvere' -- pasientens fornavn -- da anfallet begynte. En 45 års mann hørte ordene 'Mor, mor, mor'. Og en svoren agnostiker gjentok hele tiden 'Gud, Gud, Å, min Gud'. Det ville falle lett for Ellens ubevisste sinn å velge nettopp gjentakelsen 'Ære! Ære! Ære!', da det var vanlig å bruke dette ordet under metodistmøter Ellen var til stede ved som barn.
Ellen ga beviser for dette gjentakelses-symptomet som attenåring, da hun gjentok ordene 'jeg så' seksten ganger. I sitt andre bidrag til det samme tidsskriftet tre uker senere, brukte hun uttrykket 'jeg så' tretten ganger. To måneder senere, i en artikkel i The Little Remnant Scattered Abroad, brukte hun uttrykket 'jeg så' hele 35 ganger. Repetisjonen av dette uttrykket blir stadig mer påfallende i Ellens skrifter, til hun enkelte steder begynner omtrent hver eneste setning med disse ordene, f.eks. i et Present Truth fra 1849, der hun i løpet av tretten setninger bruker uttrykket 'jeg så' eller 'det ble vist meg', elleve ganger. . . .
Ellen hadde to syner den 5. januar 1849 i Rocky Hill, Connecticut. . .Jesus 'så med sorg på levningen. . .løftet hendene, og ropte med sorgfull røst: 'Mitt blod, Far, mitt blod, mitt blod, mitt blod. . .Da så jeg en engel. . .rope med høy røst: 'Stans! Stans! Stans! Stans!' Samme året skrev hun også: 'Jeg hørte engelen si: 'Få farten opp på de raske sendebud, få farten opp på de raske sendebud.' . . .
I Ellens rapport fra synet av 14. mars 1852, i Balliston, finner vi følgende:
'Hvis syndene ikke går foran til doms, vil de aldri gå. Ditt folk, ditt folk, ditt folk, ditt folk ikke rede, ikke rede, ikke rede. . .Bli rede! Bli rede! Bli rede!' . . .
I Sutton-synet Ellen White hadde i 1850, finner vi følgende eksempel:
'Da så jeg at vi må drikke dypt, dypt av vannet fra kilden. . . .Svøm, svøm, svøm, dukk dypt, dypt, dypt i Guds kjærlighets hav.'
I Battle Creek, den 3. januar 1875, hadde Ellen et syn som ble rapportert av W.C. White. Hun var da 48 år gammel. Dette synet demonstrerer enkelte av symptomene ved temporær hjernelapp-anfall, inklusive gjentakelser:
'Mor begynte å be, og i en hes, anstrengt stemme sa hun fram to eller tre setninger. Plutselig ble røsten hennes klar og velklingende, og vi hørte det klingende ropet: 'Ære være Gud!' Vi så alle opp, og oppdaget at hun var i et syn. Hendene hennes var foldet over brystet. Øynene var rettet ufravendt oppover, og leppene var lukket. Det var ikke antydning til åndedrett, selv om hjertet fortsatte å slå. Mens hun så ufravendt oppover, fikk hun et engstelig uttrykk i ansiktet. Hun kastet av seg teppene, og gikk forover og fram og tilbake i rommet. Hun vred hendene sine og klaget: 'Mørkt! Mørkt! Alt er mørkt! Så mørkt!' Etter noen øyeblikks stillhet, utbrøt hun med ettertrykk mens ansiktet lysnet: 'Et lys! Et lite lys! Mer lys! Mye lys!'. . .Etter disse utbruddene om lysene, satte hun seg ned i stolen.'
I 1868 skrev hun: 'Han vil ikke godta et halvt offer. Alt, alt, alt tilhører Gud.'
I et brev fra Australia (1892) gjentok hun: 'Strev, strev, strev, strev.' (M. Couperus: The Significance of Ellen White's Head Injury. Adventist Currents, juni 1985. Uthevelser tilføyd).
