Dr. John Harvey Kellogg (1852-1943) var i sin tid en av Adventistsamfunnets mest lysende skikkelser. Som leder for Battle Creek-sanatoriet i Michigan, USA, ble han verdenskjent både som lege, kirurg og helsereformator. Han var oppfinneren av cornflakes og lignende frokostblandinger, så vel som protose og andre kjøtterstatninger. I tillegg var han en flittig skribent, som utga over 50 bøker.
I syvendedags-adventistenes offisielle historie er Dr. John Harvey Kellogg også kjent for andre ting av mindre flatterende natur. Han regnes som hovedpersonen bak det såkalte alfa-frafallet rundt århundreskiftet, der han ble anklaget for å spre panteistisk lære via sin bok The Living Temple (1902), en bok som omhandler enkle hygieniske prinsipper, fysiologi og enkel sykdomsbehandling i hjemmet. Det er blitt sagt at panteistisk filosofi gikk som en rød tråd gjennom denne boken, som i dag er omtrent umulig å få tak i. Ellen White skrev en rekke brev og vitnesbyrd med sterke advarsler både mot boken og Kelloggs panteistiske filosofi. Hun skrev bl.a.:
De oppfatninger som kommer til uttrykk i Living Temple med hensyn til Guds personlighet, er blitt mottatt av selv de menn som har lang erfaring i sannheten. . . .At de som vi trodde sto fast i troen ikke klarte å skjelne den besnærende, dødelige innflytelsen til den ondes vitenskap, burde i høy grad bekymre oss. . . .Når disse doktriner blir fulgt til sin logiske konsekvens, feier de over ende hele den kristne husholdning. . . .De gjør de himmelske sannheter virkningsløse og fratar Guds folk deres tidligere erfaring, og gir dem i stedet en falsk vitenskap (Special Testimonies, Series B, nr. 7, s. 37).
I boken Living Temple blir de dødelige villfarelsers alfa presentert. Omega vil komme etter og vil bli mottatt av dem som ikke er villige til å gi akt på de advarsler Gud har gitt. . . .Living Temple inneholder disse teorienes alfa. Jeg visste at Omega ville følge om ikke så lenge, og jeg skalv for vårt folk (Special Testimonies, Series B, nr. 2, s. 50, 53).
De som er interessert, kan lese mer om dette i Selected Messages, bd. 1, s. 193-200. Dette er Ellen Whites og Adventistsamfunnets framstilling av saken.
Kellogg ble også anklaget for å ville tilrane seg kontrollen over en rekke av Adventistsamfunnets helseinstitusjoner. Her er Adventistsamfunnets offisielle versjon i et nøtteskall av Kellogg-frafallet:
Kort etter århundreskiftet kom Dr. Kellogg i konflikt med lederne i Generalkonferensen på grunn av sine forsøk på å tilrane seg kontrollen over alle de av Adventistsamfunnets helseinstitusjoner han hadde vært tilknyttet. Til slutt lyktes han i å få kontroll over Battle Creek-sanatoriet, helsekostfabrikken i Battle Creek og helseinstitusjonen i Mexico. Han begynte også å forkynne fremmed lære. Boken hans, The Living Temple, var gjennomsyret med panteistiske prinsipper.
Alt ble gjort for å hjelpe ham til å innse sitt bedrag. Ellen White virket personlig for ham, og han mottok mange budskaper fra henne, men forgjeves. I 1907 ble han fratatt sitt medlemskap i menigheten. Bare noen få nære venner fulgte ham (SDA Bible Commentary, bd. 10: SDA Encyclopedia, s. 723, art. Kellogg, John Harvey. Uthevelser tilføyd).
Så langt Adventistsamfunnets egen versjon av frafallets alfa og Kelloggs ønske om kontroll og diktatur. Som vanlig framstår Generalkonferensen som snill onkel i hvite klær. Det er alltid de andre som framstilles som suspekte, frafalne personer, men merkelig nok får vi aldri høre deres versjon av det Adventistsamfunnet setter på trykk. Er det fordi Generalkonferensen hadde sine svin på skogen som de ikke ønsker almuen skal få kjennskap til, f.eks. fra Dr. Kellogg eller andre impliserte parter, hvis disse fikk komme til orde? Vi skal sammenligne denne offisielle versjonen av frafallets alfa med Dr. Kelloggs beretning om hva som skjedde bak kulissene på den tiden, spesielt i forbindelse med boken The Living Temple.
En annen side
En sak har som kjent to sider, det samme har en mynt. I en rettsstat må ikke bare anklageren komme til orde. Også anklagede må få anledning til å uttale seg til sitt forsvar. Det er uhørt å felle dom uten at anklagede har fått anledning til å uttale seg. Men når det gjelder Kellogg-affæren, har adventister i snart hundre år utelukkende blitt fortalt den ene siden av saken -- Adventistsamfunnets versjon. Slik praksis er vanlig i lukkede, autoritære sekter. Det som nå blir fortalt, er et stykke adventisthistorie som er ukjent for det store flertall adventister, nemlig Dr. John Harvey Kelloggs egen versjon av den panteistiske krise -- og litt til. Dette vil i det minste balansere det bildet vi er blitt hjernevasket med i en menneskealder. Jeg mener bestemt at Dr. Kelloggs versjon av saken i rettferdighetens navn fortjener å bli hørt. Det dukker til stadighet opp bøker og artikler om frafallets alfa og omega, der ensidigheten råder. Med Ellen White som hovedanklager, støttet av himmelske syner, blir anklagede kategorisk dømt uten å ha fått anledning til å uttale seg.
Sannheten var at Ellen White prøvde å herske over Dr. Kellogg på samme måte som hun hersket over så mange andre. Men Kellogg var for sterk for henne, derfor fordømte hun ham og tok himmelen til vitne på dette komplottet mot den gode doktor.
Nå skal vi se hvordan Dr. Kellogg oppfattet Ellen Whites og Generalkonferensens forsøk på å hjelpe ham til å innse sitt bedrag.
