Ellen White har fått ufortjent ære for å ha vært en pioner på helsereform-området:
Ellen Whites skarpe 'forkunnskap' om vitenskapelig informasjon som nå er alminnelig akseptert, har vært en sterkt medvirkende årsak til at så mange mennesker har utviklet en entusiastisk tro og tillit til hennes budskap (The Ellen White Estate: Medical Science and the Spirit of Prophecy (1971), s. 3).
Dette er en sterkt overdrevet uttalelse. Vi har tidligere sett på hennes utsagn om masturbasjonens onder, parykker, lungene i halsen, smale midjer og andre ting. Disse tingene er av innlysende grunner ikke kommet fram i dagen og blitt 'alminnelig akseptert' av dagens legevitenskap.
Selvfølgelig er det mange gode og riktige ting i det helsebudskap Ellen White fremmer, men hvor hentet hun sin informasjon om disse tingene? Undersøkelser som bl.a. Dr. Ronald Numbers har foretatt, viser at Ellen White så godt som totalt har hentet sin informasjon om helsespørsmål fra kjente helsereformatorer i første halvdel av 1800-årene, Dette er veldokumentert i Numbers' bok Prophetess of Health. Det meste av EGWs helsereform er hentet fra menn som James C. Jackson, Russell T. Trall, Larkin B. Coles og Sylvester Graham -- ofte ordrett sitert fra deres verker -- også det som beviselig var galt, men som var alminnelig tro på den tiden.
Problemet oppsto når Ellen White fikk syner om helsereform, der intet var nytt under solen. Andre hadde skrevet om dette før henne. Disse helsereformatorer er i dag glemt, mens EGW, som hadde lånt stoffet deres og via syner gjort det til et så sier Herren, har fått æren, hovedsakelig fordi hun hadde en organisasjon i ryggen som promoterte hennes skrifter.
Da James og Ellen White reiste rundt i 1860-årene og prekte om helsereform, var det mange som påpekte likhetene med deres forkynnelse og det Dr. James Caleb Jackson forkynte i sitt sanatorium i Dansville, New York.
Ellen Whites syner om helsereform hadde så store likheter med Dr. Jacksons helseprinsipper at EGW til slutt ble tvunget til å komme med en forklaring.
Spørsmål: Fikk du synene dine om helsereform før du besøkte kurstedet i Dansville, New York, eller før du hadde lest bøker om emnet?
-- Jeg besøkte ikke Dansville før i august 1864, fjorten måneder etter at jeg hadde synet [juni 1863]. Jeg leste ikke andre skrifter om helse før jeg hadde skrevet Spiritual Gifts, bd. 3 og 4, Appeal to Mothers, og hadde skissert det meste av mine seks artikler i How to Live.
Jeg var ikke klar over at det eksisterte et skrift som The Laws of Life, utgitt i Dansville, N.Y. Jeg hadde ikke hørt om de forskjellige helseskriftene som var skrevet av Dr. J.C. Jackson, eller andre skrifter i Dansville, på den tiden jeg nevnte. Jeg visste ikke at det eksisterte slike skrifter før i september 1863, da vi var i Boston, Mass. Min mann hadde sett dem avertert i et blad ved navn the Voice of the Prophets, utgitt av J.V. Himes. Min mann bestilte skriftene fra Dansville og fikk dem i Topsham, Maine. Han hadde så mange gjøremål at han ikke fikk tid til å se på dem, og jeg bestemte meg for ikke å lese dem før jeg hadde skrevet ut synene mine. Bøkene ble liggende innpakket.
Da jeg introduserte emnet om helsereform til venner der jeg virket i Michigan, New England og i staten New York, og talte imot medisiner og kjøtt, og i favør av frisk luft og et riktig kosthold, fikk jeg ofte dette svaret: 'Det du sier ligger svært nær opp til det du finner i boken Laws of Life og andre skrifter av Dr. Trall, Jackson og andre. Har du lest denne boken og andre skrifter?'
Jeg svarte at det hadde jeg ikke, og jeg ville heller ikke lese dem før jeg hadde skrevet ut synene mine, for at det ikke skulle bli sagt at jeg hadde fått lyset om helsereform fra leger, og ikke fra Gud.
Etter at jeg hadde skrevet de seks artiklene til How to Live, gikk jeg gjennom forskjellige skrifter om hygiene, og ble overrasket over at de var i så full harmoni med det Herren hadde vist meg. Og for å vise denne harmonien, og for å legge emnet fram for våre brødre og søstre, slik det var skrevet av dyktige forfattere, bestemte jeg meg for å utgi How to Live, der jeg hovedsakelig siterte fra de verkene jeg nevnte (Second Advent Review and Sabbath Herald, 8. oktober 1867. Uthevelser tilføyd).
Her er det en rekke ting vi skal merke oss.
James og Ellen White besøkte Dr. Jacksons kursted i august 1864. EGW fikk sitt syn om helsereform den 6. juni 1863 (Otsego-synet, som varte 45 minutter), fjorten måneder tidligere. Hun sier at hun ikke var klar over at det eksisterte skrifter av Dr. Jackson før i september 1863, én til to måneder etter synet i august samme år. Men i boken Early Years, bd. 2, s. 13 av Arthur White, går det fram at ekteparet White kjente til Dr. Jacksons skrifter allerede i februar 1863, fire måneder før synet. James og Ellens to gutter var blitt syke av difteri i begynnelsen av februar 1863 --
Og så skjedde det! Den første uken av februar [1863] klaget to av James og Ellen Whites' tre gutter over kraftig sårhet i halsen og sterk feber. De kunne knapt få fram et ord -- unektelige, fryktinngytende symptomer. De hadde fått difteri. Heldigvis -- og utvilsomt i Guds forsyn -- hadde de fått i hende, trolig via en utveksling av skrifter i kontoret til Review, enten Yates County Chronicle av Penn Yan, New York, eller et blad som siterte fra det, en lang artikkel med overskriften 'Difteri, dens årsaker, behandling og helbredelse'. Den var skrevet av Dr. James C. Jackson fra Dansville, New York (Uthevelser tilføyd).
