Ifølge Arthur White skal hans bestemor ha erfart ca. to tusen syner i løpet av sitt liv. Et anselig tall, når man tenker på Bibelens profeter og hvor mange av deres syner som har funnet plass i Bibelens kanon. Bibelen, Guds Ord, er en bok på drøye tusen sider, mens Ellen Whites skrifter utgjør over seksti bøker, samt tusenvis av artikler, brev og manuskripter -- til sammen ca. hundre tusen sider. Dette tilsvarer hundre bibler. Alt dette er ifølge Adventistsamfunnet direkte kommunikasjoner fra himmelen, et så sier Herren.
Fra den spede begynnelse og til denne dag har Profetiens ånd vært et høvelig redskap fra adventistlederes side til å holde fotfolket på linje. Utplukkede sitater kommunisert fra talerstol og de offisielle organer gjør god nytte som åndelig styreredskap når behovet melder seg, noe det ofte har gjort. Ellen Whites skrifter er fra Gud, blir det hevdet, og hvem vil våge å stå Gud imot?
Også adventister som driver egen virksomhet fra sidelinjen eller offside bruker fortrinnsvis Ellen Whites skrifter som Bibel til å bevise alt fra franske revolusjoner og tyrkiske sultaner til antall måltider pr. dag.
Det finnes en statistikk, utgitt av Adventistsamfunnet (Comprehensive Index, bd. 3, s. 2978-2984) der det framgår at i en periode på 71 år -- 1844-1915 -- kan det dokumenteres at Ellen White hadde 188 syner, gjennomsnittlig 2,5 syner pr. år. Dette er en reduksjon på 1812 syner fra de påståtte to tusen! Selv Arthur White, som lanserte tallet to tusen, kan ikke gjøre rede for de manglende 1812 synene. Han uttalte imidlertid at det ikke finnes fullstendig dokumentasjon over alle synene. I de tidligere årene kan de ha vært relativt hyppige. Noen hundre (enkelte mener minst 400 eller flere) syner er et rimelig tall.
Ellen G. Harmon fikk sitt første syn i desember 1844. Dette synet er gjengitt i boken Early Writings, s. 13-20. I dette synet beskriver EGW bl.a. en smal sti som gikk fra jorden til det himmelske Jerusalem, en syvdagers-reise fra jorden til himmelen i en skyvogn, samt tempelet på Sions berg på den nye jord.
Ifølge opplysninger som nå begynner å sive ut, kan EGW bl.a. ha hentet stoff til dette synet, samt femti andre tidlige syner, fra mormonprofeten Joseph Smith. Mer om dette senere.
De fleste er heller ikke klar over at Ellen Whites profetiske løpebane begynte i vill fanatisme. Disse mørke sidene av Adventistsamfunnets historie er omhyggelig blitt skjult av informerte ledere for å gi næring til myten om den rosenrøde pionertiden rundt madonnaskikkelsen Ellen White. Det er også grunn til å tro at mange ledere selv ikke kjente til denne mindre flatterende del av historien om sin profet.
I de senere årene er det kommet for dagen en stadig økende mengde informasjon fra tidlig pionertid, som har tvunget mange til å betrakte både EGW og adventismen fra nye vinklinger. Senere i livet hevdet Ellen White at hun og hennes mann var opptatt med å bekjempe fanatisme, men tier om at både hun og James var entusiastiske deltakere i den villeste fanatisme i tiden etter den store skuffelsen i 1844. Under disse ville møtene lå den unge Ellen Harmon -- Kristi bilde, som hun ble kalt -- på gulvet med en pute under hodet mens hun i trance gjenfortalte syner hun fikk. Hvor mange har hørt om tildragelsen i Atkinson i februar/mars 1845, der både James White og Ellen Harmon var innblandet? Faktisk går det fram at James White var en av lederne for denne fanatiske gruppen.
Fanatisme
I 1986 oppdaget en student ved Andrews university (Bruce Weaver) et gammelt avisoppslag (rettsreferat) fra 1845 om arrestasjonen og rettssaken mot en mann ved navn Israel Dammon, en av Ellen Whites bekjente (Piscataquis Farmer, 7. mars 1845, nr. 31). Mange mener at dette er et av de mest sensasjonelle funn som er gjort om tidlig adventist-historie.
Av innlysende grunner vil dette gamle avisoppslaget verken finne veien inn i Adventist Review eller Advent Nytt. Det sto derimot å lese i Adventist Currents, Vol. 3. nr. 1, april 1988. Bildet av Ellen Whites kall og tidlige syner som adventister er blitt foret med i over hundre år ville rakne i sømmene hvis dette ble alminnelig kjent.
I denne tiden har adventistene ikke hatt andre kilder å holde seg til enn EGWs egne uttalelser om de tidligste årene av menighetens historie, samt uttalelser fra EGW-tro pionerer. Funnene av disse avisoppslagene fra 1845 der Ellen Harmon (White), James White, Dorinda Baker, Israel Dammon og andre var innblandet, skaper en ikke så liten tvil om påliteligheten av Ellen Whites selvbiografiske beretninger.
I sine selvbiografiske skisser påpeker EGW at hun og hennes mann var opptatt av å bekjempe forskjellige former for fanatisme i adventismens barndom. Imidlertid er det nå helt på det rene at Ellen White selv var dypt involvert i forskjellige bisarre, fanatiske aktiviteter der synene hennes spilte en ikke ubetydelig rolle.
Etter skuffelsen den 22. oktober 1844 vendte hovedmassen av milleritter tilbake til de kirkesamfunn de hadde tilhørt. Noen få, deriblant Ellen White, fortsatte å samles, for det meste i private hjem. Mange av disse private sammenkomstene var preget av ekstrem fanatisme: hellig kyss, skriking og roping, promiskuitet, bisarre, fysiske øvelser, som å krype rundt på gulvet og utstøte lyder, etc. Til stede ved disse manifestasjonene var gjerne noen få -- for det meste kvinnelige -- visjonærer, som fikk syner under samlingene.
Ellen G. White (Harmon på den tiden) reiste hele tiden rundt med disse fanatikerne. Det er mulig at hun med nød og neppe unngikk å bli arrestert ved en anledning (i Orrington, Maine) ved å flykte fra stedet, og det er trolig at hun en gang faktisk ble arrestert sammen med en Joseph Turner i Poland, Maine (april 1845).
Den 15. februar 1845 holdt disse ekstremistene et husmøte hos en James Ayer i den vesle byen Atkington, Maine. Møtet ble ledet av den tidligere sjøkaptein Israel Dammon, og til stede var også James White og to visjonærer: Ellen G. Harmon og Dorinda Baker.
