Ifølge ledende adventister står og faller Syvendedags-adventismen med Ellen White:
Innflytelsen til Profetiens Ånd [EGWs skrifter] er vevd inn i vev og renning til adventistenes tro, liv og organisasjon. . . .Det vi er som en menighet, er en gjenspeiling av vår tro på den guddommelige autoriteten som gir seg til kjenne i skriftene til Ellen G. White (John Robertson: The White Truth, s. 61. Uthevelser tilføyd).
Vår holdning til vitnesbyrdene er som kilesteinen i buen. Fjern den, og det er ikke noe logisk stoppested før alle de spesielle sannhetene i budskapet er forsvunnet. . . .Ingen ting er sikrere enn at budskapet og synene [til EGW] hører sammen, og står og faller sammen (Review and Herald Supplement, 14. august 1883. Uthevelser tilføyd).
Legg merke til at ovenstående sitat er hentet fra Adventistsamfunnets offisielle organ Review and Herald, samt at uttrykket vår holdning er brukt. Dermed er dette en offisiell uttalelse fra Adventistsamfunnet. Klarere kan ikke denne uttalelsen få uttrykt at Adventistsamfunnets spesialdoktriner ikke er grunnlagt på Bibelen, men på Ellen Whites syner og skrifter. Med andre ord: Ingen Ellen White, ikke noe adventbudskap. Vi tenker ikke her på doktriner som har klar støtte i Guds ord, som f.eks. sabbaten, etc., men på sære doktriner som har formet adventismen: Den adventistiske helligdomslære, Den undersøkende dom og 1844. Disse danner adventismens grunnpilarer.
Adventbudskapet og Ellen Whites syner står og faller sammen, leste vi. Dvs: faller Ellen Whites syner, faller adventbudskapet; faller adventbudskapet, faller Ellen Whites syner. Vi har hele tiden trodd at de spesielle sannhetene i budskapet var grunnfestet på Guds ord. Nå vet vi bedre, iflg. Adventistsamfunnets hovedorgan. Fjerner man vitnesbyrdene, forsvinner alle de spesielle sannhetene i budskapet, leste vi.
Dette radikale standpunkt har adventistsamfunnet tonet ned i senere år, men fordi adventismens grunnpilarer ikke lar seg forsvare fra Bibelen, er uttalelsen fra 1883 mer i tråd med fakta enn moderne versjoner.
Slik er det med hvilken som helst sekt: Ingen Joseph Smith og Mormons bok, ingen Mormonkirke; ingen Mary Baker Eddy og hennes skrifter, ingen Christian Science; ingen Muhammed og Koranen, ingen Islam.
I sin bok The Mark of the Beast, uttaler tidligere formann for Generalkonferensen, G.A. Irwin:
Det er via det lyset som er kommet gjennom Profetiens ånd [EGWs skrifter], at spørsmålet må belyses, fordi vi tror at Profetiens ånd er den eneste ufeilbarlige tolker av bibelske prinsipper, siden det er Kristus som gjennom sitt redskap gir ordene deres rette betydning (s. 1. Uthevelser tilføyd).
Denne uttalelsen av en tidligere adventistleder gjenspeiler prinsippene i Den romersk-katolske kirke. Irwin hevder nemlig at vi har en autoritet i vår midte på linje med paven i Rom, nemlig å være den eneste ufeilbarlige skriftfortolker.
Dette ytterliggående standpunktet til en tidligere formann for Generalkonferensen er dempet betraktelig ned i senere år, men i praksis er det slik mange konservative adventister fremdeles betrakter Ellen White. Har hun uttalt seg om et bibelsk spørsmål, er sluttstreken satt.
Det er et uomgjengelig faktum at de skriftlærde i Adventistsamfunnet ikke makter å komme med fellende beviser fra Guds ord når det gjelder de to sentrale adventistdoktrinene: helligdomslæren og Den undersøkende dom. Sistnevnte er igjen avhengig av helligdomslæren. De lærde teologer vet at de har store problemer med Bibelen i hånd. Generalkonferensens spesialkomité satt sammen i fem år i 1960-årene uten å komme til enighet. De innrømmet at disse doktrinene ikke var godt nok bibelsk fundert. Det samme er andre bibelgranskere kommet til, bl.a. Ballenger rundt århundreskiftet. Selv de lærde herrer innrømmet at hans bibelstudium sto på solid bibelsk grunnvoll. Men som en sa: Jeg har alltid ment at Bibelen skal tolkes med Str. Whites skrifter. Ballenger ble stemplet som Satans medhjelper av Ellen White og kastet ut som frafallen uten et øre til underhold. Louis R. Conradi og William W. Fletcher var andre bibelgranskere som kom til disse innlysende konklusjonene når de i sine bibelstudier styrte utenom Ellen Whites skrifter.