Den 7. oktober 1907 kom to brødre fra Generalkonferensen, G.W. Amadon og A.C. Bourdeau, på besøk til Dr. Kellogg i hans hjem i Battle Creek, Michigan. Hensikten med besøket var å intervjue doktoren før han ble utstøtt av menigheten. Dette intervjuet ble ordrett stenografert av J.T. Case og R.V. Ashley. Kellogg ønsket å ha denne overhøringen i skriftlig form, med behørig bekreftelse, da han kjente brødrenes sluhet. Det stenograferte intervjuet ble senere (30. desember 1907 og 7. desember 1954) behørig dokumentert som ekte av Notarius Publicus i Calhoun, Michigan. Hele intervjuet ble gjenfunnet og tørket for støv og spindelvev i 1986 og utgitt av The Omega Historical Research Society. Det kaster lys over en dunkel side av Adventistsamfunnets historie. Fra dette manuskriptet (108 sider), skal vi trekke fram en rekke uttalelser av Dr. John Harvey Kellogg om frafallets alfa, maktovertakelse og Generalkonferensens hjelpsomme hånd. Plasshensyn tillater naturligvis ikke å sitere alt dette stoffet. Det kan bare bli snakk om utvalgte sitater, nok til at man kan danne seg et bilde av hvordan Kellogg selv oppfattet krisen.
Generalkonferensen kom aldri til Kellogg
Alt ble gjort for å hjelpe Kellogg ut av sitt 'bedrag', lyder samfunnets versjon, som vi har lest.
J.H. Kellogg: [1907, flere år etter den panteistiske krise]: Dette er faktisk det første offisielle besøket jeg har hatt av noen som er tilknyttet menigheten i Battle Creek. Det er første gang ledende brødre i menigheten har tatt kontakt med meg for å diskutere mitt forhold til menigheten. . . .
Jeg har i lang tid invitert dem til å komme og snakke ut om sakene, men de kom aldri. . . .I Berrien Springs mottok Br. Daniells [Generalkonferensens formann], Prescott og andre som var fiendtlig innstilt mot meg, et brev fra søster White der de ble bedt om å komme til meg for å rekke ut broderskapets hånd både til meg selv og W[ill K[Keith] Kellogg [bror av John Harvey Kellogg] uten noen betingelser. De kom aldri. De gjorde overhodet aldri noen forsøk på å ta kontakt med meg. I lys av hva Str. White hadde skrevet, tenkte jeg derfor at det kanskje var min plikt å gå til dem, og at jeg burde gjøre det før jeg forlot stedet. Derfor gikk jeg til telefonen og snakket i to timer med disse brødrene -- Br. Butler, Str. Druillard, og andre, der jeg ba dem innstendig om å komme for å snakke ut om sakene. Jeg sa til dem at hvis de bare ville komme, trodde jeg ganske sikkert at alt ville vært oppklart i løpet av en halv times tid, og at vi var villige til å gjøre alle mulige innrømmelser. Men de ville ikke komme. De hadde andre avtaler, sa de. En hadde en avtale her, en annen der. Professor Prescott stakk likevel innom på vei til østkysten, sammen med Br. Evans. Vi snakket litt sammen, og i samtalens løp kom han med flere uttalelser jeg mente var usanne, noe jeg beviste på flekken. Jeg fortalte ham hvordan jeg så på det, og at jeg ikke bare mente det var usant, men at han bevisst fortalte løgner. Det hele var så meningsløst, så absurd at det ikke kunne være sant. . . .Det jeg mener, er å si at han selv var klar over at han ikke fortalte sannheten, og da jeg sa det til ham, ble han ganske målløs -- han kunne ikke komme med noe motsvar. Det dreide seg i første rekke om det jeg blir anklaget for -- da boken Living Temple ble utgitt første gang.
Living Temple
A.C. Bourdeau: Jeg har lest hvert ord i Living Temple, også deler av den, flere ganger.
J.H. Kellogg: Den er nok blitt lest, tror jeg, spesielt deler av den. Da jeg forberedte Living Temple, gjorde jeg det i harmoni med en plan prof. Prescott og jeg selv hadde utarbeidet, og det hele var i harmoni med Str. White. Det gikk ut på å lage en opplysningskampanje for syvendedags-adventister om helsespørsmålet. . . .Denne boken skulle være kampanjens lærebok, derfor gjorde jeg mitt beste for å skrive den i harmoni med den undervisning prof. Prescott ga her ved sanatoriet og i Review. . . .
De synspunktene jeg satte inn i boken, presenterte jeg ved denne konferensen [i 1901]; de ble trykt i de daglige bulletiner fra konferensen, jeg prekte dem ved forskjellige sammenkomster, og det har aldri vært noen dissens fra de ledende brødre om noe av det jeg forkynte. Jeg presenterte også synspunktene mine om Det levende tempel ved et møte i kapellet her ved Battle Creek. . . .Jeg presenterte akkurat de samme synspunktene som jeg kom med i The Living Temple. Str. White leste senere rapporten om hva jeg hadde prekt der, og sa at det var 'helt riktig.' . . .
De synspunktene jeg kom med der, gikk ut på at når et menneske ble sykt, og ble friskt igjen, var det Gud som helbredet ham. Det er bare guddommelig kraft som kan helbrede; helbredelsen av syke er alltid guddommelig helbredelse. Gud kan arbeide raskt, eller han kan arbeide over sikt, men denne helbredende kraft er skapende kraft, og det er ikke annet enn skapende kraft som kan helbrede et sykt menneske. . . .
La meg tilføye at prof. Prescott var en av dem som satt i komiteen som skulle se igjennom boken, så han gjorde det og kom med sine kommentarer i en skriftlig rapport. I denne skriftlige rapporten kritiserte han ikke noe av det han senere uttalte seg negativt om. . . .
Det var seks og en halv maskinskrevne sider, og det var ikke et ord der om det som boken nå blir kritisert for -- ikke i det hele tatt. Jeg har denne rapporten i mine arkiver. Etter at jeg kom tilbake fra Europa, oppdaget jeg at boken var lyst i bann, og den ble nedslaktet fordi jeg ikke ville støtte Generalkonferensens økonomiske politikk. . . .
Da jeg så oppdaget at boken var lyst i bann, og den var klar til trykking, lot jeg trykk-matrisene ligge et helt år mens jeg ventet på utkommet av disse diskusjonene. Og da boken til slutt ble offentlig nedslaktet av Prescott og andre, sendte jeg dem et eksemplar før den ble sendt ut på markedet. Jeg sendte også et eksemplar til Str. White, eller rettere: to eksemplarer -- et til Sarah [McEnterfeer] og et til Str. White. . . .
Deretter ventet jeg til Str. White hadde fått anledning til å lese boken, for å høre hennes kommentarer. Derfor ventet jeg helt til høsten før jeg sendte boken ut på markedet. Og på den tiden, i oktober, noen måneder etter at jeg hadde sendt henne boken, sendte jeg også flere eksemplarer til konferense-formennene og ba dem å lese den igjennom og si hva de mente om den, og om de ønsket å bruke den for å hjelpe oss med å nedbetale sanatoriet, kvitte oss med gjeld, og støtte andre sanatorieprosjekter. Og jeg fikk flere svært positive svar. . . .