Her følger et utdrag av rettsreferatet fra 1845 med beskrivelse av den type husmøter Ellen Harmon og James White var involvert i etter skuffelsen i 1844:
J.W.E. Harvey, under ed: Jeg var til stede ved møtene deres to dager og fire kvelder. Den første sammenkomsten varte i åtte dager. Jeg har kjent Dammon i seks uker. Dammon, [James] White og Hall var lederne. Dammon sa at synderne ville fare til helvete i løpet av to dager. De omfavnet og kysset hverandre. Dammon lå på gulvet og spratt deretter opp, og de forsvant ofte inn i et annet rom. Dammon har ikke noe arbeid å forsørge seg med så vidt jeg vet. Møtet virket svært vanhellig. Jeg har sett ham sitte på gulvet med en kvinne mellom bena og armene rundt henne.
Wm.C. Crosby, Esq, under ed: Jeg var til stede under møtet forrige lørdag kveld, fra ca. kl. syv til ni. På gulvet lå en kvinne. Hun lå på ryggen med en pute under hodet. Av og til reiste hun seg opp og gjenga et syn hun sa var blitt åpenbart for henne. Av og til snakket alle i munnen på hverandre og hojet så høyt de kunne. Enkelte sa det var for mye synd der. Etter at ståket hadde gitt seg, reiste Dammon seg opp og klaget litt mer sammenhengende over dem som var til stede og ikke trodde på adventlæren. En gang sa Dammon at det var svin til stede som ikke tilhørte gruppen, og han pekte på meg mens han sa: Jeg mener deg, Sir.
Loton Lambert, under ed: Da jeg kom dit holdt de på med å synge. Etter det satte de seg ned på gulvet. Dammon sa at en søster hadde et syn å fortelle. En kvinne på gulvet fortalte deretter synet sitt. Dammon sa at alle andre kirkesamfunn var onde -- de var løgnere, horebukker, mordere etc. Han gikk også på alle som ikke var enige med ham. Han beordret oss ut, men vi gikk ikke. Kvinnen som lå på gulvet og fortalte syner ble av Dammon og andre kalt Kristi bilde. Dammon kalte oss svin og djevler og sa at hvis det hadde vært ham som eide huset, ville han jagd oss ut. Hun som ble kalt Kristi bilde fortalte fru Woodbury og andre at de måtte forlate alle vennene sine eller fare til helvete. Kristi bilde, som de kalte henne, lå på gulvet en stund, og reiste seg deretter mens hun ropte på en eller annen og fortalte at hun hadde fått et syn som hadde med vedkommende å gjøre, og som hun måtte fortelle dem. Hun gjenga deretter synet. Det var en ung pike der som de sa måtte døpe seg den kvelden eller fare til helvete. Hun gråt bittert og sa at hun ønsket å se moren sin først, men de fortalte henne at hun måtte forlate sin mor eller fare til helvete. En av dem ropte ut: La henne fare til helvete! Til slutt gikk hun med på å bli døpt. Kristi bilde gjenga synet til en kusine av meg; at hun måtte døpe seg den kvelden eller fare til helvete. Hun protesterte, fordi hun var døpt fra før. Det ble sagt at Kristi bilde var en kvinne fra Portland [Ellen Harmon var fra Portland]. En kvinne de kalte Miss Baker [Dorinda Baker, den andre visjonæren] sa at djevelen var der, og at hun ønsket å se ham. Hun plukket ut meg og sa: Du er djevelen, og vil fare til helvete. Jeg sa til henne at hun ikke var min dommer. Herr [James] Ayer [Jr., huseieren], grep fatt i meg og prøvde å kaste meg ut. Jeg sa til ham at jeg ikke var kommet for å forstyrre møtet. Kvinnen med synene ropte deretter på Joel Doore og sa til ham at han hadde tvilt, og ikke trengte å bli døpt. Hun sa at br. Doore ikke ville fare til helvete. Doore knelte for hennes føtter og ba. Miss Baker og en mann forsvant inn på soverommet. Hørte deretter lyder derfra. Døren ble åpnet og jeg gløttet inn i rommet. Hun lå på sengen, og han holdt fatt i henne. De kom ut av soverommet mens de omfavnet og kysset hverandre. Hun spratt opp og ville legge bena sine mellom bena hans. Miss Baker gikk til herr Doore og sa: Du har avvist meg før. Han svarte at det hadde han, og de kysset hverandre. Hun sa at det 'føltes godt'. Like før de gikk til vannet før å døpe, forsvant Miss Baker inn på soverommet med en mann de kalte Eldste White. Jeg så at han hjalp henne ned i sengen. Lyset ble slukket og døren lukket. Jeg så ingen av dem etterpå. Ved en anledning mens jeg var i et annet rom og snakket med min kusine, kom Dammon inn i rommet og avbrøt samtalen. Han kalte sin søster og meg for selve djevelen. Kristi bilde lå på gulvet i den tiden de var nede ved vannet for å døpe, og hun lå fortsatt på gulvet da jeg forlot stedet, som var mellom klokken tolv og ett om natten.
Wm.C. Crosby, forhørt på nytt: Jeg så ingen kyssing selv, men hørte om det. Jeg var ikke der så lenge, men kom dit ved syvtiden og gikk ved nitiden. Etter at visjonær-kvinnen ropte dem opp, fortalte hun dem at de tvilte. Det virket som målet hennes var å overbevise dem om at de ikke måtte tvile. Dammon kalte kirkesamfunnene horebukker, løgnere, tyver, kjeltringer, ulver i fåreklær, mordere etc. Han sa: Les 'The Star'. Det var den mest støyende forsamling jeg noen sinne hadde vært i. Det fantes ikke orden eller noen ting. Det var ikke den minste likhet med møter jeg hadde vært på før. Det virket som Dammon hadde den fulle ledelse. Jeg vil ikke si at Dammon ropte høyest. Det var nok andre der som hadde sterkere lunger enn ham.
Diakon James Rowe, under ed: Jeg var hjemme hos Ayers en kort tid under det forrige lørdags-møtet. Dammon kritiserte oss for å ha kommet til møtet hans. Han omtalte de andre kirkesamfunnene på samme måte som herr Crosby nettopp fortalte -- at kirkemedlemmene var de verste mennesker i hele verden. Jeg har en gang vært ung, og nå er jeg en gammel mann, og av alle de steder jeg noen sinne har vært, har jeg aldri opplevd maken til forvirring, ikke engang i et fyllekalas. Dammon reiste seg opp på gulvet og sa: Jeg akter å stå her, og mens jeg står her, kan de ikke skade dere -- verken mennesker eller djevler kan skade dere.