Adventismen står og faller med sin profetinne. Det er hennes skrifter som benyttes som bevis for de sentrale doktriner, samtidig som lekfolket blir narret til å tro at de er i full harmoni med Bibelen, som vi har lest i sabbatsskolelekser. Men hvor mange har gjort som de edle berøere? Noen våget det, og Ellen White stemplet dem som Satans redskaper.
Derfor er lekfolket i menigheten hjernevasket til å tro at de ikke på noen måte må rette søkelyset på Ellen Whites skrifter -- det er helligbrøde. Ledelsen er redd for at mange skal begynne å granske på egen hånd og oppdage at alt ikke stemmer. Det ville sette adventismen i fare og avsløre et årelangt bedrag.
Det er knapt noen som Adventistsamfunnets ledere er mer redd for enn Walter T. Rea og hans forskningsarbeid rundt Ellen White. De har prøvd med alle midler å ødelegge mannen, men har ikke klart det.
Faller Ellen White, faller adventismen, i hvert fall i dens nåværende form. Dette vil knapt skje, da historien har vist at kultmedlemmer er tro mot sin guru til døden. Flere selvmordssekter kan bevitne det. Ellen White har hatt en enorm innflytelse innenfor Adventistsamfunnet i 150 år, og for adventister som er tro mot sin profet, er bevisene for at hun ikke var det hun ga seg ut for å være, ikke beviser i det hele tatt. For slike tjener paradoksalt nok store mengder beviser bare som olje på ilden, og styrker dem enda mer i troen på profetinnen. Litteratur som f.eks dette heftet er for dem en oppfyllelse av hennes ord. De er slaver under ellenokratiets åk.
Mennesket Ellen White
I Bibelstudier (sabbatsskolelekser, 20. februar 1999) Kan vi bl.a. lese følgende:
'I brevene som jeg skriver, og i vitnesbyrdene jeg kommer med, fremholder jeg for dere det Herren har vist meg. Jeg skriver aldri en eneste artikkel for bare å gi uttrykk for mine egne tanker. De inneholder det Gud har vist meg i syner. Det er stråler av lys fra Guds trone' (s. 63. Dette er sitert fra boken På fast grunn, bd. 1, s. 22. Uthevelser tilføyd).
Tror du fremdeles at dette er sant etter å ha lest dokumentasjonen i dette heftet?
I hennes skrifter finner vi ingen undervisning som ikke lar seg forsvare ut fra skriften (s. 64).
Du som har lest dette heftet, kan selv vurdere om denne påstanden holder mål
Ellen Whites edle karakter ble bekreftet av mange som kjente henne (s. 64).
Vi har sett at Ellen White ved mange anledninger løy for andre, løy om sine syner, løy om sin plagiering, løy om sine skrifter og løy om seg selv. Hun ba sjelden eller aldri om unnskyldning for de mange fadesene hun gjorde ved å sende ut falske vitnesbyrd, som både såret og skadet andre personer. Dette har vi sett flere eksempler på i dette heftet.
I mange år forega hun at hun var en trofast helsereformator, mens hun slett ikke var det. Hun krydret sine vitnesbyrd med skarpe refselser og Guds vrede over andre personer som avvek fra helsereformen, mens hun selv var skyldig i det hun nedkalte himmelens vrede over andre for.
Hun var både hyggelig og omgjengelig mot dem som støttet henne og ikke motsa henne -- de som talte henne etter munnen, men var ofte nådeløs mot personer som ikke støttet henne, eller som rettet fingeren mot noe i hennes skrifter eller hennes liv som ikke samsvarte med bekjennelsen. Hun stemplet dem som Satans redskaper og ville ikke ha noe mer med dem å gjøre. Hun ble sint på dem som motsa henne i hennes mange tabber.
Hun var av og til hjerteløs mot personer som ikke hørte til hennes omgangskrets, og som gjorde ting som ikke samsvarte med hennes oppfatninger.