Det er utallige lignende eksempler på repetisjon i Ellen Whites skrifter. Her er et til:
Synet kommer til meg, og engelens ord lyder selv nå i ørene mine: Gjør dere rede, gjør dere rede, gjør dere rede! Tiden er nesten forbi, nesten forbi, nesten forbi! Rop, rop, for Herrens arm skal åpenbares, for Herrens arm skal åpenbares! (Brev til Br. og Str. Loveland, 1. november 1850. Uthevelser tilføyd).
Da Ellen White ble sint fordi Fannie Bolton hadde avslørt arbeidsmetodene hennes, fikk hun et syn: Da kom ordene tordnende ned fra skyene fra Jesu munn der han satt i vognen: 'Fannie Bolton er din fiende! Fannie Bolton er din fiende! gjentatt tre ganger (EGW til Marian Davis, 29. oktober 1895, brev 102, s. 42).
Symptomer: Hypermoralisme
Et annet trekk i Ellen Whites skrifter er hypermoralisme, manglende humør, og mangfoldige formaninger. Dette er spesielt synlig i skrifter som ble skrevet til andre menighetsmedlemmer. Et typisk eksempel på dette finner vi i et brev som ble skrevet i 1873 til søster E:
'Det er blitt vist meg at du trenger en grundig omvendelse. Du er ikke nå på rett vei til å få fred og lykke, som den ydmyke, korsbærende troende kan få. . . .Du har en selvisk legning. . . .Du tenker mest på deg selv, for å behage deg selv. . . .Du forsømmer å delta med glede i det arbeid Gud har gitt deg å gjøre. Du overser de daglige, enkle plikter som ligger foran deg. . . .Du studerer ikke hvordan du kan gjøre andre lykkelige. . . .Du tar del i drømmerier, som må bli brutt. . . .Du gjør ikke framgang så raskt som du kunne, og som du må. . . .Du har vært en sky og en skygge i familien. . . .Du har ikke hatt Guds nåde i hjertet. . . .Du elsker å tenke på og snakke om unge menn. Du tolker deres høflighet som spesiell oppmerksomhet overfor deg selv. Du smigrer deg selv. . . .En reform må begynne i din fars familie. Du bærer stempelet på din fars karakter. Du bør forsøke å unngå hans feilgrep og hans ytterligheter. . . .Du elsker ikke barn. Faktisk elsker du ingen ting som krever stadig, alvorlig, utholdende anstrengelser.'
I dette brevet på syv sider, begynner 75 setninger med ordet 'du', og 115 ganger blir 'du' brukt i midten av setninger. Dette er et eksempel på den dømmetilbøyelighet og hypermoralisme vi finner hos temporær hjernelapp-epileptikere, og som man så ofte finner i Ellens skrifter (M. Couperus: The Significance of Ellen White's Head Injury. Adventist Currents, juni 1985. Uthevelser tilføyd).
Hysteri
I sin bok Prophetess of Health, uttaler Dr. Ronald Numbers:
I sin korrespondanse og sine selvbiografiske skrifter rapporterte Ellen White om en imponerende rekke psykiske og psykologiske problemer, men til tross for gjentatte forventninger om snarlig død, levde hun til den høye alder av 87 år. Som en selvbeskrevet 'stor-lider av sykdommer' og 'livslang invalid', klaget hun til tider over svakhet og besvimelse, tilfeller av ubevissthet, pustevansker, 'hjertesykdom', smerter i lungene, 'blodtrykk på hjernen', sterke hodepiner og 'betennelse i hjernen', døsighet, svak rygg, lammelser, 'øm mage', neseblødninger, brysthinnebetennelse og revmatisme. Av og til fikk hun svekket syn, lammelse, følelsesløshet og stumhet -- for ikke å snakke om stadige syner og hallusinasjoner. Hun led ofte av depresjon og fortvilelse.
Av forståelige grunner tilskrev Ellen White alle sine syner og mangeartede lidelser overnaturlige årsaker (s. 210).