Joseph Moulton, under ed: Da jeg gikk for å arrestere tiltalte, lukket de døren for meg. Da jeg ikke kunne komme inn på annen måte, brøt jeg opp døren. Jeg gikk fram til tiltalte, tok ham ved hånden og fortalte ærendet mitt. En hel del kvinner løp bort til ham. Han klynget seg til dem, og de til ham. Motstanden var så stor at jeg ikke fikk ham ut, selv ikke ved hjelp av tre assistenter. Jeg holdt meg i huset og tilkalte mer hjelp. Etter at den kom, gjorde vi et forsøk til, men med samme resultat. Jeg måtte tilkalle ytterligere forsterkninger. Til slutt overmannet vi dem og fikk ham ut døren og i arrest. Vi ble hindret av både menn og kvinner. Jeg kan ikke beskrive stedet -- det var et eneste sammenhengende hyl.
James Ayer, Jr., bekreftet: Jeg la merke til kvinnen med en pute under hodet. Hennes navn er Miss Ellen Harmon, fra Portland. Jeg hørte ikke noe om at hun ble kalt Kristi bilde. Jeg så Miss Baker ligge på gulvet. Jeg så henne falle. Jeg så også Miss Baker og Str. Osborn gå inn i soveværelset. Str. Osborn hjalp henne ned på sengen.
Job Moody, bekreftet: Jeg var på møtet lørdag kveld. . . .Str. Harmon lå på gulvet i trance, og Herren åpenbarte livet til de andre, og hun videre til dem.
Jacob Mason, bekreftet: Etter at Str. Baker var gått inn i soveværelset så jeg Eldste White i nærheten av Str. Harmon, som var i trance. Enkelte ganger holdt han hodet hennes.
Under kryssforhør: Jeg vet ikke hvem som gikk inn i soveværelset sammen med Str. Baker. Han var fremmed for meg. Jeg så kyssing utenfor, men ikke i huset. En del av tiden satt vi på gulvet, både menn og kvinner, i promiskuøse stillinger.
Joel Doore, bekreftet: Jeg bor i Atkinson. Dammon sa det var onde mennesker i de andre kirkesamfunnene. Jeg oppfattet ikke at han sa alle. Han preker høyere enn de fleste mennesker, men ikke mer støyende enn andre forkynnere av hans tro. Visjonær-kvinnen lå på gulvet og stirret oppover da hun kom ut av trancen. Hun pekte på en eller annen og fortalte om livet deres. Hun sa dette var fra Gud. Hun gjenga en rekke syner den kvelden. Br. Gallisons datter ønsket å se sin mor før hun ble døpt, men samtykket til slutt i å la seg døpe uten å se henne. Str. Baker kom seg opp fra gulvet og gikk bort til Lambert for å snakke med ham. Jeg så ikke mer til henne før jeg hørte støy fra soverommet. De gikk inn der og fikk henne ut, som de andre vitnene allerede har fortalt.
Under kryssforhør: Idet hun kysset meg, sa hun at det var lys forut. Vi tror at synene hennes [til Dorinda Baker] er ekte, og vi tror at synene til Miss Harmon er ekte.
George S. Woodbury, under ed: Søster Harmon sa til min kone og pikene at hvis de ikke gjorde som hun sa, ville de fare til helvete. Min kone og Dammon krøp over gulvet på sine hender og knær. En forsvant inn på soverommet. Hørte Dammon si at gaven til å helbrede syke var i menigheten.
J.W.E Harvey, tilkalt: Jeg har vært til stede ved møtene flere ganger. Jeg har sett tiltalte på gulvet med en kvinne mellom bena. Jeg har sett ham i grupper der de omfavnet og kysset hverandre. En gang dro jeg dit i et ærend. Dammon brølte ut: Gode, Allmektige Gud, driv djevelen bort! Engang så jeg Eldste Hall som hadde tatt av seg støvlene. Kvinnene krøp deretter bort og kysset føttene hans. En pike gjorde et smask, men kom ikke nær føttene hans med leppene. Hall sa: 'Den som skammer seg over meg for menneskene, ham vil jeg skamme meg over for Gud og hans hellige engler'. Deretter kysset hun føttene hans flere ganger. (Piscataquis Farmer, 7. mars 1845, nr. 31.)
Det var under disse omstendighetene, og under slike omgivelser, at Ellen G. Harmon fikk sine første syner. Det gjenstår å spørre om hvilke av Bibelens profeter og profetinner som fikk syner fra Gud i slike omgivelser og på en slik måte.
Vi skal merke oss følgende:
1. De fleste vitnene var menn av integritet, gudfryktige menn som befant seg i rettssalen under ed, og som ikke ville begå mened.
2. Vitnene var stort sett enige på de fleste punkter. Uenigheten besto i uvesentlige punkter, f. eks. hvem som gikk inn i soveværelset med hvem, og om Ellen Harmon ble kalt Kristi Bilde.
3. Vitneavhøret foregikk bare to dager etter lørdagsmøtet, mens hukommelsen til vitnene var frisk.
Ellen Whites egen beretning
I boken Spiritual
Gifts, bd. 2, s. 40-42, forteller Ellen White om arrestasjonen av
Israel Dammon. Sammenlign denne versjonen med vitneavhørene ovenfor.
Det er samme begivenhet som skildres:
Fra Exeter dro vi videre til Atkinson. En kveld [15. februar] ble det vist meg noe jeg ikke forstår. Hensikten var å prøve vår tro. Mens jeg talte den neste dagen, som var ukens første dag, kikket to menn inn gjennom vinduet. Vi ble klar over hvem de var ute etter. De kom inn og styrtet forbi meg bort til Eldste Dammon. Herrens Ånd hvilte over ham, og han mistet all styrke og falt hjelpeløs til gulvet. Betjenten ropte ut: 'I staten Maines navn, arrester denne mannen!' To menn grep ham i armene, og to andre i bena, og de prøvde å dra ham ut av rommet. Men de klarte bare å dra ham noen få centimeter før de måtte flykte ut av huset. Guds kraft var i rommet, og Guds tjenere med ansikter som skinte av Guds herlighet gjorde ingen motstand. Forsøkene på å gripe Eldste D. ble ofte gjentatt, men med samme virkning. Mennene kunne ikke holde ut Guds kraft, og det var en befrielse for dem å løpe ut av huset. Det var til slutt tolv menn, og likevel ble Eldste D. holdt fast av Guds kraft i ca. førti minutter. All styrken til disse mennene kunne ikke bevege ham fra gulvet der han lå hjelpeløs. I samme øyeblikk følte vi at Eldste D. måtte gå; at Gud hadde tilkjennegitt sin kraft til sin ære, og at Herrens navn ville bli mer æret ved å la ham bli fjernet fra oss. Og mennene løftet ham opp, lett som et barn, og bar ham ut (Uthevelser tilføyd).