Det er derfor helt på det rene at Ellen White kjente til Dr. Jacksons skrifter minst fire måneder før hun fikk synet om helsereform i august samme år.
Siden EGW ga villedende opplysninger om dette i sin redegjørelse i Review, må man også stille spørsmål ved de andre opplysningene, f.eks. om hun virkelig hadde pakket ut og lest Dr. Jacksons verker før hun skrev ut synet sitt. Den som er grepet i én usannhet, kan mistenkes for andre usannheter.
Dessuten hadde James White skrevet en rekke helseartikler i Review seks måneder før Otsego-synet i juni 1863. James la stor vekt på sunt levesett i sine artikler, og i et Review (10. februar 1863) kalte han frisk luft, rent vann og lys Guds store legemidler, som er å foretrekke framfor leger og deres medisiner. Uken etter satte James inn i Review Dr. Jacksons artikkel om behandling av difteri.
Det er derfor helt klart at Ellen White både kjente til og hadde lest helserelatert stoff fra andre før hun fikk synet sitt. Uttalelsen hennes om at hun ikke kjente til artikler om helse, verken av Dr. Jackson eller andre før i september 1863, er derfor usann.
Siden synene hennes om helsereform i så høy grad minner om det Dr. Jackson og andre forkynte, blir mistanken styrket.
Hun sier at hun ikke hadde lest andre skrifter om hygiene før hun hadde skrevet Spiritual Gifts bd. 3-4, Appeal to Mothers og skissert artiklene til How to Live, artikler som for det meste var hentet fra andre. Appeal to Mothers ble utgitt i 1864. Denne bisarre boken er i sin helhet viet de forferdelige følgene av masturbasjon. Dette har vi omtalt tidligere. Vi skal merke oss at EGW sier uttrykkelig at hun ikke hadde lest andre helseskrifter før hun hadde skrevet Appeal to Mothers, dvs. etter at hun hadde skrevet ut synet sitt. Disse bøkene skal da angivelig være basert på det hun sier hun fikk se i synet.
At denne opplysningen ikke kan være riktig, forstår vi etter å ha lest Appeal to Mothers. Denne boken er så bisarr at stoffet der umulig kan stamme fra et himmelsk syn, men fra andre forfattere som var sterkt farget av datidens selsomme overtro, spesielt Sylvester Graham. Dette har vi gjennomgått tidligere. EGW hadde ikke suget alle disse skrekkelige beskrivelsene fra eget bryst, heller ikke fått det fra et himmelsk syn. Hvor hadde hun da fått det fra? Fra andre helseforfattere på den tid, som trodde på disse tingene. EGW bare gjenga datidens overtro. Altså måtte Ellen White beviselig ha lest andre verker om hygiene før hun skrev Appeal to Mothers og de andre nevnte skriftene, som også inneholder underlige ting. Stoffet i Appeal to Mothers står også som et kraftig vitne imot Ellen Whites forklaring i Review. Hun hadde lest andre hygieniske verker før synet sitt, og før de nevnte bøker ble skrevet, og i disse gjenga hun en broket blanding av sannhet og overtro. For Appeal to Mothers' vedkommende mest overtro. Ikke til å undres over at denne boken avgikk ved en stille død. Hvorfor? må en undre seg, siden den angivelig var basert på himmelske syner.
Dyriske organer
Vi har tidligere vært inne på frenologi. Denne pseudovitenskap lærte at hjernen besto av like mange organer som det var karaktertrekk etc. Nederst og bakerst i hjernen lå de dyriske organene som styrte de lavere lidenskaper. Ellen White var inne på dette da hun skrev et vitnesbyrd til en pengekjær bror, om at problemet skyldtes satanisk pirring av berikelses-organet (til Br. og Str. Lockwood, sept. 1864).
Ellers hadde Ellen White andre ting å si om de dyriske organer:
Moten lesser hodepynt og tupeer på kvinnens hode. Dette bidrar ikke til deres skjønnhet, men gir hodet en unaturlig fasong. Håret blir tvunget inn i unaturlige stillinger, og det er ikke mulig for hodene til disse motekvinnene å føle velvære. Det kunstige håret og tupeene dekker hjernens basis, og oppheter og pirrer spinalnervene som er i hjernen. Hodet bør alltid holdes avkjølt. Varmen som disse kunstige påfunnene forårsaker. driver blodet opp i hjernen. Virkningene av blodet på de lavere, eller dyriske organer, forårsaker unaturlig aktivitet, fører til løssluppenhet og umoral, og sinnet og hjertet står i fare for å bli fordervet. Når de dyriske organene blir pirret og forsterket, vil moralen bli svekket. Sinnets moralske og intellektuelle krefter blir dyrets tjener (EGW i The Health Reformer, 1. oktober 1871; EGW i Review and Herald, 17. oktober 1871. Uthevelser tilføyd).
Så nå vet vi det. Å gå med parykk eller tupé fører til løssluppenhet og umoral på grunn av at det dyriske organet blir pirret.
Vaner som senker standarden mht. til den fysiske helse, svekker den mentale og moralske styrke. Ettergivenhet overfor unaturlig appetitt og lidenskaper har en beherskende innflytelse på hjernens organer. De dyriske organer blir styrket, mens moralen blir undertrykt (Testimony for the Church PH 159, s. 67. Uthevelser tilføyd).
Bortsett fra at førstnevne sitat fra Health Reformer helt sikkert er plagiert stoff under Ellen Whites navn for å gi vekt til uttalelsen, gjenspeiler disse sitatene frenologiens prinsipper om hjernens organer og de dyriske organer. Slikt stoff, som reflekterte datidens manglende kunnskaper om hjernen, fant fremdeles veien inn i Adventistsamfunnets tidsskrifter i 1870-årene. Naturligvis skrev andre, ikke-adventister om disse frenologiske prinsippene, men når stoffet ble utgitt under Ellen Whites navn, var det plutselig blitt til Profetiens ånd.
Plagiat
Bevisene på Ellen Whites plagiat av andre helsereformatorer er overveldende. Her skal bare tas med et par eksempler. For å få det riktige sammenligningsgrunnlag skal det siteres ordrett slik uttalelsene står gjengitt på engelsk.