Dr. Numbers har liten tro på at psykomotoriske anfall til fulle forklarer Ellen Whites syner og atferd, selv om hun hadde mange av kjennetegnene på slike anfall:
Naturligvis viste fru White under sine syner mange av disse symptomene. Men atferden hennes skilte seg også betraktelig fra det som kunne forventes av slike som led av psykomotoriske anfall. Hun talte etter alt å dømme klart og tydelig under synene, og kom ut av dem med et klart sinn. Heller ikke led hun av hukommelsestap, orienteringsvansker eller frykt som så ofte assosieres med psykomotoriske anfall. . . .
Psykomotoriske anfall kaster også lite lys over hennes mangfoldige fysiske plager, og forklarer heller ikke til hvilken grad hennes syner var avhengige av andres godkjennelse. Men aller viktigst: Denne diagnosen tar ikke i betraktning det store antall av fru Whites samtidige som også hevdet å ha syner i likhet med henne, men som sikkert ikke hadde noen hjerneskader. Derfor må vi se lenger enn til psykomotoriske anfall for å finne en adekvat forklaring på hennes spesielle, medisinske kasus.
En mer overbevisende diagnose, som ikke bare forklarer mange av hennes psykiske og psykologiske problemer, men som også tar i betraktning betydningen av sosiale og kulturelle faktorer, er hva psykiatrikere i dag kaller 'somatisk lidelse med ledsagende teatralsk personlighetsstil'. Disse kategoriene omfatter den atferd og de symptomer som tidligere falt under den nå foreldete betegnelsen 'hysteri'. . . .
Med andre ord: Personer som har denne lidelsen, klager hele tiden over et bredt spektrum av fysiske problemer, og mener selv at de er sykelige, men er likevel ikke fysisk syke. Symptomer, som kan spenne fra fordøyelsesbesvær, brystsmerter, kortpustethet, hjertebank, svimmelhet, til tap av stemmen, uklart syn, dobbeltsyn, besvimelse, lammelse, problemer med å gå samt hukommelsestap, begynner gjerne i tenårene og opptrer oftest hos kvinner. Selv om de ofte blir beskrevet på en dramatisk eller overdrevet måte, er symptomene verken forsettlige eller bevisste. Den typiske pasient har ingen følelse av å styre dem, og tror oppriktig at de er av organisk opprinnelse. . . .
Personer med denne lidelse søker eller forlanger hele tiden å bli beroliget, bli godkjent eller rost av andre, og føler seg uvel i situasjoner der de ikke er sentrum for oppmerksomheten (Numbers, s. 212-213).
Denne lidelsen kan forklare opphavet til Ellen Whites lange liste over mer eller mindre reelle lidelser og plager. Synene hennes må også ses på bakgrunn av den tid hun levde i:
I denne diagnostiske sammenheng, som for vårt formål har større heuristisk enn deterministisk verdi, krymper fru Whites drømmer og syner til rene epi-fenomen. Teatralske personer i dag forteller sjelden at de har sett syner, hovedsakelig fordi slike erfaringer er gått av mote. I det nittende århundre hørte derimot trancer og syner til dagsordenen for en hærskare av mesmerisører, spiritister og religiøse entusiaster. Selvutnevnte seere ikke bare brukte bibelske forfattere som modell, spesielt Daniel og Johannes Åpenbareren, men betraktet også seg selv som en oppfyllelse av profetien om at 'Det skal skje i de siste dager. . . .Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer' (Ap.gj 2,17). I lys av at fru White var lett påvirkelig, og den oppmerksomhet og forsterkning hennes spesielle erfaringer fikk fra andre, er det ikke merkelig at hun hevdet å ha hatt syner. Den eksakte mekanisme som framkalte disse tilsynelatende selvhypnotiske episoder, er av mindre historisk interesse enn det faktum at rent fenomenologisk skilte ikke synene hennes seg fra trancene til den vanlige mesmerisør eller spiritist. Bevisene for denne påstanden ligger i fru Whites egen manglende evne til å skjelne empirisk mellom sine egne syner og synene til andre av hennes samtidige. Hun distanserte seg fra andre trance-medier, ikke på grunnlag av fysiske beviser, men heller på grunnlag av det åndelige innholdet.