Jeg fikk aldri en linje fra Str. White der hun kritiserte boken eller ga meg et hint om at alt ikke var som det burde være med den. Jeg fikk aldri en linje fra henne der hun kom med et eneste hint om at jeg forkynte villfarelse, selv etter at jeg hadde prekt om disse tingene i over femten år. Jeg fikk aldri en linje fra henne om at disse doktrinene var falske. De var flere ganger blitt utgitt i Generalkonferensens bulletiner, og utgitt i minst en av bønneukelesningene, og jeg har aldri fått det minste hint om at noe av dette var galt -- helt til denne artikkelen dukket opp i Review. Jeg hadde sendt boken til henne for at hun skulle komme med sin kommentar, og jeg ventet i seks måneder før jeg sendte den ut på markedet. Likevel fikk jeg aldri noen personlig irettesettelse fra henne, eller noe brev i det hele tatt, og det første som dukket opp om saken, var denne artikkelen i Review.
Jeg så denne artikkelen en dag eller to før den ble trykt i Review. Den ble ikke sendt til meg, men det traff seg slik at jeg var i Washington, og noen av brødrene der hadde et eksemplar av den, og de lot meg lese den. Hadde det ikke vært for det, ville jeg ikke ha sett denne artikkelen i det hele tatt før den kom på trykk i Review. Men hun hadde ikke til hensikt at den skulle komme der. Det vet jeg. Det ble gjort med list. Jeg kjenner personlig til alt dette her. Hun sendte aldri denne artikkelen for at den skulle komme på trykk i Review. Hun bare sendte den som en personlig opplysning til disse brødrene, og den ville heller ikke kommet på trykk i Review, hadde det ikke vært for et listig knep fra Prescotts side. De telegraferte til henne at det var en stor krise, og at artikkelen måtte utgis. De sendte henne et telegram, og hun samtykket.
Men det var ingen stor krise i det hele tatt, det var et bedrag fra ende til annen. Jeg reiste meg foran dette rådsmøtet, og for hele konferensen, og med tårer rennende nedover kinnene sa jeg: 'Jeg aksepterer det som er blitt sagt om disse tingene som et budskap fra Herren, og jeg vil straks trekke boken tilbake fra omsetning.' Jeg forsto ikke alt dette her, men jeg sa: 'Jeg ser at Herren ikke ønsker at denne boken skal omsettes, så jeg vil øyeblikkelig sende et telegram med beskjed om at boken skal trekkes tilbake fra omsetning, pakkes i kasser og stoppes.' Dette gjorde jeg straks. Jeg sendte telegram om at boken skulle pakkes ned i kasser og lagres i skolens kjeller, der de befinner seg nå. Men dette er en ganske annerledes versjon enn den som for tiden sirkulerer om saken. Jeg forteller dere disse tingene fordi jeg vil at dere skal vite om det.
Etter dette møtet gikk jeg til prof. Prescott og spurte ham: 'Professor Prescott, hva er i veien? Hva er det som er problemene?' Jeg hadde en privat samtale med ham, der jeg sa: 'Jeg trodde jeg skrev denne boken i harmoni med hva både du og jeg tror på, og det de fleste andre tror på, og hva jeg har prekt i mange, mange år, og hvis jeg har uttalt meg uheldig på noe som helst punkt, er jeg straks villig til å trekke det tilbake.' Under rådsmøtet som ble holdt høsten før, ba jeg formannen om å oppnevne en komite som kunne revidere boken, og hver gang de fant noe som ikke stemte, kunne de bare fjerne det. Jeg sa: 'Alt som ikke er i harmoni med Bibelen og hva samfunnet står for, vil jeg fjerne fra boken hvis dere bare vil gjøre meg oppmerksom på disse punktene.' Alt dette er stenografert og arkivert. Dere kan finne det der svart på hvitt. Jeg tilbød meg å gjøre dette helt fra begynnelsen, både før boken ble trykt, og etter at den var trykt og sendt til Str. White for hennes anmerkninger -- men fikk aldri et hint om at noe var galt med den.
Og etter at den var trykt og lyst i bann, sa jeg: 'Vel, jeg vil trekke den tilbake fra sirkulasjon og pakke den ned.' . . .Jeg kunne ikke annet enn å føle at den holdning dere hadde mot boken, var del av en kampanje for å tvinge meg i kne og dermed hindre mitt arbeid ved sanatoriet. Jeg kunne ikke annet enn å oppfatte det på den måten. . . .
Så jeg sa: 'Professor Prescott, ta denne boken for deg og revider den. Gå igjennom den fra perm til perm og sett et merke i margen og understrek alt du mener er galt i den, og jeg vil fjerne det. . . .
Professor Prescott svarte: 'Jeg ønsker ikke å drive sensur overfor noen.' 'Vel,' sa jeg, 'jeg ber deg likevel om å gjøre det. Du trenger ikke komme med noen kommentarer. Bare sett et merke i margen ved alt som er galt, og jeg vil fjerne det.' Så han svarte da: 'OK, jeg vil gjøre det.' . . .
Deretter dro jeg opp for å snakke med Br. Haskell, og han sa seg enig i å gjøre det samme. Prof. Magan ble tilbake i Washington, og han fortalte meg etterpå at Prescott likevel ikke ville revidere boken og sende den til meg. Så jeg svarte: 'Men han sa jo at han ville.' 'Vel,' svarte Br. Magan, 'han vil ikke nå, for jeg hørte ham fortelle til Br. Daniells at han skulle revidere boken, og jeg hørte også at Daniells øyeblikkelig svarte: 'Det skal du ikke gjøre!' . . .
Jeg ventet helt fram til søndag, uten at boken kom i retur, og på tirsdag fikk jeg et brev der det sto at han ikke ville revidere boken i det hele tatt. Han ba også om at boken ikke måtte bli trykt. Det neste jeg nå la merke til, var denne artikkelen [fra EGW] i Review. . . .
Etter noen få dager fikk jeg et brev fra Haskell, der han skrev at han ville sende meg noen forslag til endringer. Jeg antar at han sendte noen slike. Deretter skrev jeg til Will [William Clarence White, EGWs yngste sønn] og fortalte Will White hele affæren og sa: 'Mitt forslag er å fjerne fra boken enkelte sider som inneholder de ting det er slik strid om, og å forandre bokens tittel til The Miracle of Life. Jeg vil gjerne vite hva din mor synes om det.' Så jeg skrev et brev til henne, der jeg fortalte at jeg hadde godtatt som et budskap fra Gud det hun hadde skrevet [artikkelen i Review] om boken, og at jeg hadde stoppet salget av den.