Dette er en av Ellen Whites roserøde beretninger om adventistenes pionertid. Vi skal imidlertid merke oss at hennes egen beretning om tildragelsen er i sterk strid med hva sheriff Joseph Moulton fortalte under ed:
Joseph Moulton, under ed: Da jeg gikk for å arrestere tiltalte, lukket de døren for meg. Da jeg ikke kunne komme inn på annen måte, brøt jeg opp døren. Jeg gikk fram til tiltalte, tok ham ved hånden og fortalte ærendet mitt. En hel del kvinner løp bort til ham. Han klynget seg til dem, og de til ham. Motstanden var så stor at jeg ikke fikk ham ut, selv ikke ved hjelp av tre assistenter. Jeg holdt meg i huset og tilkalte mer hjelp. Etter at den kom, gjorde vi et forsøk til, men med samme resultat. Jeg måtte tilkalle ytterligere forsterkninger. Til slutt overmannet vi dem og fikk ham ut døren og i arrest. Vi ble hindret av både menn og kvinner. Jeg kan ikke beskrive stedet -- det var et eneste sammenhengende hyl.
Vi skal merke oss at ingen av de andre vitnene i rettssaken motsa sheriff Joseph Moultons korte forklaring. Han sier at han og hans menn ble hindret av både menn og kvinner i huset, og at et antall kvinner klynget seg til Israel Dammon.
Ellen White gjør det helt klart at Guds kraft hvilte over Israel Dammon, og at Guds kraft var til stede i dette huset, der det var et eneste sammenhengende hyl. Ansiktene til Guds tjenere skinte av Guds herlighet, sier hun.
Vi skal også merke oss at Israel Dammon litt senere forkastet Ellen Whites syner.
Ellen White sier også at en kveld [15. februar] ble det vist meg noe jeg ikke forstår. Vi noterer oss at denne selvsamme kvelden lå Ellen Harmon på gulvet som entusiastisk deltaker i dette lurvelevenet og gjenga syner.
I slutten av boken Spiritual Gifts, bd. 2, finner man femten lister over personer som attesterer for riktigheten av EGWs beretninger i boken. Fem av listene har å gjøre med Israel Dammon-tildragelsen. Det står oppført 61 navn, men siden det er mange gjentakelser, skrumper listene ned til 38 navn. Det er blitt gjort undersøkelser ved å gå inn i folkeregistrene for staten Maine i året 1850, og 28 av de 38 navnene er blitt identifisert. To av dem var døde da listene i Spiritual Gifts ble kompilert. Det er påfallende at åtte av disse personene ble sterkt fordømt for fanatisme av Ellen White i 1860, samme år som navnene kom på trykk i boken!
I sin bok History of the Second Advent Message and Mission, Doctrine and People (1874) forteller Isaac Wellcome at de aller fleste av dem som hadde undertegnet listene i boken Spiritual Gifts, var like dypt involvert i fanatisme som James og Ellen White selv, enkelte var faktisk ledere av fanatisme (s. 408).
En av listene i Spiritual Gifts innbefatter fem navn:
Vi erklærer med glede om riktigheten av de uttalelser som har med Eldste Israel Dammon å gjøre, på sidene 40,41 [i boken Spiritual Gifts]. Så langt vi kan huske, tror vi omstendighetene rundt hans arrestasjon og rettssak er riktig framstilt.
H.A. Hannaford, Wm. T. Hannaford, D.S. Hannaford, James Ayer, Sen., Fru R.W. Wood.
Det skal bemerkes at ingen av de fem personer som er nevnt her, var til stede ved rettssaken mot Israel Dammon. Tre av navnene er også fra samme familie. Når det gjelder fru R.W. Wood, benektet hun selv på det sterkeste å ha satt sitt navn på noen liste:
I et privat brev, datert 16. mai 1888, nektet fru Wood på det sterkeste å ha satt sitt navn på denne uttalelsen, og hun var ikke klar over at hennes navn figurerte der før mange år senere. Hun benekter også riktigheten av fru Whites uttalelser om [Dammon] saken. Hun var selv til stede ved møtene og husker tildragelsen svært godt, og hennes forklaring stemmer ikke med den fru White kommer med. Hvis de vil svindle fru Woods navn inn i et dokument, kan de godt ha svindlet andre navn inn der, derfor har vi all mulig grunn til å tvile på deres erklæringer (Early History of the Seventh-day Adventist Church, ufullendt manuskript av E.S. Ballenger, s. 117).
Under denne rettsaken kom det fram at Israel Dammon, James White og en Mr. Hall var lederne for denne fanatiske gruppen Ellen Harmon og andre visjonære unge kvinner blandet seg med.
Hellig latter
I et brev fra august 1850, forteller Ellen White om et tilfelle av hellig latter, uten å sette den i forbindelse med fanatisme. James White var plutselig blitt syk, og Ellen og flere andre søstre var til stede ved sykeleiet, der de ba om helbredelse:
Søster Harris og Clarissa ble fullstendig frigjort, og de ba til Gud med høy røst. Ånden fikk Clarissa til å le høyt. James ble fullstendig helbredet (sitert i Adventist Currents, Vol. 3, nr. 1, 1988. Uthevelser tilføyd).
Det er påfallende at EGW fjernet setningen om at Ånden fikk Clarissa til å le høyt, da hun senere offentliggjorde denne beretningen.
Vi har sett at den såkalte Toronto-bevegelse, eller Latter-bevegelsen som griper så om seg i disse dager, kjennetegnes av nøyaktig de samme fysiske manifestasjoner som 1840-årenes fanatisme Ellen White var innblandet i: De krøp rundt på gulvet og utstøtte lyder, og de ble grepet av hellig latter. Det gjenstår å spørre hvilken ånd som står bak Toronto-bevegelsen. Det er den samme ånd som manifesterte seg under 1840-årenes fanatisme. Manifestasjonene var de samme.
Under saken mot Israel Dammon bevitnet Joel Doore at han hadde sett både menn og kvinner krype over gulvet på hender og knær. G.S Woodbury bevitnet at både hans kone og Israel Dammon (som Guds kraft hvilte så sterkt over, iflg. EGW) krøp over gulvet på hender og knær. Det var under dette rabaldermøtet at Ellen Harmon lå på gulvet og gjenga syner. Det var her Guds kraft var mektig til stede, ifølge profetinnen. Vi kan ikke huske å ha lest om lignende tildragelser i apostelmenigheten, i hvert fall ikke der Guds kraft var til stede.