Ellen White var med andre ord et vanlig menneske med mange karaktersvakheter. Hun var ikke den idoliserte madonnaskikkelse på sin pidestall mange fanatiske adventister gjør henne til. Hun var ikke bedre stilt enn andre mennesker. Likevel er det en alvorlig sak å ta Gud til vitne på urett som begås mot andre mennesker, eller lyve -- sverge falskt -- i Guds navn. Dette gjorde hun mer enn én gang for å opprettholde sin egen status i Adventistsamfunnet.
Syvendedags-adventister tror at man kan avgjøre en profets ekthet ved å se ham eller henne i lys av de kriterier som Skriften gir. Når vi prøver Ellen White i forhold til disse, finner vi at hun er en inspirert moderne profet (s. 65).
Dokumentasjonen i dette heftet burde overbevise noen og hver om at slike uttalelser ikke er holdbare. Hvor mange adventister har gitt sin profet en grundig, bibelsk test? Adventistledere som hevder at hun består den bibelske prøve, har lest Bibelen gjennom Ellen Whites og adventisters øyne. Slik er det med mormonerne og Joseph Smith, og slik er det med enhver sekt. De leser forhåndstolkede skriftsteder i Bibelen, derfor får de alt til å klaffe. Dette er ikke å prøve en profet med Guds ord. Det er å prøve Guds ord med profeten.
Det er beklagelig at noen er opptatt med å undergrave hennes arbeid og fornekte at hun var inspirert. For å kunne stå rustet overfor slike angrep, må vi vite hva Bibelen sier om kjennetegnene på en sann profet (s. 63).
Dette heftet vil bli oppfattet som et forsøk i stor stil på å undergrave hennes arbeid og fornekte at hun var inspirert. Slike uttalelser om Ellen White trenger man ikke lenger å legge så stor vekt på. Det er Guds ord og dokumenterte fakta som skal avgjøre. Vi har dokumentert til fulle omstendighetene rundt synene hennes, og vi har dokumentert til fulle omstendighetene rundt skriftene hennes. Mange myter er behørig avlivet.
Noen vil si: Dokumentasjonen i disse heftene er tvilsom. Det var sikkert personer som hadde et horn i siden til Ellen White som kom med disse utfallene.
Slike argumenter er grunnlagt på disse prinsippene:
1. Ellen White fortalte alltid sannheten.
2. Adventistpionerer fortalte alltid sannheten når de sto på Ellen Whites side.
3. Adventistpionerer fortalte aldri sannheten når de ikke sto på Ellen Whites side, eller var nøytrale.
4. Adventistpionerer som alltid var sannferdige når de sto på Ellen Whites og Adventistsamfunnets side var alltid løgnere når de etter å ha fått øynene åpnet talte autoriteten imot.
Denne besynderlige logikk ville neppe bestått forberedende prøve.
Pussig nok følger ikke adventister denne logikk når det gjelder utbrytere fra andre trossamfunn, som f.eks. Jehovas vitner og Mormonerne. Når personer fra disse sektene får øynene åpnet og bryter ut -- og eventuelt skriver bøker med avsløringer av sin tidligere moderkirke, blir disse personer selvsagt stemplet som løgnere og utbrytere av de ledende mormonere og Jehovas vitner. Han er ikke til å stole på, han er en utbryter. Han forteller ikke sannheten, men er ute etter å sverte oss.
Men mang en adventist sier: Ja, her ser vi. Denne person vet hva han/hun snakker om, som har vært tilknyttet denne sekten i så og så lang tid. Denne boken vil vi anbefale enhver adventist å lese. Ingen trekker i tvil deres sannferdighet og dokumentasjon.
Når en adventist derimot får øynene åpnet og bryter ut -- og eventuelt kommer med avsløringer -- sier man straks: Han er ikke til å stole på. Han er imot oss, en utbryter. Han gir et fullstendig vrengebilde av Adventistsamfunnet.
Når en mormon eller en Jehovas vitne leser slikt, vil de naturligvis nikke anerkjennende, og de vil ikke trekke deres troverdighet og dokumentasjon i tvil. Vi vil anbefale alle Vitner å lese denne boken.
Menneskene er underlige, og det er en underlig verden vi lever i. Men alle ønsker selvsagt å forsvare sitt eget, om det er aldri så galt.