Will sendte brev tilbake og skrev at dette syntes å være greit for ham, og tilføyde: 'Jeg skal snakke med mor om det, og hvis du ikke hører noe annet, så er det bare å sette i gang.' Jeg hørte aldri noe annet, så jeg satte i gang. Jeg følte meg aldeles sikker på at hvis jeg fjernet alt det var strid om, så ville de ikke lenger finne noen feil med den. Derfor sendte jeg ut et rundskriv, som jeg fikk gode tilbakemeldinger på. . . .
Når det gjelder prof. Prescott, så er saken følgende: Det ble kjent at han ville revidere boken, men så kom Br. Daniells inn og snakket til ham og ba ham om ikke å gjøre det. Derfor kom han mellom barken og veden. Han måtte gjøre eller si noe, fordi det nå så ut til at disse problemene de selv hadde skapt i den hensikt å tvinge oss til underdanighet overfor dem, var i ferd med å løse seg. Men dette var det siste de ønsket. De ønsket nemlig å fortsette denne affæren til sanatoriet var tvunget i kne, slik at helsevirksomheten var blitt underlagt dem. Det var derfor denne kampanjen mot meg ble planlagt. Br. Daniells fortalte prof. Sutherland følgende etter det første rådsmøtet vi hadde her: 'Vi gjorde et feilgrep da vi angrep teologien i boken.' . . .
Jeg er ingen panteist, og jeg tror heller ikke på panteisme. Dere hørte godt hva jeg sa i Berrien Springs, der jeg sto opp og sa i alles påhør at hvis det var noe i det jeg hadde skrevet om dette spørsmålet, denne såkalte panteismen, så ville jeg trekke det tilbake og fordømme det som villfarelse og løgn. . . .Jeg er slett ingen panteist, og det er dere godt klar over. Hvis jeg var en panteist, ville jeg vært der ute og tilbedt morgensolen. . . .
Hvis jeg er kommet med noen uheldige formuleringer i boken The Living Temple, så er jeg straks villig til å rette på det. Dette har jeg vært hele tiden -- jeg har bare bedt om at det blir vist meg hvor disse tingene står. Men hver gang noen kommer og sier: 'Du sier slik og slik', og jeg ber dem om å vise meg det, så kan de plutselig ikke finne det. Derfor kan jeg heller ikke fjerne det. Jeg kan bare fjerne ting som blir vist meg. Jeg ville at de fra Generalkonferensen, samt konferense-formennene, skulle komme hit til Battle Creek og ta saken opp i sin fulle bredde -- og avgjøre den. Hvis dere vil ha et slikt rådsmøte her, vil vi også bøye oss for rådets avgjørelser, men vi må ta saken opp i sin fulle bredde og gå den etter i sømmene på en åpen måte. Disse brødre påstår at det har foregått lyssky ting her. La dem komme og påvise det. . . .
G.W. Amadon: Det som søster White sendte hit engang. Jeg ønsket at du skulle lese det for deg selv før det ble lest i Tabernaklet. Jeg tenkte med meg selv at, sannelig, sannelig, dette må smelte litt av hvert. Str. White sa om det møtet at det virket som om det ville skje en sønderriving av sjel og ånd, og hun sa at Herren Jesus Kristus kom personlig ned og ville ha tatt deg ved hånden -- både du og din bror Will, og at han ville løftet deg ut i lyset og friheten. Men det skjedde ikke. Uttalelsen din kaster --
Dr. Kellogg: Jeg vil gå videre og fortelle dere litt mer. Og det jeg forteller dere, er sannhet for Guds åsyn. Det var en del brødre som kjente til alt dette. Jeg kjenner til det du sier, og at de to versjonene ikke samstemmer. Jeg kan ikke svare for det på annen måte enn at det var enkelte ting Herren ikke viste Str. White. Men jeg vil fortelle dere noe jeg tror hun ikke har greie på i det hele tatt. Morgenen etter at jeg hadde vært der -- etter at jeg hadde vært der i flere dager -- satt jeg i huset rett overfor det huset W.C. White oppholdt seg, og jeg la merke til at han var utenfor og satt på en stokk eller noe lignende med hodet i hendene. Så jeg sa til meg selv: 'Det virker som Will ikke har det så godt med seg selv.' Og det burde han ha grunn til, for da Prescott prekte på fredagskvelden, holdt han en hel preken mot meg og The Living Temple, der han ikke siterte en eneste linje fra boken. Men han siterte ut fra spiritistbøker, hedenske bøker, panteistiske bøker og teosofiske bøker -- siterte alle disse forferdelige tingene for å skape det inntrykk blant folk at han hele tiden leste ut fra min bok. Dette var forferdelig. Jeg kunne nesten ikke greie det, og det kom til et punkt da jeg var nær ved å rope ut hele tiden.
Det var noen som spurte ham hvilken bok han siterte fra, men det ville han ikke opplyse om. Han bare fortsatte med sine forferdelige eventyr, disse motbydelige hedenske doktrinene og sa: 'Dette er de doktriner som blir forkynt blant oss via den boken som er blitt sirkulert.' Og i College View erklærte han foran hele forsamlingen at vi hadde sirkulert 50 000 eksemplarer av boken. Dette var løgn, og han visste godt at det var løgn da han fortalte forsamlingen det -- om The Living Temple. . . .
Da Br. Evans vendte tilbake, kom han opp til meg og sa: 'Professor Prescott, W.C. White og Daniells har sammensverget seg for å ødelegge deg, og jeg har brev her som beviser det. . . .
Han [W.C. White] er en renkesmed, og han ønsket å få i stand dette angrepet på meg, og brødrene -- Sutherland og andre, kjente til det. De hadde sett dette brevet Str. White hadde gitt til W.C. White -- de hadde fått en kopi av det fra Maggie og andre. I dette brevet hadde Str. White bedt Prescott om ikke å holde denne tiraden mot meg, og heller ikke si noe ufordelaktig om meg, men i stedet for å sende brevet, beholdt W.C. White det i lommen. Derfor kom Prescott den kvelden med denne diabolske tiraden mot meg, der han anklaget meg for alle slags djevelske ting, siterte fra andre bøker og sa: 'Dette er de doktriner Dr. Kellogg forkynner.' Nå var prof. Prescott kommet i en forlegen situasjon. Br. [A.T.] Jones satt der under prekenen og noterte de tingene jeg ble anklaget for. Han noterte ned alt sammen, og neste søndag morgen sto Br. Jones opp klokken seks om morgenen i det samme rommet og leste ut fra Review, fra prof. Prescotts egen penn, hver enkelt av de tingene han anklaget meg for, og han kunne ikke finne noen av dem i The Living Temple. Dette var nå situasjonen han [Prescott] befant seg i. Han måtte nesten rømme til skogs. Ikke så rent få her i byen vet at dette er sant. Br. Jones begynte klokken seks om morgenen, og møtet sluttet ikke før klokken ett. De sløyfet til og med frokosten. Og da Br. Jones var ferdig med å lese fra Review de de tingene prof. Prescott hadde skrevet, og det ble oppdaget at han selv hadde gjort seg skyldig i det han anklaget meg for, og at jeg ikke hadde gjort noe av dette -- da han hadde motbevist Prescott, sank Will White stadig mer sammen. Br. Daniells sa: 'Vel, jeg er målløs. Jeg vet ikke hva jeg skal si.'