En lignende tildragelse fant sted i hjemmet til kaptein John Megquier i Poland, Maine. Dette kunne man lese om i Norway Advertiser:
De sitter sjelden i annen stilling enn på bare gulvet. . . .Under møtet krøp en kvinne rundt på gulvet på hender og knær som et lite barn. En mann, i samme stilling, fulgte etter henne og stanget henne av til med hodet. En annen mann kastet seg i full lengde på ryggen i sengen, og tre kvinner krøp over ham.
Det er hevet over all tvil at både James White og Ellen Harmon var entusiastiske deltakere under slike fanatiske møter som har sin motpart i den moderne Toronto-bevegelse. James White var faktisk en av lederne.
I sine brev fra 1850-årene forteller Ellen White om flere møter der hun var til stede, hvor det forekom sterke, fysiske manifestasjoner og høy roping. James White forteller i et brev fra 1851 om et mektig syn, og at Ellen, da hun kom ut av synet, ropte så høyt at hun fikk et nytt syn.
I 1847 beskriver EGW hvordan hun falt fra stolen og rett ned på gulvet idet hun fikk et syn, og at Str. Durben kort tid etter ble slått i gulvet av Guds kraft (brev til Joseph Bates, sitert i Adventist Currents, vol. 3, nr. 1, 1988).
Otis Nichols beskriver hvordan EGW senere i 1845 tilbrakte fire timer i syner, lent mot veggen i et hjørne av rommet, og at hun gjenga synene med skingrende røst. Ellen White siterte senere Otis Nichols, men rettet ordene skingrende røst til klar røst (samme). Etter beskrivelsene fra disse møtene er vi tilbøyelige til å tro at skingrende røst er er en mer passende beskrivelse.
Selvmotsigelser
I 1900 uttaler Ellen White følgende om de fanatiske bevegelser i 1840-50 årene hun selv var dypt involvert i:
Jeg bærer mitt vitnesbyrd, og erklærer at de fanatiske bevegelser, denne larm og støy, var inspirert av Satan, som utfører mirakler for å bedra endog de utvalgte (sitert i Adventist Currents, vol. 3, nr. 1, 1988. Uthevelser tilføyd).
I Spiritual Gifts fortalte imidlertid Ellen White i klartekst at --
Eldste Dammon. Herrens Ånd hvilte over ham. . . . Guds kraft var i rommet, og Guds tjenere med ansikter som skinte av Guds kraft. . . .Mennene kunne ikke holde ut Guds kraft. . . . likevel ble Eldste D. holdt fast av Guds kraft. . . .Gud hadde tilkjennegitt sin kraft til sin ære.
I 1845 var det Guds mektige kraft; i 1900 var de samme tildragelsene av Satan. Vi er tilbøyelig til å være enig i sistnevnte. Men dette setter både henne selv og hennes tidligere uttalelser i et mer enn tvilsomt lys. En slik forvirring om hva som er Guds kraft er mer enn betenkelig. Det er derfor ikke merkelig at Ellen Whites tidligste bøker fra pionertiden ikke er alminnelig tilgjengelig for adventister. Det samme gjelder mormonerne. Heller ikke de har alminnelig tilgang til visse av Joseph Smiths og Brigham Youngs tidlige verker.
Lucinda Burdick
Lucinda Burdick (tidl. Howell), kjente Ellen White svært godt. Hun hadde ved flere anledninger holdt EGWs hode i fanget mens hun hadde syner. I 1874 kom Lucinda Burdick med et langt vitnesbyrd i The World Crisis. Her sier hun bl.a.:
Jeg ble kjent med James White og Ellen Harmon (nå fru White) i begynnelsen av 1845. Da jeg først ble kjent med dem, var de innblandet i vill fanatisme. De pleide å sitte på gulvet i stedet for på stoler, og de krøp rundt på gulvet som små barn. Slike sprø ting ble regnet som tegn på ydmykhet. De var ikke gift, men reiste sammen (Uthevelser tilføyd).
Vi merker oss at fortellingen til Lucinda Burdick, som ikke var vitne i rettssaken mot Israel Dammon, men som ble kjent med James White og Ellen Harmon på den tiden, er helt i tråd med de andre vitnene.
Syner på bestilling?
I sitt vitnesbyrd i The World Crisis i 1874, forteller Lucinda Burdick at EGW kunne framkalle syner når det passet henne:
Både jeg og andre som så henne under synene hadde mistanke om at hun kunne framkalle syner når det passet henne (hun innrømmet det), men at James White kunne kontrollere disse synene og bringe henne ut av dem når det behaget ham (Uthevelser tilføyd).
Her følger dette vitnesbyrdet i sin helhet:
Jeg ble kjent med James White og Ellen Harmon (nå fru White) i begynnelsen av 1845. Da jeg først ble kjent med dem, var de innblandet i vill fanatisme. De pleide å sitte på gulvet i stedet for på stoler, og de krøp rundt på gulvet som små barn. Slike sprø ting ble regnet som tegn på ydmykhet. De var ikke gift, men reiste sammen. Ellen hadde såkalte syner; hun sa at Gud hadde vist henne i syner at Jesus Kristus hadde reist seg den tiende dagen i den syvende måned 1844 og lukket nådens dør; at han for alltid hadde forlatt nådens trone, at hele verden var dømt og forlatt, og at syndere aldri mer kunne bli frelst. Snart fortalte hun at hun hadde sett at lørdagen måtte holdes som hviledag. Synene hennes var noe ganske nytt, og det lot til å være motstand mot dem i de forskjellige menigheter de dro til. De skapte en god del diskusjon og spenning, og alle lot til å være villige til å undersøke. Men etter en stund begynte synene hennes å bli selvmotsigende. Både jeg og andre som så henne under synene hadde mistanke om at hun kunne framkalle syner når det passet henne (hun innrømmet det), men at James White kunne kontrollere disse synene og bringe henne ut av dem når det behaget ham.
Det var også mye som slo feil. Hun sa at Gud hadde vist henne ting som ikke skjedde. En gang sa hun at Herren ville komme i juni 185. [Her er det siste sifferet falt bort i originalen, mest sannsynlig 1851, mens de trodde på den lukkede dør. ÅK.] Denne profetien ble svært omdiskutert i alle menighetene og i et lite lukket dør-tidsskrift i Portland, Maine. I løpet av sommeren, etter at juni var forbi, hørte jeg en venn spørre henne hvordan hun ville forklare synet. Hun svarte at 'de fortalte henne synet i Kanaans språk, og at hun ikke forsto språket, og at det var neste september at Herren ville komme, og at det dreide seg om den andre gras-høsten i stedet for den første i juni.'