Ut fra fru Whites eget vitnesbyrd, er vi overbevist om at hun fra barndommen av fikk episoder av depresjon og engstelse som ofte svekket henne, og noen ganger gjorde henne rent til krøpling. . . .I voksne år hadde hun utviklet en fullt utsprunget somatisk lidelse og en teatralsk personlighetsstil (Numbers, s. 214-215).
Ronald Numbers reflekterer videre:
Når man leser fru Whites selvbiografiske beretninger, blir man umiddelbart slått av den overdrevne, dramatiske måten hun skildrer personlige begivenheter på. For eksempel forteller hun hvordan hun i 1858, etter sitt 'store strid-syn' mellom Kristus og Satan, led av temporær lammelse og stemmetap, etterfulgt av flere uker med ustøhhet og svekkede sanser. Hennes forklaring:
'Satan hadde til hensikt å ta mitt liv for å hindre det verk jeg var i ferd med å skrive, men Guds engler ble sendt til min redning for å løfte meg over virkningene av Satans angrep.'
Fru White hungret etter den oppmerksomhet som knyttet seg til hennes rolle som en endetids-profet. Så tidlig som i 1845 ble hun så fylt av kvaler på grunn av offentlig tvil om det guddommelige opphav til synene hennes, at familien trodde hun ville dø -- det er i hvert fall hva hun fortalte. Senere, i midten av 1850-årene, da hennes selvbevisste mann nektet å utgi vitnesbyrdene hennes, og medsøsken neglisjerte dem, skrumpet synene inn, og hun sank ned i fortvilelse. . . .
Ellen White brukte ofte synene og dårlig helse som middel til å styre dårlig oppførsel hos familie- og menighetsmedlemmer. Til tider holdt hun sine egne barn ansvarlige for sin utilpasshet. Idet hun i 1850 skriver om avkommet sitt, sier hun: 'Jeg var meget følsom overfor feil hos barna mine, og enhver feil de begikk brakte meg slike hjertekvaler at helsen ble påvirket.' Å kaste skylden på sønnene sine for alle plagene forandret nok ikke oppførselen deres, men framkalte utvilsomt mengder av skyldfølelse. Selv for relativt jordnære ting påkalte hun risikoen for å pådra seg sykdom. Da forsamlinger ikke hadde etterkommet hennes krav om utlufting av bygningen, 'ble hun' ved en anledning 'meget syk med nervøs utmattelse. . .led mye med betennelse i hodet, mage og lunger.' og ved en annen anledning nektet hun blankt å tale av frykt for at den giftige luften 'ville koste meg livet.' Med andre ord: 'Åpne viduene, ellers dør jeg!'
Fru Whites syner, i likhet med plagene hennes, tjente til å holde familie og menighetsmedlemmer på linje. For hvordan kunne de anerkjenne henne som Guds inspirerte budbærer og likevel tvile på budskapene hennes, enten de var av teologisk eller personlig art? De som var dristige nok til å utfordre hennes autoritet, ble gjenstand for guddommelig reprimande. Da Fannie Bolton, en av fru Whites litterære assistenter stilte pinlige spørsmål om skriftene til sjefen sin, hørte fru White en røst som sa: 'Ta deg i vare og gjør deg ikke avhengig av Fannie for å forberede artikler eller lage bøker. . . .Hun er din fiende. . . .Hun er ikke tro mot sin plikt, men smigrer seg likevel med at hun utfører et svært viktig arbeid.' Lignende advarsler brakte til taushet påstandene til rivaliserende profeter, både samtidige og framtidige: 'Det er blitt vist meg' sa fru White, at det vil bli 'mange som hevder å ha spesiell undervisning fra Gud, og som vil prøve å lede andre, og de vil arbeide ut fra misforståtte ideer om en plikt Gud aldri har lagt på dem, og resultatet vil bli forvirring.' (Numbers, s. 218-221).
Dermed er døren lukket for alle andre budbærere enn Ellen White. Og hun tar himmelen til vitne på det.