It is truly a sin to violate the laws of our being as it is to break the ten commandments (Ellen White: Christian Temperance (1890) s. 53).
It is as truly a sin against Heaven, to violate a law of life, as to break one of the ten commandments (Larkin B. Coles, Philosophy of Health (1853), s. 215).
The sympathy which exists between the mind and the body is very great. When one is affected, the other responds (Ellen White: Testimonies, bd. 4, s. 60 (1876)).
The sympathy existing between the mind and the body is so great, that when one is affected, both are affected (Larkin B. Coles, Philosophy of Health (1853), s. 127).
. . .flesh meat is not necessary for health and strength. If used it is because a depraved appetite craves it. Its use excites the animal propensities to increased activity and strengthens the animal passions. When the animal propensities are increased, the intellectual and moral powers are decreased. The use of the flesh of animals tends to cause a grossness of body and benumbs the fine sensibilities of the mind (Ellen White: Testimonies, bd. 2, s. 63 (1868)).
Flesh eating is certainly not necessary to health or strength. . . .If it be used, it must be a matter of fancy. . . .It excites the animal propensities to increased activity and ferocity. . . .When we increase the proportion of our animal nature, we suppress the intellectual. . . .The use of flesh tends to create a grossness of body and spirit (Larkin B. Coles: Philosophy of Health, (1853), s. 64-67).
Enhver kan se at det ene er kopiert fra det andre. Siden Ellen White utga sine vitnesbyrd senere enn 1853, da Larkin B. Coles utga boken sin, er det ikke vanskelig å forstå hvem som kopierte fra hvem. Disse sammenligningene kan fortsette i det uendelige.
Larkin B. Coles gikk altså kraftig imot bruken av kjøtt mange år før Ellen White fikk synet sitt i 1863 der hun fikk se at det ikke var bra å spise kjøtt. Ellen Whites kjente uttalelse om at overtredelse av helselovene er ensbetydende med overtredelse av Guds ti bud, stammer -- som vi så -- fra Larkin B. Coles. Dette står der svart på hvitt. Larkin B. Coles var en milleritt som døde i 1856. Han fremmet også klesreform og var imot bruken av medisiner. Han antydet også at det var en sammenheng mellom bruken av tobakk og kreft (The Beauties and Deformities of Tobacco-Using (1853), s. 142). Mye av EGWs stoff om helsereform viser slående likhet med skriftene til Larkin B. Coles, som skrev lenge før EGW. Det er ingen tvil om at EGW lånte fra Coles og fallbød det lånte stoffet som syner fra himmelen.
I sin bok Lectures on the Science of Human Life fra 1849, fremmer fritenkeren Sylvester Graham (1794-1851) de aller fleste helseprinsippene EGW angivelig fikk i sitt syn fra 1863. Han gikk bl.a. imot bruken av egg, melk og smør, te, kaffe, tobakk, fete kaker, medisiner, hvitt brød, svinekjøtt, salt, krydder, stramme korsetter og all stimulerende mat -- nøyaktig det samme som Ellen White, men før henne. At EGW var sterkt influert av Sylvester Graham er hevet over all tvil.
Dio Lewis var en kjent helsereformator fra 1850-årene. Han gikk inn for to måltider pr. dag -- det samme som EGW, men før henne.
Helsereform var i skuddet i 1850-årenes Amerika. Det var utallige helsereformatorer som reiste rundt og holdt foredrag om helsereform. De fremmet alle de prinsippene Ellen White senere kom med i sine skrifter. Synet hennes fra 1863 var derfor ikke noe nytt. Alt dette var kjent stoff som allerede var blitt forkynt vidt og bredt i Amerika i minst ti år før Ellen White fikk synet om helsereform. Det er derfor merkelig at Gud skulle gi et syn om stoff som allerede var velkjent, og at Ellen White spilte uvitende om alt dette før hun hadde skrevet ned synet sitt. Først da oppdaget hun til sin store forbauselse at andre hadde forkynt dette vidt og bredt i årevis før henne. Men Ellen White skulle ha æren for andres pionerarbeid, noe hun tjente mange penger på.
Det blir hevdet at Gud viste Ellen White avanserte medisinske prinsipper langt forut for hennes tid. Som vi har sett, er dette overdrevne påstander. Det Gud burde vist henne, var å forebygge ved enkle midler noen av de største sykdomsårsaker på den tiden.
1. I 1863 var melk en av de største smittebærere av sykdom, bla. brucellose og tuberkulose. Først i 1870 begynte man å pasteurisere melken ved oppvarming. Dette var en enkel prosedyre EGW burde blitt vist i syner. Men fordi legevitenskapen ikke kjente til denne prosedyren i 1860-årene, hadde ikke EGW noen å kopiere fra.
2. På den tiden døde tusenvis av mennesker av tyfus og kolera. Ingen var klar over at disse sykdommene kunne forebygges ved å koke drikkevannet. Dette burde Gud vist EGW i synet. Men fordi legevitenskapen ikke kjente til disse tingene i 1860-årene, hadde heller ikke her EGW noen å plagiere stoff fra.
I 1844 utga fru M.L. Shew tredje utgave av sin bok Water Cure for Ladies: A popular Work on the Health, Diet and Regimen of Females and Children, and the Prevention and Cure of Diseases; With a Full Account of the Processes of Water Cure; Illustrated With Various Cases. 1844-utgaven var faktisk den tredje utgaven, så boken var tydeligvis utgitt lenge før 1844.
I denne boken finner man en rekke av alle de nye helseprinsippene Ellen White har fått æren for i henhold til sitt syn fra 1863, og at EGWs helseprinsipper var langt forut for sin tid. Fru Shew (lenge før 1844) og fru White (etter 1863) advarte mot bruken av alkohol, medisiner av alle slag, salt, stimulerende krydder, te, tobakk, opium (EGW ble advart mot opium i et syn. Fru Shew advarte mot bruken av opium mange år tidligere uten hjelp av syner), fete paier og kaker, kjøtt, ost etc. etc.