Men september gikk forbi, og mange andre siden da, og vi har ennå ikke sett Herren. Det ble etter hvert klart for mange tenkende mennesker at det var mange ting som måtte ha blitt 'fortalt henne i Kanaans språk', eller et annet språk hun ikke forsto, da det var mange ting som slo feil. Jeg kunne nevne en rekke av disse jeg selv kjenner til.
En gang, da de var på vei til den østlige del av Maine, så hun i syn at de ville få store problemer med de ugudelige, bli kastet i fengsel, etc. Dette fortalte de i de menigheter de var innom på veien. Da de kom tilbake, sa de at de hadde hatt en herlig tid. Venner spurte dem om de hadde hatt noen problemer med de ugudelige, eller vært i fengsel. De svarte: 'Ikke i det hele tatt'. Folk rundt om i menighetene begynte å få øynene åpne og gikk bestemt mot synene hennes. Straks de gjorde det, pleide hun å se dem 'med [blod]flekker på klærne', som hun brukte å si. Jeg kjente personlig flere predikanter hun hadde sett i Guds rike, der de utbrøt: 'Å, slike skinnende kroner, fulle av stjerner!' Men så snart de gikk imot synene hennes, så hun dem 'fordømt, evig fortapt, uten håp'.
At de reiste sammen på denne måten før de var gift, brakte en stor skandale over saken. Folk mente i sin alminnelighet at slik fortrolighet ikke burde forekomme mellom ugifte personer, og de ba ham [James White] la Ellen være hjemme og selv gå og forkynne evangeliet. Han møtte dem med skjellsord og sa at han aldri ville bøye seg for noe menneske. Menighetene over hele Maine (som er Ellens hjemstat), mistet troen på dem. Det var likevel noen få spredte familier eller enkeltpersoner de lot til å holde under en slags hypnotisk innflytelse, og som sto sammen med dem og forsvarte dem. Etter en tid giftet de seg og dro vestover for å virke der de ikke var så godt kjent. Kanskje de også hadde lært å gå litt forsiktigere fram, og få syner som var litt mer konsekvente. Hvis de synene hun nå har er fra Gud, var også de første synene fra Gud. Og hvis de første synene var fra Gud, ble nådens dør lukket i 1844, og ve de stakkars syndere på denne siden av årstallet. Vi vet at Gud ikke lyver, og jeg vet at enkelte av synene løy. Gud motsier ikke seg selv, og synene hennes har vært selvmotsigende. Jeg er blitt fortalt at enkelte benekter på det sterkeste at hun hadde syner som gikk ut på at nådedøren ble lukket, men det er tusener av vitner som vet at en svartere løgn er aldri blitt laget, og jeg hører til dem (Uthevelser tilføyd).
Ellen White benektet 3 på det sterkeste dette vitnesbyrdet til Lucinda Burdick. Det ble påstand mot påstand. Lucinda Burdicks vitnesbyrd var offentlig, men EGW bare benektet det rent privat. Derfor går troverdigheten i favør av Lucinda Burdick fordi EGW aldri var villig til å komme med en offentlig avkreftelse av et offentlig vitnesbyrd. Dette er forståelig, da den lukkede dør var en svært pinlig affære i EGWs tidlige virksomhet. Hun ønsket ikke mer publisitet om denne saken, da den kunne skade hennes renommé som Herrens profet.
Vi kommer tilbake til den lukkede dør litt senere.
Andre visjonærer
Ellen White var ikke den eneste på den tiden som hadde syner. Ann Lee, som grunnla The Shakers, hevdet å ha mottatt syner fra Gud. I likhet med EGW, kalte hun disse for Vitnesbyrd. Etter Ann Lees død i 1784 fortsatte hennes etterfølgere å hylle henne som den kvinnelige Messias. Jesu første komme var i form av en mann, og Jesu annet komme måtte derfor være i form av en kvinne for å opprettholde balanse, ble det hevdet. I annen halvdel av 1830-årene, under den gryende Millerbevegelse, begynte det å spre seg en epidemi av syner blant unge piker i Shaker-samfunnet:
Plutselig begynte noen av dem å riste og virvle. Om kvelden, etter at de var gått til ro, ble tilsynelatende sansene til tre av barna trukket tilbake fra omgivelsene, og ble oppslukt som i trance. De begynte å synge, snakke om engler, og beskrive en reise de foretok til himmelske steder under åndelig ledsagelse. Neste dag var oppførselen normal, men erfaringen ble gjentatt flere ganger, og når de eldre klassene, og til slutt voksne medlemmer av familien ble påvirket, ble det klart at gavene Ann Maria Goff og hennes Shaker-søstre hadde, ikke var et isolert fenomen. . . .
En atmosfære av intens forventning ble skapt gjennom hele samfunnet. I løpet av noen få måneder følte man opprømthetens strøm i Canterbury, Enfield (N.H.), Hancock, og så langt vest som Den nordlige union. I de fleste tilfeller først av grupper av Shaker-piker i begynnelsen av tenårene. . . .
Ofte ble de slått i gulvet, der de lå som døde, eller kjempet i kvaler, til noen løftet dem opp. Da begynte de å snakke med stor klarhet og fatning (E.D. Andrews: The People Called Shakers (1963-utgave), s. 152-153. Uthevelser tilføyd).
Dette var i 1837-38, få år før Millerbevegelsen begynte. Sammenlign dette med EGWs erfaringer under hennes første syner, der hun falt i gulvet, snakket om engler og foretok reiser under engleledsagelse til himmelske steder:
Idet Str. White snakket slik, kom hun til et punkt der bemerkningene ble ytterst alvorlige, og plutselig og uventet for alle som var til stede, ble hun rykket bort i et syn og falt i gulvet (A.L. White: Ellen White, bd. 2, s. 236. Uthevelser tilføyd).
. . .et lys kom plutselig over meg. Noe som lignet en ildkule traff meg like over hjertet. Jeg mistet kreftene, og falt i gulvet. Det virket som jeg var i englers nærvær (Life Sketches, s. 71. Uthevelser tilføyd).
Str. Durben reiste seg for å tale. Jeg var svært lei meg. Til slutt var jeg i sterk sjelekval, og mens hun talte, falt jeg fra stolen og ned på gulvet. Det var da jeg hadde et syn der jeg så Jesus reiste seg fra nådens trone og gikk til Det Aller-helligste som brudgom for å motta kongeriket (Ellen White til Joseph Bates, 13. juli 1847. Brev 3, 1847. Uthevelser tilføyd).