Noen vil si: Forfatteren av dette heftet forsvarer både Dr. Kellogg, A.F. Ballenger og D.M. Canright, og alle disse personer ble fordømt av Ellen White. Ja, alt tyder på at de ble urettmessig fordømt. Hvor mange har hatt anledning til å granske deres sak fra anklagedes ståsted? Anledningen er gitt i dette heftet. Undertegnede forsvarer rett og rettferdighet, egenskaper som til tider har vært mangelvare både hos Ellen White og Adventistsamfunnet opp gjennom årene. For mytenes voktere helliger hensikten midlet, og midlet har til tider vært nådeløs i sin karakter. Det er noen som skal være forsiktig med å reise rundt og fordømme personer uten å kjenne deres sak. Beklageligvis har noen gjort det til en livsstil å opptre som brødrenes anklager. Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste. Dette er et av de mest overtrådte budene i Guds lov, ikke minst av dem som hevder å være Lovens voktere.
Adventistsamfunnets ledere, som produserer uttalelser som de vi finner i lekseheftene og andre offisielle organer, er interessert i å opprettholde myten og presentere den fiktive Ellen White, ikke minst av autoritære og pekuniære årsaker. Makt over folket kan de bare ha hvis de har en profet i ryggen de kan sitere autoritære ord fra for å holde folket i age -- og true med Guds vrede hvis de ikke følger profetens ord. Slik er det med alle autoritære sekter som følger blindt ekstra-kanoniske skrifter med påstått himmelsk autoritet. Adventistsamfunnet er ikke noe unntak. Slik propaganda er vanlig blant sekter som vil bevare bildet av sin guru blant medlemmene, og er ikke å ta alvorlig av sannhetssøkende mennesker.
Adventistsamfunnet har i sine generalforsamlinger stemt og vedtatt at Ellen White er en Guds profet. Det samme har mormonerne med Joseph Smith og Christian Science med Mary Baker Eddy. Men en avstemning og et vedtak med to tredjedels flertall gjør verken Joseph Smith eller Mary Baker Eddy automatisk til Guds profeter, heller ikke Ellen White. På samme måte har Adventistsamfunnet vedtatt at Ellen Whites skrifter er inspirerte, og alltid i harmoni med Bibelen. Det samme har mormonerne og Christian Science med henholdsvis Joseph Smiths og Mary Baker Eddys skrifter. Men de blir ikke mer i harmoni med Bibelen av den grunn. Jeg sier ikke at alt i deres skrifter er på kant med Skriften, det er riktigere å si at ikke alt harmonerer med Guds ord. Slik er det også med Ellen Whites syner, åpenbaringer og skrifter. Det er et uomgjengelig faktum at ikke alt er i samsvar med Guds ord. Dette har vi dokumentert tidligere i dette heftet.
Avstemninger og vedtak i menneskelige råd gjør ikke lys til mørke eller mørke til lys, sannhet til villfarelse eller villfarelse til sannhet. Både lys og mørke, sannhet og villfarelse står på egne føtter og beholder sin status uavhengig av håndsopprekninger. Det er Bibelen og Bibelen alene som avgjør hva som er lys og hva som er mørke, hva som er sannhet og hva som er villfarelse.
Ellen White gir oss dette gode rådet, som er i tråd med hva Bibelen lærer:
Tenk deg at en bror har en annen forståelse enn du har, og at han kom til deg og foreslo at du satte deg ned sammen med ham og gransket det aktuelle spørsmålet ut fra Skriftene. Var det da riktig av deg å bli full av fordom og fordømme tankene hans uten å gi ham sjansen til en rimelig høring?
Den eneste riktige måten ville være å sette seg ned som kristne og granske saken i lys av av Guds ord, som åpenbarer sannhet og avdekker villfarelser, Å latterliggjøre tankene hans ville ikke på noen måte svekke dem hvis de var falske, eller styrke din egen holdning hvis de var riktige.
Hvis pilarene for vår sannhet ikke vil kunne bestå en prøvende granskning, er det på tide at vi får vite om det. Det må ikke være noen fariseisk ånd blant oss (Gospel Workers, s. 127).
Dette var et godt råd, som Ellen White ikke fulgte for sin egen del. Da A.F. Ballenger hadde utført et grundig bibelstudium over helligdommen og forhenget (se kapitlet om A.F. Ballenger), sa de ledende brødre at de ikke kunne finne feil ved studiet hans ut fra et bibelsk ståsted. Hva gjorde Ellen White med det vennlige brevet A.F. Ballenger skrev til henne, der han påpekte at de bibelske funnene hans ikke samstemte med hva som sto i boken Mot historiens klimaks? Ga hun ham sjansen til en rimelig høring? Satte hun seg ned som en kristen og gransket saken i lys av Guds ord? Hvis pilarene for vår sannhet ikke vil kunne bestå en prøvende granskning, er det på tide at vi får vite om det. Det må ikke være noen fariseisk ånd blant oss, sa hun. Da Ballenger påpekte disse funnene som grep inn i en av pilarene, og som flere av de ledende brødre ikke fant feil ved i lys av Guds ord, hva gjorde Ellen White med saken?