Fru Shew (lenge før 1844) og fru White (etter 1863) anbefalte på det sterkeste vannkurer i stedet for medisiner, salt i bare små mengder, daglige bad, mosjon, frisk luft, tilbereding av paier og kaker med fløte i stedet for smør og fett, fløte og melk i stedet for kjøtt, frukt og grønnsaker i stedet for kjøtt, 5-6 timer mellom måltidene, brød av helkorn etc. etc.
I helsereform-synet fra 1863 var det derfor ikke noe nytt under solen. Andre hadde fremmet de samme prinsippene lenge før Ellen White kom på banen. Men det er hun som på grunn av plagiering og aggressiv markedsføring urettmessig har fått æren for det andre oppdaget lenge før henne.
Som vi har sett tidligere, er Ellen Whites helsereform og helseråd ofte ispedd selsomme myter og datidens overtro, som hun fikk fra andre.
Ellen White gikk imot egne råd
I 1850-årene anbefalte både James og Ellen White bruken av svinekjøtt. Senere gikk de bort fra det.
Kjære Str. Curtis: Jeg ble lei meg da jeg leste brevet ditt. Jeg tror du tar feil. Herren viste meg for to eller tre år siden at bruken av svinekjøtt ikke var noen prøve. Kjære søster: Hvis mannen din gjerne vil ha svinekjøtt, bør du føle deg helt fri til å bruke det (Brev, EGW til Str. Curtis, sitert i H.E. Carver: Mrs. E.G. White's Claim to Divine Inspiration Examined. Uthevelser tilføyd).
I 1858 skriver Ellen White et lignende vitnesbyrd:
Jeg så at dere hadde feilaktige oppfatninger om å påføre dere prøvelser, og på den måten berøve dere nærende mat. Enkelte har gått for langt i dette kostspørsmålet. De har fulgt den strenge linjen og levd så enkelt at det er gått utover helsen. Jeg så at Gud ikke krever at noen skal følge en så streng linje at det svekker eller skader Guds tempel. Slikt står ikke i Guds Ord. Hvis det er menighetens plikt å avstå fra svinekjøtt, vil Gud vise det til flere enn to eller tre. En fanatisk ånd er over dere. Dere er bedratt (Testimony nr. 5. Dette er det originale vitnesbyrdet. Annenutgaven finner man i Testimonies, bd. 1, s. 206-207, der det er noe redigert, og med en forklaring av James White. Uthevelser tilføyd). Her sier Ellen White at svinekjøtt er nærende mat, og at de som gikk imot bruken av det var bedratt og ledet av en fanatisk ånd (vitnesbyrdet hadde med svinekjøtt å gjøre).
Her har vi den merkelige situasjon at Gud viste EGW i et syn at bruken av svinekjøtt ikke var noen prøve, og at det ikke var noe i veien for å spise det, til tross for at Bibelen uttrykkelig sier at svin var urene dyr: . . .og svinet, for det har vel klover, men tygger ikke drøv, det skal være urent for dere. Dere skal ikke ete kjøttet av disse dyrene, og dere skal ikke røre ved dem når de først er døde (5 Mos 14,8). Dette flere tusen år gamle påbudet var ingen ukjent sak.
Senere skriver EGW vitnesbyrd, også basert på syner, at svinekjøtt var uren mat, og at Gud ikke godkjente bruken av det. Først viser altså Gud EGW at det ikke er galt å spise svinekjøtt, deretter viser han henne at det er galt å spise det -- til tross for at Bibelen hele tiden var klar på det punktet.
I 1850 skrev James White:
Enkelte av våre gode brødre har føyd 'svinekjøtt' til listen over ting Den Hellige Ånd har forbudt, og apostlene og de eldste som var samlet i Jerusalem. Men vi føler oss kalt til å protestere mot en slik oppfatning, og at den er imot Skriftens lære. Skal vi legge en større 'byrde' på disiplene enn det Den Hellige Ånd og Jesu Kristi hellige apostler mente var godt? Måtte Gud forby! Deres avgjørelse, som var riktig, avgjorde spørsmålet for dem, og forårsaket glede i menighetene, og det burde bilegge spørsmålet til evig tid blant oss (James White i The Present Truth, Vol. 1, november 1850, nr. 11: Swine's Flesh. Uthevelser tilføyd).
Dette skrev James White i 1850. I 1858 skrev hans kone både brev og vitnesbyrd som var et ekko av denne artikkelen. James White hevdet til og med at de som mente at svinekjøtt var forbuden mat gikk imot Skriftens lære.
På baksiden av brevet til Str. Curtis (sitert ovenfor) hadde James White skrevet: For at dere skal vite hvor vi står når det gjelder dette spørsmålet, vil jeg bare fortelle at vi nettopp har slaktet en hundre kilos fet gjøgris (sitert i H.E. Carver: Mrs. E.G. White's Claims to Divine Inspiration Examined. Uthevelser tilføyd).
Ann Lee (1736-84), som var stifteren av the Shakers, og som fikk syner og utga dem som vitnesbyrd, gikk imidlertid sterkt imot bruken av svinekjøtt, mange år før Ellen White kom på banen. Dette var ikke av ny dato. Ann Lees vitnesbyrd mot bruken av svinekjøtt hadde allerede eksistert i mange år på den tiden James White nettopp hadde slaktet en hundre kilos gris, og som han og hans kone utvilsomt forsynte seg av.
Det er derfor helt klart at syvendedags-adventister på den tiden ikke gikk av veien for å legge i seg fete gjøgriser, og de hadde Ellen Whites inspirerte vitnesbyrd i ryggen for en slik praksis. Men senere fikk hun et inspirert vitnesbyrd der hun sier at Gud hadde ikke til hensikt at man skulle spise svin under noen omstendighet (How to Live, kap. 1, s. 58 (1865)).
Du vet at bruk av svinekjøtt er stikk i strid med hans uttrykte vilje, og han forbød bruken av det -- ikke for å vise sin autoritet -- men fordi det ville være farlig for dem som spiste det (Testimonies, bd. 2, s. 96. (1868)).