Under dette samme møtet reiste jeg meg og sa rett til dem, at jeg hadde ingen planer om å skrive noe i The Living Temple som ikke var i harmoni med hva Str. White hadde skrevet, det som Review utga, og det som var godtatt av samfunnet. Jeg sa til dem: 'Jeg er klar til å gjenkalle disse tingene med det samme, og tilbakekalle alt som ikke er i harmoni med hva Str. White selv nylig har skrevet i Review. Det er akkurat det jeg tror. Hvis det er noe i denne boken som ikke er i harmoni med det, så vil jeg både tilbakekalle og avvise det.' Kunne de bedt meg om noe mer? Str. White hadde bedt disse personene om å komme til meg med broderskapets utstrakte hånd, men de kom ikke. Jeg oppholdt meg der så lenge jeg kunne. Deretter måtte jeg skynde meg tilbake for å utføre noen operasjoner. Denne morgenen så jeg W.C. White der. Jeg visste at Will drev disse slue manipulasjonene. . . .
Bror Evans kom hit frivillig og fortalte meg at Daniells, Prescott og [W.C.] White hadde fått i stand en sammensvergelse, slått seg sammen for å ruinere meg -- noe de ville gjøre hvis de kunne. Og Evans sa: 'Jeg tror nok jeg har brev som kan bevise det.' . . .
Jeg har fått tak i et dokument, en rapport fra et møte som viser hvordan vitnesbyrd blir fabrikert. Det viser hvordan dette skjer. Det blir laget et vitnesbyrd, de får Str. Whites underskrift på det -- og vitnesbyrdet ble laget der og da. . . .
Det var på denne tiden de begynte kampanjen mot oss, for jeg var der sammen med Ed. Men dette ble de ikke klar over før etterpå. Daniells satt der, og det er rapporter om ting som ble fortalt Str. White -- ting som er direkte løgn og oppspinn, Br. Amadon. Og hun kom og tok sitt standpunkt -- fortalte disse menn hva de skulle gjøre. Grunnen til at de kom hit og slaktet ned boken The Living Temple, var kort og godt at de da kunne slippe å skaffe til veie de 200 000 dollar de ellers hadde forpliktet seg til å skaffe. Da de fortalte Str. White alle disse historiene, ba hun dem om ikke å gjøre det. Derfor måtte de klekke ut en plan for å slippe å skaffe disse pengene. Den eneste måten var å lyse boken i bann, og deretter fortalte Daniells til Sutherland at de hadde begått et feilgrep da de fordømte teologien i boken. . . .
Jeg vil gjerne fortelle dere, at da Str. White skrev i sin artikkel at denne boken, The Living Temple, forkynte læren om 'fri kjærlighet', da skrev hun noe som var ærekrenkende, og slett ikke sant. Det er ingen slik lære i The Living Temple. Du har lest boken fra perm til perm, og har du funnet noe slikt der?
A.C. Bourdeau: Jeg tror ikke jeg gjorde det.
Dr. Kellogg: Du kan ikke finne det, og det er ikke noe slikt der. Jeg tror ikke på noen doktrine om fri kjærlighet, og jeg har aldri vært på den siden av gjerdet. Jeg prøver å stå for det som er rent og redelig, og jeg prøver å gjøre min del ved å løfte de riktige bannere her i verden. Disse personene kommer for å prøve å sverte oss på alle mulig måter.
A.C. Bourdeau: Dette er et av de punktene jeg har ønsket å snakke med deg om, nemlig hva som står i boken.
Dr. Kellogg: Jeg vil fortelle deg det. Det vil bare ta et minutt eller så å fortelle alt jeg har å si om det, og det er følgende: Jeg tror på Guds allestedsnærværelse. Hvordan Gud kan være allestedsnærværende, vet jeg ikke. Tror dere på Guds allestedsnærværelse?
A.C. Bourdeau: Det gjør jeg. Allestedsnærværelse, Allmektig og Allvitende.
G.W. Amadon: Til stede som en Hellig Ånd.
Dr. Kellogg: Det er også hva jeg tror.
A.C. Bourdeau: Jeg tror vi er i Guds lignelse så vel i intellekt som i legeme, men på samme tid er Hans kunnskap ubegrenset, mens den er begrenset hos oss. Og Hans kraft er ubegrenset, mens den hos oss er begrenset.
Dr. Kellogg: Visst, visst. Og jeg hører brødrene si når de er på et møte: 'Jeg føler at Guds nærvær er til stede.' Jeg går til laboratoriet, ser i mikroskopet, legger merke til cellene, og hvordan de arbeider, og jeg sier til meg selv: 'Gud er i virksomhet her.' Jeg kan ikke se hvordan Guds Ånd kan skilles fra Hans nærvær. Men jeg mener ikke dermed at 'Herren selv er der.' Hans Ånd er der. Jeg har ingen problemer med det. Det jeg ønsket å forklare i The Living Temple, var at dette arbeidet, denne virksomheten som hele tiden pågår i et menneske, ikke foregår av seg selv som et opptrukket urverk, men at det er Guds Ånd og kraft som utfører arbeidet. Jeg trodde virkelig jeg hadde utelatt den teologiske siden ved dette -- det med treenigheten og det hele. Jeg hadde ikke til hensikt å ta med noe slikt i det hele tatt, og jeg tok meg bryet med å si dette i forordet. Jeg hadde aldri drømt om at noen teologiske spørsmål skulle bringes inn i boken. Jeg ville bare vise at hjertet ikke slår av seg selv, det er Guds kraft som opprettholder hjerteslagene. Str. White skrev en artikkel der hun sa: 'Det er galt å si at Gud selv er i treet.'