Så var det Foy som hadde syner. Han hadde fire syner. Han var i en stor forsamling. Han falt rett i gulvet. . .han falt i gulvet. Jeg vet ikke hvor lenge han lå der -- ca. tre kvart time, og han hadde alle disse synene før jeg hadde dem (Manuscript Releases, bd. 17, s. 95).
Eldste Dammon. Herrens Ånd hvilte over ham, og han mistet all styrke og falt hjelpeløs i gulvet (Spiritual Gifts, bd. 2, s. 40. Uthevelser tilføyd).
Jeg så en engel fly raskt bort til meg. Han bar meg raskt fra jorden til Den hellige Stad (Early Writings, s. 32. Uthevelser tilføyd).
Herren har vist meg andre verdener. Det ble gitt meg vinger, og en engel ledsaget meg fra Staden til til et sted som var lyst og herlig (Early Writings, s. 39. Uthevelser tilføyd).
Plutselig ble røsten hennes klar og velklingende, og vi hørte det klingende ropet: 'Ære være Gud!' Vi så alle opp, og forsto at hun var i et syn (Rene Noorbergen: Prophet of Destiny, s. 41. Uthevelser tilføyd).
Vi ser at Ellen Whites erfaringer under sine tidlige syner ofte sammenfaller med erfaringene til Shaker-pikene. Begge ble slått i gulvet og begynte å snakke med klar, velklingende stemme, og begge beskrev reiser til himmelen under englers ledsagelse.
Også innenfor Shaker-bevegelsen (se nedenfor) falt unge piker i gulvet når de fikk syner. Dette forekommer også under dagens Maria-apparisjoner. Unge piker kan falle i gulvet og bli hensatt i ekstase.
Joanna Southcott
Joanna Southcott hadde i likhet med Ellen White ingen utdannelse. i 1792 proklamerte hun seg selv som profetinne og utga over 60 traktater med sine syner og åpenbaringer. Hun holdt sabbaten, og i likhet med EGW hadde hun trancer og forkynte Jesu snare annet komme. Som tilfellet var med Ellen White, gjorde også Joanna Southcott en innbringende forretning med sine syner i bokform.
Hun proklamerte seg som profet i 1792 og utga over seksti traktater med syner og åpenbaringer
Joseph Smith
Mormonprofeten Joseph Smith begynte å få syner og åpenbaringer i 1820-23. Rundt 1830 ble Mormonbevegelsen organisert. Joseph Smith ble skutt i fengselet i august 1844.
Som tidligere nevnt, begynner kildemateriale å komme for dagen som tyder på at Ellen White har lånt stoff til minst femti av sine tidlige syner fra Joseph Smith. Det er helt på det rene at mange av Smiths bøker har bemerkelsesverdige likhetstrekk med adventistprofetinnens skrifter, men Smith skrev sine bøker lenge før EGW hadde sitt første syn. Ifølge Joseph Smith er mormonerne de hellige, og de andre kirkesamfunnene hedninger. Ifølge Ellen White er adventistene de hellige og de andre kirkesamfunnene Babylon.
Syner var på moten i 1840-årene, spesielt blant forkynnerne av den lukkede dør. En neger og lukket dør-forkynner ved navn Houston hevdet at Gud til tider talte til ham i syner. I den siste tiden av Millerbevegelsen var det så mye fanatisme at Joshua V. Himes, en av hovedlederne i Millerbevegelsen, uttalte at det var syv fot dyp mesmerisme. I Ellen Whites hjemby Portland, Maine, var det enda verre, slik Himes beskriver det: Et kontinuerlig, visjonært nonsens. I mars 1845 informerte Himes William Miller om at en Str. Clemons i EGWs hjemby Portland, Maine var blitt svært visjonær og var til anstøt for nesten alle de gode vennene der. Bare et par uker etter fortalte han at en annen ung kvinne i Portland hadde fått et syn som gikk ut på at Miss Clemons var av djevelen. Himes konkluderte med at tingene er svært ille i Portland (Ronald Numbers: Prophetess of Health, s. 16-18).
Hennes [EGWs] hjemby Portland, Maine, var blitt beryktet for den 'kontinuerlige utgytelse av visjonært nonsens', og ingen ting viste seg å være mer spontant og grenseløst enn karisma. I store samlinger, eller i små sammenkomster i hus og låver ble 'Profetiens ånd' utgytt av seg selv i rikelige mengder. . . .Overalt hørte man ropene fra de som var 'slått i Ånden', og overalt så man 'besvimerne' (Ronald L. Numbers og Jonathan Butler (red): The Disappointed, s. 202-203).
Det er ingen tvil om at Ellen White hevdet, og det er heller ingen tvil om at hun trodde fullt og fast at hun mottok syner og budskaper direkte fra Gud. Idag kan man undre seg over at hun ble så lett akseptert som profetinne. Men på den tiden var profeter og profetinner ganske vanlige fenomen både i England og Amerika. Joseph Smith ble akseptert som profet, og mormonmisjonærer hevdet at deres menighet hadde 'Profetiens ånd'. . . .Billington har påpekt at mellom 1830 og 1850 var 'kvinneforkynnere populære. Syner og trancer ble lett akseptert' (M. Couperus: The Significance of Ellen Whites Head Injury. Adventist Currents, juni 1985. Uthevelser tilføyd).
Jemima Wilkinson, som i 1790 grunnla Jerusalem-samfunnet i det vestlige New York, var kjent for sine syner og religiøse drømmer.
Mary Baker Eddy (1821-1910), som grunnla Christian Science, var en annen visjonær kvinne i forrige århundre. I likhet med Ellen White var også Mary Baker Eddy interessert i helse, og hennes mest berømte bok, Science and Health, er oversatt til 16 språk og solgt i mer enn ti millioner eksemplarer. Disiplene til Mary Baker Eddy tror at hennes skrifter er inspirerte og ufeilbarlige. Andrestyrmannen på Titanic, Charles Lightoller, hevdet at det var hans tro på Christian Science som reddet ham fra forliset i 1912.
William E. Foy
Som tenåring hadde Ellen White møtt to milleritter hun begge regnet som profeter. Mulatten William E. Foy hevdet å ha hatt to syner fra Gud i 1842, som han senere utga i en liten bok, The Christian Experience of William E. Foy (1845). Hazen Foss, som var svoger til Ellen Whites søster Mary, hevdet også å ha hatt syner.
I 1844 hørte EGW William Foy tale. En gang etter skuffelsen den 22. oktober ble det holdt et møte øst for Portland, Maine, der Ellen White fortalte om sitt første syn (som hun fikk i desember samme år). Hun var ikke klar over at William E. Foy var til stede i forsamlingen før han spratt opp og erklærte at det var nøyaktig det han hadde sett i sine egne syner.