Derfor kommer Ellen Whites uttalelse der hun så at det ikke var galt å spise svinekjøtt, i et merkelig lys. Senere utgaver av Ellen Whites bøker har både fotnoter og tillegg, der man prøver å utrede EGWs mange og motstridende uttalelser om helsespørsmål fra denne tiden. Adventistene fikk et progressivt lys om helsereform, heter det. Men det bortforklarer ikke at andre helsereformatorer på den tiden advarte både mot bruk av svinekjøtt og annet kjøtt, blant andre ting, uten å påberope seg himmelske åpenbaringer. Både Graham, Fowler, Wells, Jackson, Trall, Ann Lee og mange andre på den tiden advarte mot bruken av svinekjøtt, men Gud måtte altså gi adventistene progressive åpenbarelser og i tillegg komme i strid med seg selv!
Etter synet i 1863 lot Ellen White være å spise kjøtt noen år (?). Senere begynte hun igjen å spise kjøtt helt fram til 1894. For mange vil disse opplysningene være et sjokk, men de er basert på klare fakta.
I et brev til E.S. Ballenger (9. januar 1936), forteller Dr. John Harvey Kellogg:
Fru White spiste kjøtt, og det i rikelige mengder. Dagen etter at hun kom tilbake til Amerika etter sitt besøk i Skandinavia, spiste jeg middag med henne hjemme hos en felles venn nær Bedford, Mass. Midt på bordet lå en stor, bakt fisk. Fru White forsynte seg godt av den sammen med de andre, bortsett fra vertinnen og meg selv. På grunnlag av denne erfaringen, tror jeg fru White begynte å spise kjøtt i løpet av de årene hun oppholdt seg utenlands, spesielt i Sveits og Skandinavia [1885-87]. Hun besøkte [Battle Creek] sanatoriet ganske ofte i løpet av de årene som gikk før hun dro til Australia [1891]. Hver gang hun kom til sanatoriet, bestilte hun alltid kjøtt, og spesielt stekt kylling. Dr. H.F. Rand var på den tid kokk på sanatoriet, og var blitt en glødende vegetarianer. Mer enn én gang sa han til meg: 'Det er ikke lett for meg å tilberede stekt kylling til fru White.' I de dager hadde vi et fritt bord ved sanatoriet der vi serverte kjøtt til de pasienter som ønsket det, selv om vi ikke foreskrev det for dem.
Ved Generalkonferensens årsmøter, som alltid ble holdt ved Battle Creek, pleide vi å gi konferensen en festmiddag. De fleste medlemmene var også medlemmer av sanatoriets valgstyre. Vi mente vi skyldte dem den oppmerksomhet. Under disse festmiddagene forventet de at vi serverte kjøtt.
På den tiden spiste omtrent hver eneste syvendedags-adventist-pastor kjøtt.
De visste at fru White spiste kjøtt, og med to eller tre unntak, ble det alltid servert kylling eller lammefrikassé.
På begravelsesdagen til Eldste [James] White [1881], spiste hans bror, som var til stede ved begravelsen, samt hans to sønner J.E. og W.C., middag ved sanatoriet. De spiste ved det frie bordet, og begge spiste kjøtt én time etter at deres far var begravet.
Etter at fru White kom tilbake fra Skandinavia, var hun til stede ved mange årsmøter, enkelte av dem var også jeg på. Da hadde hun for vane å spise kjøtt, og dette må ha vært alminnelig kjent. Ved en anledning hørte jeg J.E. [James Edson, EGWs eldste sønn] stå foran morens telt og rope til en kjøttvogn som besøkte stedet jevnlig, og som var i ferd med å dra: 'Hallo der! Har du noe fersk fisk?' 'Nei', var svaret. 'Har du noe frisk kylling?' Igjen var svaret 'nei', og J.E. skrålte med høy røst: 'Mor vil gjerne ha kylling. Det er best du skaffer noe kvikt!'
Blant folk var det alltid en mistanke om at det var han som gjerne ville ha kylling, og at fru White spiste det, og at hun hadde til vane å gjøre det.
Det overrasket meg at Eldste Starr uttalte at fru White ikke spiste kjøtt i Australia. Han må da ha kjent til det faktum at hun spiste det jevnlig. Hun spiste kjøtt da hun dro dit [1891], og fortsatte å spise det gjennom flere år til hun fikk en så lei revmatisme at hun ikke kunne gå, og måtte trilles rundt i rullestol. Hun satt da i en stol når hun prekte.
Etter en tid sluttet hun å spise kjøtt, og skrev til meg om det. Hun sa at en katolsk dame var til stede ved en av prekenene hennes [1894]. Denne damen var formann for WCTU, og var tilfeldigvis vegetarianer.
Etter møtet takket hun fru White for prekenen og sa: 'Du spiser selvfølgelig ikke kjøtt, fru White?' Fru White svarte at hun gjorde det av og til, og da falt kvinnen på kne med tårer strømmende nedover kinnet, og bønnfalt fru White om aldri mer å la en kjøttbit komme inn i munnen. I sitt brev til meg, forteller fru White: 'Jeg tenkte at det var vel på tide å begynne å følge min egen undervisning.' Så hun sa at hun da sluttet å spise kjøtt selv, men fortsatte å servere det til sine medarbeidere. . . .
Da jeg besøkte møtestedet ved Grand Rapids, et av de første årsmøtene som ble holdt, oppdaget jeg at det var lagt åpent fram på proviantbordet hele torsker, hellefisk, røkt sild, tørret kjøtt og Bologna-pølser. Jeg fant noe av dette ved alle de årsmøtene jeg besøkte.
Etter noen få år klarte jeg å få disse tingene vekk. For å få det vekk, kjøpte jeg ved en anledning hele lageret med kjøtt, sterk ost og visse tvilsomme bakeriartikler. Det hele kostet meg femten dollar, og jeg ga ordre til at det skulle dumpes i elven. Jeg var sikker på at dette ble gjort, men etterpå fikk jeg vite at det ble stukket til side og fordelt blant pastorene i konferensen etter at årsmøtet var slutt. Dette var i Indiana. Jeg fikk informasjon om dette fra Eldste Covert, som da var konferensformann (J.H. Kellogg til E.S. Ballenger, 9. januar 1936. Uthevelser tilføyd).