Men det var heller ikke det jeg mente å si, det var slett ikke det jeg hadde til hensikt å si -- at Gud selv, Den Allmektige, adskilt fra sin kraft, adskilt fra sin Ånd som et separat vesen -- at Han var i treet. Det var ikke det jeg mente å si. Jeg mente ganske enkelt at Ånden, kraften, Den Allmektiges intelligens viste seg i disse levende skapningene som omgir oss.
G.W. Amadon: Ja, i alt planteliv og i alt dyreliv.
A.C. Bourdeau: I alt.
Dr. Kellogg: Ja visst. Jeg hadde aldri drømt om at det jeg skrev skulle bli tolket på denne måten. Men da jeg oppdaget at det ble tolket slik, sa jeg til meg selv: 'Jeg vil endre på det, jeg vil gjøre alt som står i min makt for å endre på det.' Og som dere vet, ville de ikke la meg få endre på det. . . .
Og hvis dere vi vise meg -- som jeg sa til prof. Prescott: Hvis du vil vise meg hvordan jeg skal endre på dette, så vil jeg gjøre det straks. Men de ønsket ikke å la meg gjøre det. Hvis de gjorde det, ville spillet vært over der og da, hele spillet, hele denne kampanjen som pågikk. Hvis de bare ville vise meg hvordan jeg skulle rette på denne boken så den ikke på noen måte skulle skape det feilaktige inntrykket de sa de fikk av den -- bare vis meg hvordan jeg skal ordne det hele, og jeg vil legge hele min sjel i det. Jeg hadde aldri tenkt å forkynne noe som kunne lede folk på avveier. Så der er de -- bøkene ligger i kjelleren.
Jeg ba Generalkonferensen om å gjøre det, jeg ba Haskell om å gjøre det, jeg ba Prescott om å gjøre det. Jeg ba dem om å stryke over alt som ifølge dem selv kunne bli misforstått, og at jeg ville fjerne det. Prof. Prescott sa at det hele var så gjennomvevd fra perm til perm, at det ikke lot seg fjerne. Dette var så latterlig og meningsløst, og jeg visste at det ikke var sant. Jeg visste også at han selv var klar over at det ikke var sant, fordi størsteparten av boken går ut på hva man skal spise, hva man skal drikke, hvordan man skal kle seg og hvordan man skal mosjonere -- samt en mengde andre ting som ikke blir berørt av dette spørsmålet i det hele tatt. . . .
Jeg vil ganske enkelt godta det som skjer etter hvert, men jeg vil ikke trekke mitt medlemskap tilbake fra menigheten, eller be om å bli strøket, for det vil stille meg i en lite ønskelig situasjon. Jeg ønsker å stå for sannheten, og jeg har ikke forandret meg. Jeg vil heller ikke gi andre noe påskudd til å hevde slikt. Jeg ønsker at de personer som bare fortsetter med sine løgner, selv skal stå ansvarlige for disse (1907-intervju. Uthevelser tilføyd).
Renkespill og løgnhistorier
Så langt Dr. John Harvey Kellogg om den panteistiske krise, frafallets alfa, ifølge Ellen White. Dette er hans versjon av saken. Vi ser hva som var hans syn på panteisme, og at det hele kan ha berodd på noen misforståelser, og at Kellogg var den første til å ville rette opp slike -- men samfunnets ledelse ville ikke. Det passet ikke inn i deres renkespill. De blåste saken opp til en uhyrlighet, og Ellen White ble både feilinformert og manipulert av sin egen sønn og de andre lederne, i tillegg til at hun fikk syner som støttet ledernes renkespill. Frafallets alfa var kort og godt et bedrag fra ende til annen -- det var ikke noe frafall i det hele tatt.
Som vi har sett tidligere, sendte Ellen White ut vitnesbyrd der hun sa at Dr. Kellogg hadde forkastet vitnesbyrdene på den tiden. Dette stemmer lite med Dr. Kelloggs egne utsagn.
Dette Kellogg-intervjuet forteller hvordan Generalkonferensens ledere spredte de groveste løgnhistorier om Dr. Kellogg, bl.a. at sanatoriet ved Battle Creek egentlig var et bordell, at Dr. Kellogg hentet skjøger fra Vest-India til sanatoriet og forkledte dem som sykepleiersker, og at Dr. Kellogg selv var en kvinneforfører. Vi får vite hvordan Ellen White ble manipulert og feilinformert, hvordan EGW sendte ut falske vitnesbyrd fra Gud mot Kellogg som senere viste seg å være basert på feilopplysninger. Vi får vite hvordan Generalkonferensens ledere beskyldte Kellogg for svindel, og for å ville overta makten, mens det i virkeligheten var anklagerne som var de skyldige.
Hele tiden taler Kellogg varmt og respektfullt om Ellen White som menneske, noe som også står i sterk kontrast til småligheten, renkespillet og løgnhistoriene til de ledende brødre den gangen. Men Ellen White var selv skyldig, med sine falske syner. Hun påberopte seg lys fra himmelen for å delta i et renkespill for å knekke en uskyldig mann.
Det finnes også en rekke manuskripter og brev av A.T. Jones fra den tiden som bekrefter Generalkonferensens renkespill mot Dr. Kellogg.
Skal man danne seg et helhetsbilde av den panteistiske krise, er det viktig at begge parter får uttale seg: både anklageren (Adventistsamfunnet og Ellen White) og den anklagede (John Harvey Kellogg). Vi kjenner Adventistsamfunnets og Ellen Whites framstilling. Den kan vi finne i en rekke utgitte bøker. Den anklagedes versjon er av innlysende grunner blitt fortiet, ingen har noen gang hørt den. Dr. Kellogg er blitt dømt in absentia. Dommen er avsagt på grunnlag av en ensidig framstilling av saken, uten fellende beviser.
Dr. Kellogg ble utsatt for hets og personforfølgelse den gangen (og han var ikke den eneste, A.T. Jones var en annen som på den tiden ble utsatt for renkespill og løgnhistorier fra Generalkonferensens ledere), og vi skylder ham en rettferdig høring. Vi har ikke tatt parti verken for den ene eller den andre. Spørsmålet om hvorvidt Kellogg virkelig var en panteist overlater vi til Gud. Det er han som skal dømme. Det er bare han som kjenner hjertene. Vi har bare prøvd å balansere bildet ved også å la den anklagede part komme til orde.
Den 10. november 1907, 34 dager etter ovennevnte intervju, ble Dr. John Harvey Kellogg kastet ut av menigheten i Battle Creek, uten at den bibelske regel ble fulgt. Han fikk ikke lov å stå fram for menigheten og forsvare seg. Var de ledende brødre redd for hva han ville si? Var de redd for avsløringer? Var de redd for Ellen Whites integritet hvis hennes navn ble trukket inn i denne skitne saken?