Hun fulgte ikke sitt eget råd, men fordømte Ballenger øyblikkelig som en frafallen mann, en som sto i ledtog med selve djevelen og var inspirert av onde ånder. Hun satte seg ikke ned som en kristen og gransket saken, og hun var ikke villig til å bøye seg for Guds ord. Det var tydelig at hennes egen bok og hennes eget image som Herrens profet gikk foran rett og rettferdighet. Alt dette påberopte hun seg himmelens sanksjon for.
Det er slike ting som har gjort forfatteren av dette heftet særdeles betenkt.
Disse heftene er ikke ment som et personlig, ondsinnet angrep på mennesket Ellen White. Det er Gud som skal dømme henne, ikke vi. Men det er likevel ikke til å komme utenom at det kreves mye av den som fører høye bekjennelser og påberoper seg å være i stadig kontakt med himmelen. Det kreves mye av den som bekjenner seg til å være Guds utvalgte sendebud, som Ellen White gjorde.
Det er også et faktum at det eksisterer to versjoner av mennesket Ellen White. Den ene er den virkelige Ellen White, den andre er den fiktive Ellen White, som aldri har eksistert. Det er rundt den virkelige Ellen White at adventister har spunnet en rekke myter og dermed skapt den fiktive Ellen White, madonnaskikkelsen med himmelsk autoritet. Hensikten er å avlive den fiktive, ikke-eksisterende Ellen White, og la den virkelige Ellen White stå fram. Det vil da vise seg at hun ikke er en madonna, men et vanlig menneske beheftet med de samme feil og mangler alle av oss er plaget av. Dette unnskylder likevel ikke hennes mange og grove overtramp mot uskyldige mennesker og lettferdige omgang med sannheten.
For mange adventister står Ellen White som en sperre for videre bibelstudium. Fordi hennes skrifter blir regnet som det siste og avgjørende ord, kommer man ikke videre i sin bibelforståelse enn den bibelforståelse Ellen White hadde, og den var svært mangelfull på flere områder, spesielt på det profetiske felt, der hun var farget av sin samtid og pionerenes utleggelser.
Enkelte ultrakonservative adventister nekter bestemt med ikke så liten varme at Ellen White har kopiert fra andre forfattere. Alt i hennes bøker er fra hennes hånd, inspirert direkte fra himmelen, hevder de. Noen av disse bruker stempel med påskriften Inspired på ethvert sitat de har hentet fra EGWs skrifter. De hevder at påstandene om plagiat er fra Den onde, og uomgjengelige beviser -- ja, direkte sammenligninger med EGW og andre forfattere -- preller av som vann på gås i oljehyre. For dem er fakta ikke fakta, og beviser ikke beviser. De er fullstendig hjernevasket av ellenismen. De må forsvare Ellen White for enhver pris, og for slike mennesker helliger hensikten midlet. Noen er så ytterliggående at de stempler som både jesuitter og katolske infiltratorer (femtekolonnister) enhver som kommer med informasjon de oppfatter som angrep på Ellen White.
Robert J. Ringer kom med dette gode rådet når man har med slike mennesker å gjøre:
Du er ikke forpliktet til å ha med irrasjonelle mennesker å gjøre. Snakk, argumenter og/eller bønnfallelser virker ikke på irrasjonelle mennesker. Å prøve å overbevise dem med logiske argumenter vil bare utmatte deg. Å ha med irrasjonelle mennesker å gjøre er en 'kan ikke vinne'-situasjon. . . .Gå alltid av veien for å unngå 'kan ikke vinne'-situasjoner. Når noen omgir deg på alle kanter med irrasjonelle argumenter, hold din taushet. Kom deg ut gjennom loftet om nødvendig, men kom deg ut. Når alle sider du vender deg mot fører til trøbbel, er du i en 'kan ikke vinne'-situasjon (Robert J. Ringer: Looking Out for #1, s. 111-112).
Det vil være til gavn for oss at vi kjenner sannheten om Ellen Whites skrifter. På den måten gjør vi ikke overdrevne krav på dem, men setter dem på rett plass og håndterer dem i samsvar med det. Det er mange gode, åndelige ting i hennes skrifter, og mange gode, nyttige råd. Men de er ikke Profetiens ånd. Det meste er hentet fra andre forattere, og det er i det lys vi skal se dem. Også hennes syner, drømmer og åpenbaringer skal prøves med Guds Ord. Dette har vi gjort.