I dette brevet skal vi merke oss at Ellen White innrømmet selv i 1894 at hun spiste kjøtt. Etter mange vitners utsagn hadde hun da spist kjøtt gjennom mange år. Videre sa hun ved samme anledning i 1894 at det var vel på tide at hun begynte å følge sin egen undervisning. Hun hadde altså ikke gjort dette gjennom mange år. Glem ikke at hun fikk synet om helsereform i 1863. Ellen White bekrefter selv tildragelsen i Australia i 1894 i et manuskript, datert 30. august 1896.
Det er underlig at Otsego-synet fra 1863, som EGW hevder var direkte fra himmelen, ikke var nok til å overbevise henne om å holde fast på helsereformen. Det måtte en katolsk dame til mange år senere, og hun greide det Gud ikke hadde greid i alle disse årene.
I 1863 gir Gud henne, etter eget utsagn, et syn der hun og andre blir oppfordret om å avstå fra kjøttspising. Senere blir det fortalt henne at kjøttspising førte til spedalskhet, tuberkulose, kreft, sløvet hjernen og forkortet livet etc. EGW sendte ofte ut vitnesbyrd der hun fordømte andre som spiste kjøtt, mens hun hele tiden spiste det selv.
Dr. Kellogg mener at det var under oppholdet i Europa i midten av 1880-årene at EGW igjen begynte å spise kjøtt. Imidlertid går det tydelig fram av tidligere brev at EGW spiste både kjøtt og fisk lenge før den tid.
I et brev fra mai 1882 skriver EGW et brev til sin svigerdatter Mary Kelsey White:
Mary, hvis du kan skaffe meg en god kasse med sild -- ferske -- så gjør det. De forrige Willie fikk var gamle og bitre. Hvis du kan skaffe bokser, f.eks. et halvt dusin bokser med gode tomater, gjør det, er du snill. Vi trenger dem. Hvis du kan få tak i noen få bokser med gode østers, så gjør det (brev 16, datert 31. mai 1882, Healdsburg, California. Uthevelser tilføyd).
Etter årsmøtet i Springfield, Illinois i 1887 møtte Ellen White Fannie Bolton og ønsket å ansette henne som en av sine litterære assistenter. EGW arrangerte det slik at Fannie Bolton skulle møte henne i Chicago, og at de skulle reise sammen. Fannie Bolton forteller:
Ellen var ikke i hennes følge, så Eldste Starr søkte rundt til han fant henne bak et skjermbrett i restauranten, svært tilfreds mens hun var i ferd med å spise store, hvite, rå østers med eddik, pepper og salt. Hun forteller videre at på den samme reisen brakte W.C. White inn i vognen et stort stykke blodig steik som de skulle tilberede på en liten oljekamin for Sara McEnterfeer, som var en av Ellen Whites mest betrodde assistenter. Disse opplevelsene kom nærmest som et sjokk på Fannie Bolton, som så godt hun kunne hadde prøvd å leve etter helsereformens prinsipper. (Brev, Fannie Bolton til fru E.C. Slawson, 30. desember 1914. The Fannie Bolton Story: A Collection of Source Documents. Ellen White Estate, 1982, s. 108-109.)
Dr. J.H. Kellogg forteller omtrent den samme historien:
Når det gjelder Fannie Boltons beretning om at fru White spiste østers, fortalte Fannie meg at første gangen hun møtte fru White, var på en restaurant i Chicago. Hun ble informert om at fru White pleide å spise middag på en viss restaurant, så hun dro dit og fant fru White i ferd med å spise østers.
Jeg tror ikke fru White var så mye å laste for å spise kjøtt og østers etc., som de personer hun var assosiert med. De fikk henne til å tro at hun trengte kjøtt, og måtte spise det (Brev til E.S. Ballenger, 9. januar 1936. Uthevelser tilføyd).
Dr. Charles E. Stewart forteller at Ellen White spiste østers så sent som i 1890.
Som sagt var det i 1863 at Ellen White fikk sitt store syn om helsereform. Hensikten med dette synet var, ifølge EGW, å vise farene ved å spise kjøtt:
Men fra den tid Herren viste meg i juni 1863 dette med kjøttspising og helse, har jeg sluttet å spise kjøtt. En tid var det vanskelig å venne meg til brød, som jeg tidligere ikke likte noe særlig. Men ved iherdige anstrengelser har jeg vært i stand til det. Jeg har nå levd nesten et år uten kjøtt (Spiritual Gifts, b. 4, s. 153-154 (1864). Uthevelser tilføyd).
Fem år senere skriver Ellen White:
Jeg har ikke endret kursen en tøddel siden jeg tok imot helsereformen. Jeg har ikke tatt et eneste skritt tilbake fra lyset fra himmelen om dette emnet fra den tid det først skinte på stien min. Jeg rev meg løs fra alt på én gang, fra kjøtt og smør, og fra tre måltider. . . .Jeg la alt dette bak meg av prinsipp, og jeg tok mitt standpunkt for helsereform av prinsipp (Testimonies, bd. 2, s. 371-372 (1869). Uthevelser tilføyd).
Året etter skriver EGW:
De som fra tid til annen gjør sidesprang for å tilfredsstille appetitten ved å spise en fet kalkun eller annen kjøttmat, forderver sin appetitt og er ikke den som bør snakke høyt om fordelene ved helsereform. De er styrt av smaken, ikke av prinsippene. . . .Smør eller kjøtt av noe slag kommer aldri på mitt bord (Testimonies, bd. 2, s. 487 (1870). Uthevelser tilføyd).
Dette var i 1870, bare ett år etter at EGW hevdet bestemt at hun ikke hadde veket en tøddel eller et eneste skritt fra helsereformen.
Da Ronald Numbers kjempet med The White Estate for å få kopier av brev som dokumentasjon til sin bok Prophetess of Health (1976) fikk han til slutt det han ba om, men det var to brev Arthur White og hans stab nektet bestemt å frigi, fordi de var pinlige for madonnabildet av Ellen White. Det ene brevet var fra 1873, to år etter ovenstående vitnesbyrd, der Ellen White beskriver en ferietur til Rocky Mountains, der hun selv og henne familie holdt m&ariaring;ltid på vildender de hadde skutt.