I 1974 utga Donald R. McAdams et manuskript der han bl.a. uttaler:
Hele beretningen bak Kelloggs brudd med samfunnet er aldri blitt fortalt, og vil kanskje aldri bli fortalt. Richard Schwartz har gjort det klart at anklagene om at Kellogg var en panteist, bare var toppen av isfjellet, og at det var andre konfliktområder. Men selv om alt materiale var tilgjengelig, vil det bli vanskelig å rekonstruere motivene til de involverte parter. For å si det med ett ord: Jeg tror det dreide seg om makt (s. 11).
Dette skrev McAdams flere år før Kellogg-intervjuet ble gjenfunnet. Når det gjelder Kelloggs brudd med samfunnet, har vi sett at han gjorde det uttrykkelig klart at han ikke aktet å melde seg ut frivillig. Han ble kastet ut uten å få anledning til å forsvare seg i noe menighetsmøte.
M.G. Kellogg
I 1908 skrev Dr. Kelloggs eldste bror, Merritt G. Kellogg, et 33-siders håndskrevet manuskript, der han kommer med sin oppfatning av situasjonen. For ordens skyld vil jeg sitere litt fra dette manuskriptet.
Slik jeg forstår saken, er det flere ting som ligger bak denne forfølgelsen som er blitt ført mot Dr. J.H. Kellogg, og som til slutt kulminerte med at han ble kastet ut av menigheten i Battle Creek. Noen av disse tingene var av mer fjern og tilfeldig natur, mens andre ting var langt mer aktuelle. Jeg vil nevne tre av disse forholdene som klart skiller seg ut fra de andre.
For det første er Dr. Kellogg en mann som W.C. White har fryktet i mange år. Ved flere anledninger har han fortalt meg at han var redd ham -- redd for hans innflytelse og store organisatoriske evner. Han har sagt til meg mer enn én gang: 'Jeg er redd for å møte Dr. Kellogg. Han har en måte å si tingene på som gjør meg målløs.'
For det andre er Dr. Kellogg blitt overlatt til seg selv i sitt strev med å gjenoppbygge sanatoriet. Det er blitt gjort forsøk på å ødelegge hans troverdighet, og Dr. Kellogg bestemte å forære boken sin, The Living Temple, til sanatoriet for at de skulle selge den og bruke midlene av salget til et byggefond. Planen var også å trykke en stor utgave som skulle selges på abonnementsbasis.
Så snart dette ble kjent, satte de som arbeidet imot Dr. Kellogg i gang tiltak for å stoppe boken ved å erklære den som kjettersk. Den virkelige grunnen til at de ønsket å stoppe salget, var at et slikt salg ville legge beslag på mange av kolportørene som var opptatt med å selge både Str. Whites bøker og andre av Adventistsamfunnets bøker. For å stoppe salget av The Living Temple, ble boken derfor anklaget for å forkynne panteisme. Denne anklagen stammer fra enkelte av mennene i Generalkonferensen, til tross for det faktum at teologien i The Living Temple er helt i harmoni med teologien til Str. White og de ledende forkynnere i samfunnet, samt redaktørene for samfunnets tidsskrifter.
I 1904, da boken The Living Temple ble så alvorlig kritisert, hadde jeg en samtale med Str. White om disse tingene. Hun fortalte meg at boken forkynte panteisme. Jeg fortalte henne at jeg hadde lest boken omhyggelig flere ganger, og at jeg ikke var i stand til å finne noen annen teologi der enn jeg kunne finne i flere av hennes egne bøker. Jeg spurte henne om hun hadde lest boken. 'Nei', svarte hun. 'Willie har gjort meg oppmerksom på visse avsnitt, men jeg har aldri gransket boken nærmere. Det var ikke nødvendig for meg å gjøre det. To ganger ble det vist meg ting i nattens syner som gjør det nødvendig for meg å si at boken ikke må selges. I et av disse nattesynene sto en verdig person -- han som vanligvis er til stede når jeg er i et syn -- [Dette var den unge mannen, den ledsagende engel, som vi er kommet inn på tidligere] foran meg med et eksemplar av The Living Temple i sin hånd. Han holdt boken opp og sa: 'Denne boken må ikke selges.' Kort tid etter dette, eller kanskje det var før, hadde jeg lest en beretning om en damper som på sin vei over Atlanteren hadde kurs mot et isfjell og fikk problemer med å unngå å kollidere med det. . . .
Jeg må bare fortelle deg på nytt at din bror John ikke er sannferdig. Han har løyet for meg. Da jeg skrev til ham at han ikke måtte selge The Living Temple, lovte han meg å ikke gjøre det. Men han har brutt sitt ord, for han har solgt flere tusen eksemplarer siden han ga meg dette løftet. Det er umulig for din bror å fortelle noe som er sant. Å tale løgn har vært en vane for ham hele hans liv. I likhet med Nebukadnesar har din bror John opphøyd seg, og i likhet med ham må han bli ydmyket. Jeg forventer at han i likhet med Nebukadnesar vil bli sinnsyk.'
Det tredje forholdet, og det som etter min mening bidro mest til forfølgelsen av Dr. J.H. Kellogg, og som førte til at han ble kastet ut fra menigheten, berodde på det faktum at Str. White hadde sendt ham, som et vitnesbyrd fra Gud, der han ble anklaget for noe som senere viste seg ikke å være sant. Dette gjaldt spesielt en anklage som var basert på en drøm som kom til henne etter at hun hadde lest en avisartikkel om Dr. Kelloggs virksomhet i Chicago, og etter å ha lest et eller annet i noen av samfunnets tidsskrifter, ble det foretatt nedskjæringer ved den leide bygningen i Chicago der virksomheten foregikk.
Etter å ha begått et feilgrep hun ikke kunne gjøre skikkelig rede for eller rette opp, prøvde både hun selv og andre å ydmyke doktoren og bringe ham på linje ved å forsøke å ødelegge hans innflytelse, ved å erklære ham som panteist, en hykler og en farlig mann. Som om ikke dette var nok, prøvde de å lamme sanatoriets virksomhet ved å prøve å hindre rekrutteringen av sykepleiere ved å sirkulere alle slags nederdrektige historier om doktoren og assistentene hans. De prøvde også å lamme misjonsskolen der, i den utstrekning det var mulig, ved å advare elevene mot å dra dit. Dette arbeidet med å prøve å lamme sanatoriet og misjonsskolen ble utpønsket av noen av lederne ved Generalkonferensen. Man ble enig om at den tryggeste, raskeste, og trolig eneste måten å knuse og ydmyke Dr. Kellogg på, ville være å avskjære tilgangen på elever, assistenter og sykepleiere. De sanksjonerte denne planen, og var enige i at den eneste måten var å påvise at han var en panteist -- og stort sett en ond mann. De utformet planen skriftlig, sendte den til str. White for å få hennes samtykke, og for at hun skulle skrive en artikkel til Review.