I tidligere år hadde Dr. Russell T. Trall forutsagt at synene hennes ville forsvinne etter menopausen (overgangsalderen):
1870-årene markerte også slutten på Ellen Whites syner på dagtid. Det siste av disse kom rundt 1879, da hun var 52 år gammel. Mange år tidligere hadde Dr. Trall privat forutsagt at synene ville slutte etter menopausen, og -- hvem vet av hvilken årsak -- de gjorde det. Sommeren 1869 skrev fru White til Edson at hun gikk gjennom en forandring i livet, og at hun ventet å dø, slik hennes søster Sarah hadde gjort. . . .
På en eller annen måte overlevde hun prøvelsen, som kan ha vart til midten av 1870-årene. Men deretter ble hennes offentlige syner mindre og mindre hyppige. Resten av livet fikk hun sine himmelske kommunikasjoner ved hjelp av drømmer -- 'nattens syner' -- uten ytre, fysiske manifestasjoner (Numbers, s. 180-181. Uthevelser tilføyd).
Tilfeldigvis falt dette sammen med mannens død. James døde den 6. august 1881.
Dr. Merritt Gardner Kellogg (bror av Dr. John Harvey Kellogg), skrev et i et brev til sin bror:
Når det gjelder min holdning til vitnesbyrdene, tror jeg at vi i mange av hennes skrifter finner klare beviser for at Guds Ånd ledet hennes tanker når hun skrev, men hun fikk sin inspirasjon fra De hellige skrifter i Bibelen. Bibelen har vært hennes stadige kilde til inspirasjon.
Hennes første syner var framkalt av en unormal, nervøs tilstand, og emnet for synene stammet fra hennes forestillinger om forskjellige ting mens hun befant seg i en normal tilstand. Drømmene kan tilskrives samme årsaker. Om dette er jeg helt og fullt overbevist (brev fra Dr. M.G. Kellogg til J.H. Kellogg, 1. august 1909. Uthevelser tilføyd).
I 1887 skrev Dr. W.J. Fairfield:
Du har utvilsomt rett når du relaterer sykdom som årsaken til Ellen Whites såkalte syner. Jeg har hatt anledning til å observere henne en god del, og over ganske mange år, og har derfor full kjennskap til hennes bakgrunn helt fra begynnelsen. Dette har ikke gitt meg grunn til å tvile på at anfallene hennes kort og godt er hysteriske trancer. Alderen har i seg selv omtrent helbredet henne (brev av 28. desember 1887. Uthevelser tilføyd).
Dr. William S. Sadler, en meget intelligent mann og stor menneskekjenner, var en bekjent av Ellen White. Han var en av dem som fikk falske vitnesbyrd fra henne. I 1912 kom Dr. Sadler med følgende observasjon:
Det er ikke uvanlig for personer som befinner seg i kataleptisk trance å innbille seg at de foretar reiser til fjerne kloder. Faktisk er disse fantastiske beretningene de skriver ned etter at disse anfallene er over, så unike og utrolige at de tjener som grunnlag til å opprette nye sekter, kulter og religioner. . . .Det er et interessant psykologisk studium å merke seg at disse trancemediene alltid ser syner som er i samsvar med deres teologiske tro. . . .Nesten alle som er utsatt for trancer og nervøs katalepsi, vil før eller senere tro om seg selv at de er Guds budbærere og himmelens profeter, og de fleste av dem er utvilsomt oppriktige i denne troen. Fordi de ikke forstår den fysiologi og psykologi som ligger til grunn for sine lidelser, tror de oppriktig at deres særegne mentale erfaringer er overnaturlige, mens deres disipler blindt tror alt de skriver fordi de mener at disse åpenbaringene er av guddommelig opphav (William S. Sadler: The Physiology of Faith and Fear, s. 461-462. Uthevelser tilføyd).
Ellen White kom fra metodistbakgrunn, og var involvert i Millerbevegelsen, derfor var hennes syner farget av loviske metoder og millerisme. Hvordan ville EGWs syner artet seg hvis hun var kommet fra romersk-katolsk eller muslimsk bakgrunn? Dette er en interessant tanke.