. . .kjøtt av noe slag kommer aldri på mitt bord, hadde hun skrevet to år tidligere, idet hun refset dem som fra tid til annen gjorde sidesprang ved å spise en fet kalkun. De som gjorde slikt, burde ikke snakke høyt om fordelene ved helsereform, skrev hun, idet hun selv fra tid til annen gjorde sidesprang for å spise vildender og annen kjøttmat. Ingen skrev mer om fordelene ved helsereform enn EGW i denne tiden. Lenge etter morens død fortalte W.C. White om nistekurver med både kylling, kalkun og hermetisk tunge (Numbers: Prophetess of Health, s. 171-172).
Smør eller kjøtt av noe slag kommer aldri på mitt bord (Testimonies, bd. 2, s. 487 (1870). Uthevelser tilføyd).
Du setter på bordet smør, egg og kjøtt, og barna dine spiser dette. De spiser de ting som oppflammer deres dyriske sanser, og så kommer du på møte og ber Gud velsigne og frelse barna dine. Hvor høyt når slike bønner? (Testimonies, bd. 2, s. 362. (1870). Uthevelser tilføyd).
Hva slags Gud er det Ellen White presenterer her? Er Guds svar på dine bønner avhengig av om det står et egg eller litt smør på frokostbordet? Et egg på bordet, og bønnene dine når ikke lenger enn til taket.
Men ved bibelkonferensen som Generalkonferensen holdt i 1919, sa formannen, A.G. Daniells, som hadde kjent Ellen White i over førti år:
Jeg har selv spist kilovis av smør ved hennes bord, og dusinvis av egg. Jeg kunne ikke forklare at dette foregikk i hennes egen familie hvis jeg tror at hun selv trodde disse ordene [i forrige sitat, fra 1879, ÅK] var Herrens ord til verden Uthevelser tilføyd).
Etter dette utsagnet nådde ikke Ellen Whites bønner gjennom mange år lenger enn til taket.
I 1888, på den tiden EGW spiste kjøtt, skrev hun:
Jeg forkynner ikke én ting og praktiserer noe annet. Jeg legger ikke fram for tilhørerne leveregler de skal følge, mens jeg gjør unntak for min egen del (Selected Messages, bd. 2, s. 302; brev 12, 1888. Uthevelser tilføyd).
Men Ellen White praktiserte på denne tiden noe annet enn det hun forkynte. Hun ga inntrykk overfor andre at hun levde prikkfritt etter helsereformen, og refset i sterke ordelag de som gjorde sidesprang, mens hun selv ikke var så nøye. Hvis ikke dette er religiøst hykleri, hva er det da?
I årene 1891-1900 skrev EGW:
Ingen bør velges til lærer for folket så lenge hans egen forkynnelse eller eksempel er i strid med det vitnesbyrd Gud har gitt sine tjenere med hensyn til kost-spørsmålet. . . .Hans ringeakt for helsereform gjør ham uskikket til å stå fram som Herrens sendebud (Testimonies, bd. 6, s. 378).
I 1903 skrev Ellen White, etter at hun ni år tidligere sluttet å spise kjøtt:
De som ikke godtar det lyset Gud har gitt om helsereform, men som spiser kjøttet av døde dyr og bruker stimulerende midler, kan ikke representere sannheten for andre. Gud ga lyset om helsereform, og de som forkastet det, forkastet Gud (Special Testimonies, Series B, nr. 6, s. 31. Uthevelser tilføyd).
Gud ga lyset i 1863. De som forkastet dette lyset, forkastet ifølge EGW Gud. Ellen White forkastet ikke lyset, men levde ikke etter det i mange år etter at hun hadde fått lyset. Hun var helsereformator i prinsipp, men ikke i praksis. Ifølge hennes egne ord, kunne hun ikke representere sannheten for andre og var uskikket til å stå fram som Herrens sendebud i denne lange tiden -- over tyve år. Men hun kaller seg hele tiden for Herrens sendebud.
På denne tiden (1901) ble Arthur G. Daniells valgt til Generalkonferensens formann, en stilling han satt i fram til 1922. Daniells var alltid en stor kjøttspiser og ringeakter av helsereformen. Han spiste kjøtt fram til sin død i 1935 av kreft. Likevel støttet EGW sterkt opp om Daniells da han ble valgt. Hvordan kunne hun gjøre det, da hans ringeakt for helsereform ifølge hennes egne ord gjorde ham uskikket til å stå fram som Herrens sendebud? Ingen burde velges til lærer for folket så lenge de ikke fulgte helsereformen, skrev hun.
I 1909 skrev Ellen White:
Da lyset om helsereform kom til meg [1863], var jeg svak og sykelig, med hyppige besvimelsesanfall. Jeg ba til Gud om hjelp, og han åpnet for meg det store emnet om helsereform. . . .Dette lyset har vært til stor velsignelse for meg. Jeg tok mitt standpunkt som helsereformator, og visste at Herren ville styrke meg. Jeg er ved bedre helse i dag, til tross for min høye alder, enn jeg var i yngre dager.
Det er blitt sagt at jeg ikke har fulgt helsereform-prinsippene slik jeg fremmet dem med min penn; men jeg kan si at jeg har vært en trofast helsereformator. De som har vært medlemmer av min familie, vet at dette er sant (Counsels on Diet and Foods, s. 494; Testimonies, bd. 9, s. 158-159. Uthevelser tilføyd).
Dette lyset kunne hun fått ved å lese de tallrike skriftene om helsereform som sirkulerte på den tiden, og det var det hun gjorde.
Men som vi har sett, innrømmet Ellen White i Australia at hun spiste kjøtt på den tiden, fram til 1894. Hennes store familie på opptil seksten medlemmer kunne nok bekrefte det. Hennes egen sønn Edson skaffet henne kylling, hun bestilte alltid stekt kylling på Battle Creek-sanatoriet, hun spiste østers og sild, og egg og smør. Hun var med andre ord ikke en trofast helsereformator fra 1870-årene eller tidligere og fram til 1894. I tillegg hyklet hun om disse tingene. Hun snakker ikke sant i sin uttalelse fra 1909.