Alt dette har jeg fra Br. Osborne, som fortalte meg at han var til stede under det møtet der saken ble diskutert av Generalkonferensens komite. Han fortalte meg også at han selv var sekretær for komiteen. Jeg har nettopp hørt at Br. Osborne døde for ca. ti dager siden.
For å oppsummere, er kommet til den konklusjon at forfølgelsen og utkastelsen av Dr. J.H. Kellogg, hovedsakelig skyldtes en tabbe av Str. White, der hun sendte ham et kort, irettesettende vitnesbyrd, og anklaget ham for å ha gjort ting han slett ikke hadde gjort. For det andre skyldtes det frykten for at doktoren ville bruke dette falske synet mot henne for å skade hennes innflytelse i samfunnet, og mot hennes påstand om at hun var Guds talerør til sitt folk.
For det tredje skyldtes det frykt for at hvis han ikke ble ydmyket, knust, eller drevet ut av menigheten, slik Nebukadnesar ble fra menneskene, ville hans store organisatoriske evner til slutt vende kolportørene bort fra salget av Str. Whites bøker til fordel for sine egne bøker -- og på den måten redusere inntektene hun fikk fra salget av bøkene sine, som jeg ble fortalt av W.C. Whites svigersønn beløp seg til 5000 dollar i året.
Det er flere grunner til at jeg er helt på det rene med at fru White har sendt ut mange falske vitnesbyrd mens hun trodde hun fortalte sannheten. Jeg kjenner personlig to slike vitnesbyrd der en person ble skarpt irettesatt for å ha gjort ting denne person ikke hadde gjort, men faktisk hadde gjort det motsatte (Merritt G. Kellogg, 1908. Uthevelser tilføyd).
Renkesmedene i Generalkonferensen rotter seg altså sammen i et skittent komplott mot Dr. Kellogg ved å spinne sammen løgner. Deretter går renkesmedene til Ellen White og får Profetiens ånd med på komplottet. Ellen White sender ut et falskt syn, nærmest bestilt for anledningen. Det er sterke ord hun bruker når hun sier: Det er umulig for din bror å fortelle noe som er sant. Å tale løgn har vært en vane for ham hele hans liv. Dette utsagnet av EGW er selvfølgelig ikke riktig. Alt tyder på at at Ellen White gjentatte ganger var langt mer lettferdig med sannheten enn Dr. Kellogg.
I tråd med EGWs skrifter
W.H. Grotheer forteller følgende om boken The Living Temple:
Det er få i dag som vet hva boken dreier seg om, for det er få som noen gang har sett et eksemplar av den. Jeg husker, etter å ha hørt om boken, at jeg fikk låne den fra en historieprofessor ved Andrews University. Til min overraskelse dreide størsteparten av boken på 568 sider seg om fysiologi, anatomi og helse og hygiene. De første femti sidene inneholdt filosofiske tanker det var stilt spørsmål ved, og selv her var det vanskelig å skjelne 'de dødelige villfarelser'. Da jeg leverte boken tilbake til Dr. Vande Vere, kommenterte jeg dette, og han svarte at med mindre man ikke kjente til det Ellen White hadde skrevet om boken, ville den tilfeldige leser ikke kunne se noen villfarelser.
Da boken skulle utgis i 1903, hevdet de som gjerne ville at den skulle få en bred utbredelse, at den inneholdt de samme tanker Str. White hadde skrevet. Kellogg hevdet selv at tankene i boken var i harmoni med kapitlet 'Gud i naturen' i boken Education. Jeg har personlig ledet forsøk med flere forsamlinger om dette. Jeg samlet en rekke sitater fra Education og Living Temple, og mens jeg leste, ba jeg tilhørerne om å fortelle fra hvilken bok sitatene var hentet. Men det var ingen som noen gang klarte å identifisere sitatene riktig (Watchman, What of the Night, nr. 12-94, s. 5-6).
Ellen White innrømmet at det var riktig at de tvilsomme uttalelsene i The Living Temple nærmest samstemmet med hva man fant i hennes egne skrifter (Special Testimonies, Series B. nr. 2, s. 53). For å ro seg i land, hevdet hun da at de var desto farligere. Men når man ikke klarer å skjelne Ellen Whites uttalelser i boken Education (som i stor grad er plagiert fra John Harris) fra uttalelsene i The Living Temple, som ovenstående forsøk viste, må man jo med full rett kalle boken Education like farlig som The Living Temple! Dette var et dillemma Ellen White ikke helt klarte å komme ut av, desto sterkere ble derfor fordømmelsene av Kelloggs bok.
Ellen White kalte boken The Living Temple for de dødelige villfarelsers alfa (frafallets alfa). Vi har nå sett hva som lå til grunn for anklagene om kjetteri mot Dr. John Harvey Kellogg. Det var mange bøker både om panteisme, spiritisme og annen hedenskap i sirkulasjon på den tid. Hvorfor øremerke Dr. Kelloggs bok på en slik måte? Vi har fått svaret. Ellen Whites syn om frafallets alfa og Living Temple var et falskt syn, nærmest på bestilling fra sterke ledere som ønsket å knekke Dr. Kellogg. Kellogg-affæren var en særdeles mørk plett på Ellen Whites renommé som Herrens budbringer.
Brann
I februar 1902 brant sanatoriet i Battle Creek, og i desember samme år brant også forlagshus og trykkeri i Battle Creek ned til grunnen. Enkelte antyder at brannene var påsatt av krefter som ønsket å knekke Kellogg. I 1903 skrev Ellen White et vitnesbyrd der hun sier at brannene var Guds straffedommer. Trykkeriet hadde nemlig trykkplatene til Dr. Kellogs bok Living Temple liggende der, en bok EGW hevdet inneholdt dødelige lærdommer.
Men i 1906 brant
samfunnets trykkeri og forlaghus i California -- Pacific Press -- ned,
og denne gangen var Ellen White den skadelidende. Illustrasjoner hun hadde
betalt kunstnere i New York flere tusen dollar for å få laget,
og som skulle brukes i bøkene hennes, brant opp. Etter dette hadde
ikke Ellen White så mye å si om branner som var Guds straffedommer.