Ellen White hadde hørt William E. Foy fortelle om synene sine før hun selv fikk lignende syner:
En annen gang var det Foy som hadde syner. Han hadde fire syner. Han var i en stor forsamling, svært stor. Han falt rett i gulvet. Jeg vet ikke hva de gjorde der inne, om de lyttet til prekenen eller ikke. Men uansett så falt han på gulvet. Jeg vet ikke hvor lenge han lå der -- ca. tre kvart time tror jeg -- og han hadde alle disse synene før jeg hadde dem. De ble skrevet ut, og det er merkelig at jeg ikke kan finne dem i noen av bøkene mine. Men vi har jo flyttet så mange ganger. Han hadde fire (Manuscript Release 17, 1906, s. 95-96. Utgitt av The White Estate i 1987. Uthevelser tilføyd).
I boken The Unknown Prophet av Delbert W. Baker finner man utdrag av William E. Foys syner. Her er et eksempel:
Bak engelen så jeg utallige millioner av skinnende vogner. Hver vogn hadde fire vinger som flammende ild, og en engel fulgte etter vognen. Vingene på vognen, og vingene på engelen ropte som med én stemme: 'Hellig!'
Ellen White: Og mens vognen rullet oppover, ropte hjulene: 'Hellig!' og vingene, mens de beveget seg, ropte 'Hellig!' og følget av hellige engler rundt skyen ropte 'Hellig, hellig, hellig! Herren Gud Den Allmektige!' (Early Writings, s. 35.)
Her er enda en sammenligning:
Ellen White: De som spiser av frukten i dette landet går aldri mer tilbake til jorden (EGW i The Day Star, 24. januar 1846, s. 31-32).
William E. Foy: De som spiser av frukten i dette landet vender aldri mer tilbake til jorden (The Christian Experience of William E. Foy, s. 14. Sitert i M. Couperus: The Significance of Ellen White's Head Injury).
Ellen White sier at William E. Foy hadde disse synene før hun selv fikk dem, og at hun kjente til synene hans, så det er mye som tyder på at hun i tillegg til å låne stoff fra mormonprofeten Joseph Smith, også lånte stoff fra William Foy til sine tidligste syner.
Men hvorfor hevder adventister at William E. Foy sa nei til Gud, og at oppgaven ble gitt til Hazen Foss, som også sa nei, og at oppgaven derfor ble overlatt det svakeste kar? Faktum er at William E. Foy ikke sa nei. Han reiste rundt og fortalte om synene sine, og utga dem i traktats form i 1845. At han sa nei til Gud er ikke annet enn en adventistmyte.
Tiden for sabbatens begynnelse
Syvendedags-adventistene fikk læren om den syvende dags sabbat fra Joseph Bates, som i 1846 hadde utgitt traktaten The Seventh-Day Sabbath a Perpetual Sign. Joseph Bates lærte også at sabbaten skulle holdes fra seks til seks. Både Ellen White og de andre adventister på den tiden adopterte stort sett denne teorien. Først noen år senere godtok både hun og resten av menigheten solnedgangs-tidspunktet, støttet av åpenbaring. Det var med andre ord en utvikling, eller progressivt lys om dette spørsmålet.
Dette virker merkelig, når man tar i betraktning at syvendedags-baptistene på den tiden både hadde den syvende dags sabbat og solnedgangstidspunktet hamret fast lenge før det fantes syvendedags-adventister. Den første syvendedags-baptist-menighet ble organisert i Amerika i 1671.
Revidert bilde
Det kan være at enkelte føler vemmelse over det de har lest her, og enkelte ultrakonservative adventister vil kanskje betrakte avsnittet om Israel Dammon som den rene blasfemi. Det er heldigvis ikke jeg som står for dette stoffet. Det er veldokumentert historie, som står i sterk strid med Ellen Whites egen beretning. Jeg formidler opplysningene, og er ikke ansvarlig for hvordan enkelte vil reagere når de får vite sannheten, og sannheten kan være tung -- svært tung -- å fordøye for den som i lang tid har levd under en myte.
Etter skuffelsen i 1844 endte Millerbevegelsen i vill fanatisme for en rekke personer, og Ellen White (Harmon på den tiden) og James White var blant dem. Det var her grunnlaget ble lagt for hennes virksomhet og hennes syner og åpenbaringer. James White gjorde en god jobb med å reise rundt og markedsføre den unge Ellen G. Harmon.
Hennes [EGWs] hjemby Portland, Maine, var blitt beryktet for den 'kontinuerlige utgytelse av visjonært nonsens'. . . .I store samlinger, eller i små sammenkomster i hus og låver ble 'Profetiens ånd' utgytt av seg selv i rikelige mengder. . . .Overalt hørte man ropene fra de som var 'slått i Ånden', og overalt så man 'besvimerne'. Ellen hadde ganske sikkert bleknet bort i denne gryende, karismatiske bakgrunnen og forsvunnet fullstendig hvis ikke James White hadde giftet seg med henne i august 1846 og ikke bare gjort tjeneste som mann og beskytter, men også som promotør og utgiver (Ronald L. Numbers og Jonathan Butler (red): The Disappointed, s. 202-203).
Dette føler vi oss rimelig sikre på. Det var mange visjonære unge kvinner i staten Maine på den tiden, også i Ellen Whites egen krets, men alle disse er fullstendig glemt i dag. De hadde ikke fordelen av å være gift med en glimrende markedsfører og organisator som James White var. Ingen vet engang hva disse andre visjonærene, som f.eks. Dorinda Baker, så i sine trancer og syner. Likevel hevdet f.eks. Joel Doore i saken mot Israel Dammon at de trodde at både Dorinda Bakers syner og Ellen Harmons syner var fra Gud.
Det er helt på
det rene at det bildet Adventistsamfunnet gjennom sine offisielle skrifter
har gitt av adventistenes pionertid og Ellen Whites syner, ikke samstemmer
med de opplysninger og fakta som etter hvert dukker opp. Det er lite trolig
at dagens historiske adventister, som er oppflasket i myten, ville følt
seg vel til mote under husmøtene til Israel Dammon, som Guds kraft
hvilte over. Kanskje de ville fått et annet syn på sin profet,
hadde de sett henne ligge på gulvet i halvmørket under alt
rabalderet fra stue og soverom og gjengi sine syner mens James White holdt
hodet hennes. Jeg sier ikke at dette var vanlig praksis alle steder, men
at det var mer alminnelig enn vi har trodd. Det er ikke skrevne beretninger
om alle husmøter som fant sted den gangen. Adventistsamfunnets
ledere har kjent til mange av disse tingene i en årrekke, men fortsetter
likevel å holde liv i mytene.