Klesreform
Klesreformen, som adventistene fremmet i forrige århundre, var heller ikke basert på syner fra Gud, til tross for at EGW hevder nettopp det. Shakernes Ann Lee, som vi har vært inne på tidligere, innførte bl.a. en spesiell drakt for sine disipler.
Kort før den amerikanske borgerkrigen i årene 1861-65, fremmet noen få radikale feminister i Amerika en såkalt reformdrakt, med en slags kjole som rakk halvveis opp til knærne, med løstsittende bukser under. Enkelte adventistsøstre mente en slik drakt var både sunn og fornuftig, men Ellen White fordømte den og tok himmelen til vitne på det gjennom et vitnesbyrd:
Gud vil ikke at hans folk skal adoptere denne såkalte reformdrakten. Den er uanstendig, helt upassende for Kristi beskjedne, ydmyke etterfølgere. . . .De som mener at de er kalt til å slutte seg til denne bevegelse i favør av kvinnefrigjøring og den såkalte klesreform, kan like gjerne bryte all forbindelse med det tredje englebudskap (Testimonies, bd. 1, s. 421-422 (juni 1863). Uthevelser tilføyd).
Her hevder EGW uttrykkelig at Gud ikke vil at hans folk skal adoptere denne reformdrakten, da den er uanstendig.
Fire år senere (1867) sier Ellen White, igjen i et vitnesbyrd angivelig fra himmelen:
Kristne bør ikke legge vinn på å gjøre seg til gapestokker ved å kle seg annerledes enn verden (samme, s. 458. Uthevelser tilføyd).
Gud ønsket altså at hans folk ikke skulle adoptere den såkalte amerikanske reformdrakten og kle seg annerledes enn verden.
Et drøyt år senere, i september 1864, besøkte James og Ellen White Dr. Jacksons kursted i Dansville, New York, der de oppholdt seg i tre uker. De ble begge svært fascinert av helsereformen som ble forkynt der. En av legene ved Dr. Jacksons kursted, Miss Harriet N. Austin, bar en reformdrakt som med små modifikasjoner var helt lik den EGW ett år tidligere hadde sagt Gud ikke ville hans folk skulle gå med. Ellen White begynte straks å gå med Miss Austins reformdrakt og begynte å sende ut syner, vitnesbyrd og åpenbaringer der hun hevdet at Gud nå ønsket at hans folk skulle adoptere denne drakten:
Gud vil nå at hans folk skal adoptere reformdrakten, ikke bare for å skille dem fra verden som hans spesielle folk, men fordi en klesreform er viktig for fysisk og psykisk velvære (samme, s. 525. Uthevelser tilføyd).
En av årsakene til at Gud nå ville at hans folk skulle adoptere reformdrakten, den samme drakt han tidligere hadde fordømt, var altså å skille hans folk ut fra verden som et spesielt folk. Men han hadde tidligere sagt at hans folk ikke skulle gjøre seg til gapestokker ved å kle seg annerledes enn verden. Dette er bare selvmotsigelser og forvirring, som aldeles ikke stammer fra en ordens Gud. Gud skifter ikke mening fra dag til dag.
Ellen White fikk laget papirmønstre til denne reformdrakten, averterte dem i Review og solgte dem for en dollar stykket. Dessuten tok hun mønstrene med seg overalt hvor hun fartet, og solgte dem til samme pris. Hun ivret svært for at alle skulle kjøpe dem, og henstilte til søstrene om ikke å lage sine egne mønstre. Her var det forretning!
D.M. Canright forteller om sin egen hustru som tok i bruk denne reformdrakten:
Jeg giftet meg i Battle Creek i 1867 med en ung søster på nitten år. Det var blomstringstiden for denne reformdrakt-galskapen. Som en lojal predikanthustru tok hun motvillig på seg denne drakten og bar den i åtte år. Jeg kjenner derfor godt til disse tingene. Den var en skammelig sak, og framkalte latter overalt. På gaten ville folk stoppe og stirre på henne og gjøre narr. Jeg har vært vitne til at gutteflokker fulgte etter henne og drev ap til hun måtte forsvinne inn i en butikk for å bli kvitt dem. Vi skammet oss begge over den, men Guds profet hadde sagt at den var hans vilje, så vi måtte bære korset. Her er den advarselen fru White kom med:
'Jeg har gjort min plikt. Jeg har båret mitt vitnesbyrd, og de som har hørt meg og lest det jeg har skrevet, må bære ansvaret for å motta eller forkaste lyset som ble gitt. . . .' (Testimonies, bd. 1, s. 523. D.M. Canright: The Life of Ellen White, kap. 19).
Kristne bør ikke legge vinn på å gjøre seg til gapestokker ved å kle seg annerledes enn verden (Testimonies, bd. 1, s. 458. Uthevelser tilføyd).
Gud vil nå at hans folk skal adoptere reformdrakten, ikke bare for å skille dem fra verden som hans spesielle folk. . . .(samme, s. 525. Uthevelser tilføyd).
Canright sier videre:
Til slutt så hun at det hele var et feilgrep og en fiasko. Hun dro derfor til California der hun i stillhet tok reformdrakten av seg og bar den aldri mer. Selvfølgelig fikk hun rikelig med spørsmål og ble bedt om å forklare dette, men hun nektet ganske enkelt å komme med noen forklaring. Hun bare sa at hun hadde fått lyset. De kunne enten adlyde det eller forkaste det. Det var det hele! Men faktum er at hun var blitt villedet av Miss Austin, og våget ikke å innrømme det, for hun hadde klart gitt uttrykk for at det var lys fra himmelen og hadde gjort Gud ansvarlig for det (Canright, kap. 19. Uthevelser tilføyd).
Ellen White sa altså at hun hadde fått lyset, og de kunne velge å adlyde det eller forkaste det. Siden Ellen White tok reformdrakten av seg og aldri mer bar den, forkastet hun altså lyset fra himmelen.
Slike selvmotsigelser kan man altså vikle seg inn i når man påberoper seg syner fra himmelen for å fremme menneskelige påfunn.