Når det ord profeten taler i Herrens navn, ikke skjer og ikke går i oppfyllelse, da er det et ord som Herren ikke har talt. Det er et ord som profeten i overmot har dristet seg til å tale, og du skal ikke være redd ham. (5 Mos 18,20-22)
Menneskesønn! Profetér mot Israels profeter, som gir seg av med å spå, og si til dem som spår etter sitt eget hjerte: Hør Herrens ord! Så sier Herren Herren: Ve over de dårlige profeter, som følger sin egen ånd og syner som de ikke har sett!
Som rever blant ruiner er dine profeter, Israel! Dere er ikke steget opp i murbruddene og har ikke bygd noen mur om Israels hus, så de kunne holde stand i striden på Herrens dag.
Deres syner var tomhet, og deres spådommer løgn, de som sier: Så sier Herren! -- enda Herren ikke har sendt dem. Og så håper de på at deres ord skal bli stadfestet.
Er det ikke tomme syner dere har skuet, og løgnaktige spådommer dere har uttalt? Dere sier: Så sier Herren! -- enda jeg ikke har talt.
Derfor sier Herren Herren: Fordi dere taler tomhet og skuer løgn, se, derfor vil jeg komme over dere, sier Herren Herren.
Min hånd skal være mot de profeter som skuer tomhet og spår løgn. I mitt folks råd skal de ikke være. I Israels folks bok skal de ikke skrives. Til Israels land skal de ikke komme. Og dere skal kjenne at jeg er Herren Herren,
fordi, ja, fordi de har ført mitt folk vill og sagt: Fred! -- enda det ikke er noen fred. Når folket bygger en vegg, se, da stryker de den over med kalk.
Si til kalkstrykerne at den vil falle. Det kommer et regnskyll - og dere haglsteiner skal falle! -- og et stormvær skal bryte inn.
Når så veggen er falt, vil det da ikke bli sagt til dere: Hvor er kalken som dere strøk på den?
Derfor sier Herren Herren så: Ja, jeg vil i min harme la et stormvær bryte inn, og i min vrede la det komme et regnskyll, og i min harme haglsteiner, så alt blir ødelagt.
Jeg vil rive ned veggen som dere har strøket over med kalk, og la den styrte til jorden, så dens grunnvoll blir lagt bar. Når byen faller, skal dere omkomme midt i den. Og dere skal kjenne at jeg er Herren.
Jeg vil tømme min harme på veggen og på dem som strøk den over med kalk, og jeg vil si til dere: Veggen finnes ikke mer, heller ikke de som strøk den over,
Israels profeter, som spådde om Jerusalem og skuet fredssyner for henne, enda det ikke er noen fred, sier Herren Herren.
Og du, menneskesønn! Vend ditt ansikt mot ditt folks døtre, som spår etter sitt eget hjerte, og profetér mot demog si: Så sier Herren Herren: Ve de kvinner som syr dekker over alle ledd på hendene og gjør hetter til hodet på folk etter størrelsen, for å fange sjeler! Mitt folks sjeler fanger dere, og deres egne sjeler holder dere i live.
Dere vanhelliger meg hos mitt folk for noen håndfull bygg og for noen stykker brød. Slik dreper dere sjeler som ikke skal dø, og slik holder dere sjeler i live som ikke skulle leve. Dere lyver for mitt folk, som gjerne hører på løgn.
Derfor sier Herren Herren: Se, jeg vil ta fatt i de bindene som dere fanger sjelene med likesom fugler, og jeg vil rive dem ut av armene på dere. Og de sjelene som dere fanger, dem vil jeg la slippe fri som fugler.
Jeg vil rive i stykker deres hetter og utfri mitt folk av deres hånd. De skal ikke mer være et bytte i deres hånd. Og dere skal kjenne at jeg er Herren.
Ved løgn gjør dere den rettferdiges hjerte motløst, uten at jeg har bedrøvet ham, og dere styrker den ugudeliges hender, så han ikke vender om fra sin onde vei, så jeg kan la ham leve.
Derfor skal dere ikke mer skue tomhet eller spå falske spådommer. Jeg vil utfri mitt folk av deres hånd. Og dere skal kjenne at jeg er Herren.
(Esek 13,2-23).
Prøv alt, hold fast på det gode (1 Tess 5,21).