Isaac Wellcome, som ble døpt av James White i 1844, var blant dem som stilte spørsmål ved Ellen Whites syner:
Ellen G. Harmon. . .hadde merkelige manifestasjoner både i kropp og sinn. . .falt på gulvet. . .vi husker at vi fanget henne to ganger for å hindre at hun falt på gulvet. . .under møter talte hun svært heftig og raskt inntil hun falt, da -- som hun hevdet -- det ble gitt henne fantastiske åpenbaringer av himmelen og det som skjedde der. Hun hevdet å ha sett at Kristus hadde forlatt sin midlertjeneste og antok at han som dommer hadde lukket nådedøren og utslettet navnene fra Livets bok. . . .Vi så henne i Poland, Portland, Topsham og Brunswick i begynnelsen av denne løpebanen, og vi hørte henne ofte tale, og flere ganger så vi henne falle. Vi hørte også at hun gjenga de underfulle ting hun sa hennes himmelske Far hadde latt henne få se. Hennes overnaturlige eller unormale syner ble ikke så lett godtatt som sådanne, men som åndelige syner av ting som ikke kan sees. Dette var ganske vanlig blant metodistene. . . .Disse synene var bare ekkoer av forkynnelsen til Eldste [Joseph] Turner og andre, og vi regner dem som produktet av en overspent fantasi i sinnet, og ikke som fakta (Isaac Wellcome: History of the Second Advent Message, s. 4-6).
Dudley M. Canright var av samme oppfatning:
Ved ni års alder fikk hun et fryktelig slag i ansiktet, som brakk nesen hennes og nesten drepte henne. Hun var bevisstløs i tre uker. Dette sjokket på nervesystemet var den virkelige årsak til alle synene hun fikk etterpå (D.M. Canright: Life of Mrs. E.G. White, s. 170-188).
Canright forteller videre:
Les historien om fru White, og hun forteller gang på gang at hun ofte besvimte, hadde smerter i hjertet, og var så syk at hun ventet å dø. Og det er påfallende at de fleste av synene hennes kom umiddelbart etter et av disse besvimelsesanfallene. Dette viser klart at de var en konsekvens av nervøs lidelse. . . .
'Jeg besvimte ofte som en død'. Men neste dag var hun helt frisk og 'red seksti kilometer'. (Testimonies, bd. 1, s. 80). Dette er karakteristisk for personer som lider av hysteri, noe alle vet som har sett dem. Den ene dagen er de døden nær, og den neste dagen er de helt bra. Fru White gikk igjennom denne erfaringen tusen ganger. Hun var døden nær, og ble bedt for, og ble helbredet av Gud -- og i løpet av få minutter var alt bra. Men noen dager senere gikk hun gjennom det samme på nytt. Men hvis Gud helbredet henne, hvorfor ble hun ikke frisk for godt? Dette plaget meg. Da Jesus helbredet en person, måtte den personen hele tiden komme tilbake etter noen dager for å bli helbredet på nytt? D.M. Canright: Life of Mrs. E.G. White. Uthevelser tilføyd).
Etter det vi nå vet, er det overveiende sannsynlig at Ellen Whites syner var av somatisk natur. Det er altfor mange falske syner og vitnesbyrd som har stilt både henne og andre personer i pinlige situasjoner, samt selvmotsigelser og andre anomalier i synene hennes til at man uten videre skal godta dem som ekte syner fra himmelen, og henne selv som en sann, Guds profet.
Hun kom ut av den store skuffelsen i 1844 og deltok i entusiastiske, fanatiske møter. Dette var på en tid da mange hevdet å ha syner og åpenbaringer og andre gaver, trancer etc. Ellen White drakk dypt av denne entusiastiske ånden, og dette viste seg i hennes egne manifestasjoner.
Dette er tungt å fordøye for mange, og mange vil nekte å tro det. Men vi må holde oss til fakta og ikke la følelser og sentimentalisme styre vår tro.